PlayStation 4-spaken treffer sofaputen med et tomt «umph». Jeg gnir meg i øynene. Hendene glir sakte over ansiktet, drar litt ekstra i et forsøk på å tørke vekk trøttheten. Klokka er 01:36, på en mandag.
Jeg ser opp. På TV-skjermen en meter unna fyker Kim forbi, her representert som en hvit linje. Kanskje ikke så rart – jeg har tryna i en grop, og motorcrossjåføren min ligger og spreller vilt rundt, sikkert på grunn av den merkelige fysikken Trials-spillene lener seg på. Og mens spøkelses-Kim suser forbi igjen, gir jeg opp, etter n-te forsøk på å slå rekorden hans.
Jeg har fått nok. God natt, Kim. Jeg tar deg i morgen.
Fusjonsfattig
Frem til Kim kjøpte Trials Fusion etter utgivelse var ikke nattesøvnen truet i det hele tatt. Det var da lett å distansere seg fra rekordjaget, og heller fokusere på hva det femte spillet i serien egentlig har å by på utenom kompistevling.
På nyhetsfronten skranter det dessverre litt. I likhet med forgjengerne Trials Evolution og Trials HD handler det om å ture bortover med motocross-sykkelen sin på todimensjonale brett, gjøre usansynlig høye byks og slå egne og andres rundetider. Fremdeles rugger man stikka eller d-pad-knappene frem og tilbake for å lene sykkelen bak eller frem – selv mens man svever gjennom luften. Når man de forhåndssatte tidskravene får man medaljer, som igjen låser opp nye og vanskeligere brett. Dette fundamentet er godt bevart.
Antageligvis er nettopp det en av grunnene til at Trials Fusion ikke har like stor pondus som Evolutions hadde i 2012 da det nært perfeksjonerte konseptet. Det meste av nyheter er eksternt fra grunnmekanikkene, mer som enkelte påbygg som spretter ut av kjernen. For all del: nyvinningene tilføyer noe, men det meste er ikke særlig verdifult.
For eksempel gjør ikke Challenges-systemet mye annet enn å oppfordre deg til å lete rundt etter skjulte hemmeligheter i brettene, slik som knapper, pingviner eller annet småpirk. Litt gøy er det, men mest som noe på siden, noe som tar oppmerksomheten vekk fra grunnopplevelsen. Da setter jeg mer pris på Challenge-kravene som legger begrensinger på spilleren – sånt som å kreve at man kjører bånn gass gjennom brettet, eller at man ikke kan lene sykkelen i det hele tatt. Men heller ikke disse er særlig gøy i lengden.
Gjør som Supermann
Den største nyvinningen som faktisk påvirker spillopplevelsen er triksesystemet. I enkelte brett skal man gi blanke i klokka, og heller forsøke å gjøre spektakulære manøvrer med sykkelen mens man svever fra giganthopp til giganthopp. Disse gjøres med høyrestikka, som i teorien skal være en forlengelse av sjåføren. Resultatet er triks der man kaster seg over styret, later som om man er Supermann ved å holde fast i bakskjermen med strake armer eller rett og slett tar saltomortaler gjennom lufta.
Til å begynne med var det krevende å få til triksingen, men etter hvert som muskelminnet gidder å ta til seg erfaringene ble det lettere og lettere å tumle slik man vil. Etter min smak er systemet litt for følsomt, der den minste feilbevegelse på stikka resulterer i at sjåføren bare hanger dafft fra sykkelen.
Tilskuddet er likevel finurlig og fungerer godt. Til syvende og sist er det tilfredsstillende å se poengsummene stige i været etter hvert som man mestrer systemet. Som en grei avveksling til det ellers standhaftige tidsjaget i de andre brettene som blir stadig mer og mer vanskelige er disse brettene ypperlige.
Frustrerende men rettferdig
For Trials Fusion kommer til å kreve at du starter om og om igjen svært ofte. Brettene inneholder sjekkpunkter, men som vanlig får du best resultat om du klarer å gønne gjennom hele uten å snuble underveis. Mye av opplevelsen handler om å jage etter denne nesten-perfekte gjennomgangen av et brett, noe som krever at man pugger hvilke byks og hopp som kommer et par ganger først.
