En rødhåret skjønnhet står i taus foran en livløs kropp. Et stort, lysende sverd stikker ut av den sammensunkne skikkelsen, før en stemme plutselig runger ut fra det gyldne våpenet. Slik kastes vi inn i historien, midt i den dramatiske hendelsen som sender hovedpersonen Red ut på sin ferd mot hevn.
Den vakre sangerinnen har på mystisk vis blitt fratatt stemmen sin, og det eneste hun har igjen er Transistor, det snakkende sverdet. Mens byen faller fra hverandre rundt henne må hun finne de ansvarlige og ta tilbake det som er sitt.
Cloudbank - en dystopisk perle
Vi befinner oss i Cloudbank, en dystopisk, spøkelsesaktig storby med kalde neonlys og robotfiender rundt hvert hjørne. Lite forklares om hvorfor tilstanden er slik den er, så tospannet fortsetter videre på sin ferd. Sverdet fungerer som en fortellerstemme underveis, og kommenterer miljøene vi ser og fiender vi møter på veien. Slik får du etter hvert mer innblikk i hva som faktisk har skjedd.
Det umiddelbare inntrykket er selvfølgelig det vakre utseendet. Som sin forgjenger Bastion fremstår Transistor som et kunstverk malt med nøye penselstrøk i sterke farger. Alle bygninger, bakgrunner og gatelykter er svært detaljerte og bidrar til et rikt og spennende estetisk uttrykk.
Etter hvert som duoen baner vei gjennom byen møter de på fienden. Disse kalles «the process», og er av ukjent grunn ute etter å jevne byen ved jorden. Her introduseres vi for spillets vellagde kampsystem.
Sette på pause
Når du møter på fiender blir området du slåss i avgrenset, og du kan velge mellom å slåss med dem direkte eller å pause spillet for å planlegge din videre strategi. I pausemodus har du et visst antall turer som kan utføres før sverdet må kjøles ned og du kan stoppe spillet på nytt. Kombinasjonen av sanntid og turbasert oppsett gir deg utallige muligheter, fra å løpe rundt og stikke fienden bakfra til å pause spillet for å søke ly fra dødelige prosjektiler.
Angrepene Red har til rådighet kalles funksjoner. Det er til sammen 16 ulike funksjoner som kan låses opp når du samler erfaringspoeng, og disse kan kombineres på mange forskjellige måter. Funksjoner kan være enten aktive, passive eller brukes for å endre andre aktive funksjoner. Brukt som en aktiv funksjon vil hver egenskap tilsvare et tradisjonelt angrep, men systemet kommer til sin nytte etter hvert som du bruker funksjonene for å endre andre angrep. Hver aktive funksjon kan ha en eller to støttefunksjoner som for eksempel gjør angrepet mer kraftig eller gir det større rekkevidde. I tillegg kan alle disse settes som passive funksjoner, som blant annet kan gi mer helse eller flere turer når du setter spillet på pause.
Jeg syns dette systemet var utrolig spennende å leke seg med, for mulighetene er mange. Et angrep med sverd som sender fienden susende opp i lufta kan for eksempel kombineres med et bombeangrep for et svært ødeleggende utfall. Det å finne nye kombinasjoner og deretter teste de ut i kamp er både spennende og givende, spesielt når du finner spesielt effektive sammensetninger.
Det er også slik at om fienden overrumpler deg og du mister mye helse, vil en av funksjonene dine bli satt ut av spill en periode. Dette oppmuntrer til å teste flere ulike kombinasjoner, og er et godt alternativ til å tape og å måtte begynne helt på nytt.
Etter hvert får du vite at sverdet Transistor rommer døde sjeler, og at funksjonene som plukkes opp underveis er mennesker som levde i Cloudbank. Når du fikler i menyen vil de ulike kombinasjonene låse opp deler av historien til disse menneskene, og gi et større innblikk i hva som faktisk var grunnen til at byen er i ferd med å ødelegges. Enda en grunn til å teste ut alle de spennende kombinasjonene som kampsystemet byr på!
Innimellom kampene åpner det seg en dør inn til et abstrakt miljø med en strand og et stort tre. I treet finnes det en rekke dører, og bak alle befinner det seg utfordringer. Disse kan gå ut på å bekjempe fiender innen en gitt tid, å planlegge et angrep som utsletter alle fiendene rundt deg eller å overleve drøssevis med fiender i flere minutter.
Utfordringene er et morsomt avbrekk fra de etter hvert monotone kampene på gata i Cloudbank, og jeg likte spesielt de som hadde med planlegging å gjøre. Det ble som en slags hjernetrim, og bød på en annerledes og god utfordring.
Utenom denne avstikkeren er spillet ganske lineært, og byr på lite rom for utforskning. Innimellom kan Red gå bort til ulike deler av miljøene rundt seg og få en og annen ekstra kommentar om det vi ser fra Transistor, men for det meste gir ikke dette noe ekstra til historien.
Fantastisk kampsystem
Det er kampsystemet som er den store stjernen i Transistor, men selve opplevelsen er kort og etter hvert blir det veldig gjentakende. Fiendene jeg møtte på veien var spennende i begynnelsen, men blir underveis resirkulert – bare med noen få nye angrep og funksjoner. I siste del av spillet ble det introdusert en ny fiendetype, men denne ble deretter brukt i hver eneste kamp som ledet frem mot sluttkjempen.
Jeg savner rett og slett variasjon og utfordringer som står i stil til kampsystemet. Mot slutten når jeg endelig følte at jeg hadde fått satt meg skikkelig inn i de ulike kombinasjonene og funksjonene det hadde å by på, var det plutselig over. Riktignok får du muligheten til å starte på nytt med alle funksjonene du har tilegnet deg underveis, men jeg finner ikke helt motivasjonen til det.
Vanskelighetsgraden er heller ikke særlig høy, men dette kan justeres på egen hånd ved at du setter på ulike begrensninger som for eksempel gjør fiendene sterkere eller begrenser antall funksjoner som kan brukes til enhver tid. Et så komplekst system for å håndtere vanskelighetsgrad fortjener bedre fiender og utfordringer som passer.
Jeg savner også en meny hvor jeg kan fikle med funksjoner, begrensninger og kombinasjoner når jeg vil. Det er nemlig slik at du kun får tilgang på dette ved aksesspunkter som stikker opp fra bakken i ny og ne. Det føles litt kunstig å ha det slik, og jeg skulle gjerne kunne endre på dette etter behov og lyst.
Konklusjon
Transistor byr på en vakker og annerledes spillopplevelse. Her får du ikke noe inn med teskje, og du må føle deg fram og finne ut av ting underveis. Historien er noe diffus og uhåndgripelig, men opplevelsen er likevel tidvis interessant på tross av at du ikke forstår alt som skjer hele tiden.
Det spennende og varierte kampsystemet i spillet er nemlig den store stjerna, og jeg hadde mye moro med å teste ut alle de ulike funksjonene jeg tilegnet meg underveis. Det å kunne ha både et strategisk element og muligheten til å hakke løs på fiender gir en god balanse, og kampene blir ikke kjedelig på tross av et begrenset utvalg fiender.
En konsekvens av det ensformige fiendeutvalget er at spillet ikke innbyr til vesentlig utforskning av de mange angrepene som Red har til rådighet. Deler av spillet ender også opp som kjedelige transportetapper, og på tross av den korte lengden ble jeg litt lei mot slutten.
Transistor er absolutt verdt å prøve, men det er i hovedsak kampsystemet og et vakkert estetisk uttrykk som bærer spillet.
Om du er på utkikk etter en lignende opplevelse vil kanskje Supergiant Games sitt forrige spill Bastion falle i smak.