Som tidligere i serien kommer man til et punkt mot slutten der vanskelighetsgraden fyker i været. Det kan være frustrerende å begynne om og om igjen, men spillet gjør det heldigvis svært lett og sømløst. Knapt ett sekund tar det å begynne fra starten etter et fatalt møte med en eksplosiv tank eller et feilhopp.
Dette krever sitt av grafikkmotoren, som tydelig sliter med å hente all teksturinfo like kjapt. At frontruter på biler, eller skrift på skilt i bakgrunnen bruker litt ekstra tid på å lastes inn er ikke ødeleggende for opplevelsen, men det er likevel merkbart og føles uheldig.
Ødeleggende er derimot den halvgjorte historien som RedLynx har pakket inn i spillet. Mens man racer gjennom brettene brauter det noen stemmer ut av høyttalerne som skal prøve å gi fusjonsfremtiden en kontekst. I utgangspunktet er ikke historien noe som det er verdt å legge merke til, men det blir slitsomt når du skjønner at stemmene gjentar replikker etter hvert som du forsøker det samme hoppet om og om igjen. Da er det reddende at stemmen kan skrus av, noe som anbefales. Du går ikke glipp av noe uansett.
«Fusion», ikke «future»
Bakgrunnene er for øvrig svært så detaljerte, med mye aktivitet og duppedingser som signaliserer at vi snakker om en sci-fi-fremtid. I begynnelsen er du i et slags laboriatorium, senere kommer du ut i et mer urbant landskap, før du trekker mot skog og fjell. Tidvis glimter også sola frem, noe som resulterer i noen vakre silhuettbrett. Faktisk gir Trials Fusion inntrykk av å ikke variere brettbakgrunnene, men det er nok fordi brettene er samlet mer tematisk enn tidligere. De helsprø brettene uteblir dog, selv om de absurde avslutningene trekker spillet nesten så langt mot Hanna-Barbera-land som det er mulig å komme.
Det sprøeste er nok likevel musikksporet som mange allerede har bitt seg merke i. Åpner du Trials Fusion blir du møtt til en laserkakafoni som gauler noe om fremtiden og fusjon mot deg. Det er ikke riktig like kleint som liksom-rocken i Trials Evolution, men det er ikke langt ifra. I selve banene minner faktisk musikksporene tidvis overraskende mye om Frank Klepackis overdådige arbeid med Red Alert-lydsporene, uten å nå helt de samme høydene. Sprøtt er det uansett.
Enda mer helsprøtt blir det når fansen leker seg med banebyggingsverktøyet. Allerede ligger det en drøss brett ute som utfordrer like mye som de overrasker. Her er det helt klart muligheter for å gjøre mye for de som har et kreativt gen i seg. At man ikke kan lage flerspiller-brett er dog et skår i skapegleden, om ikke underlig ettersom dette var noe av det mange likte med det forrige spillet.
Det er heller ingen nettspillsmodus utenom toppscoretevlingen akkurat nå – nok en egenskap som har blitt kappet etter å ha vært tilstede i Evolutions. Den lokale flerspillermodusen, der fire spillere spiller i hver sin bane, er som alltid hyggelig, men det lille brettutvalget gjør at det ikke er en særlig langvarig affære. Underlig er det også at RedLynx hevder at de kommer til å gi ut en flerspillermodus snart, uten at vi vet særlig mye om hva det egentlig betyr.
Konklusjon
Å gi ut Trials Fusion nå virker litt forhastet. En del funksjoner fra forgjengeren er kappet, og selv om det nye triksesystemet er et hyggelig tillegg, ligger det litt på siden av kjerneopplevelsen. De nye brettene leverer gode og varierte prøvelser, og vanskelighetskurven er mer jevn enn i de tidligere titlene. Helsprø musikk, absurde baneavslutninger og et grundig motocrossfundament teller alle for noe.
Det viktigste er likevel at man må ha minst én venn man kan måle seg mot, som kan by på konkurranse i de mange brettene. Trials er alltid best når man innbitt forsøker å slå kompisens beste listeplassering, slik at man kan peke nese neste gang man treffer hverandre. Dette fungerer som vanlig ypperlig, men det skal godt gjøres å ødelegge noe som allerede fungerer.
«Welcome to the future» gauler Trials Fusion i åpningslåta si, men når fusjonsfremtiden virker mer funksjonsfattig enn fortiden er det lett å bli skuffet.
