Noen av tidenes beste spillopplevelser har sin opprinnelse som modifikasjoner laget for og gjennom andre spill. Her har de blitt støpt og programmert fra et allerede eksisterende rammeverk, blitt oppdaget av omverdenen, og omsider fått en frittstående utgivelse. Team Fortress kom til verdenen fra det originale Quake, Counter-Strike ble født fra Half-life, og DotA ble i sin tid bygd på den samme grunnmuren som Warcraft III.
Eksemplene er mange, og nå har turen kommet til The Stanley Parable. Den ukonvensjonelle kontorsimulatoren begynte sin fenomenpregede ferd som en modifikasjon skapt i Valves populære Source-motor, før det i fjor høst fikk grønt lys på Steam. I sin endelige form er dette en langt mer polert utgave av den eksperimentelle spillopplevelsen, men konseptet er og forblir det samme: latterlig og forunderlig spillfjas i sin pureste form.
Flott fortelling
I The Stanley Parable får vi stifte et aldri så lite bekjentskap med Stanley, en kontorrotte som har tilbrakt store deler av livet sitt bak en skjerm. Fra ni til fem, og gjerne litt etter dette også, trykker han på knapper han får beskjed om å trykke på, og ellers skjer det fint lite i hverdagen. Stanley er derimot fornøyd med sin bleke eksistens, helt til han én skjebnesvanger dag oppdager at han er alene på kontoret. Kolleger og sjefer har gjort som dugg for solen og forsvunnet, og da blir det vår oppgave å utforske hva som egentlig har skjedd.
Som kontorrotter flest er Stanley treg og doven, og alt spilleren kan gjøre er å gå. Man kan ikke hoppe over, løpe forbi, eller skyte på de ikke-eksisterende rommonstrene, men dette er kanskje like greit. Til nøds kan du trykke på en knapp eller to, og hvis du regner dette som meningsfull interaksjon er det ingen tvil om at dette er spillet for deg. For alle andre vil dette være mer som en natt på museet enn noe annet, bare med mindre Ben Stiller. Og det høres også ganske spennende ut.
Med museskritt lister man seg uansett ut i det øde kontorlandskapet som med rent design og vakre utsnitt, raskt setter standarden for spillets grafisk uttrykk. Jeg kvepper til når stemmen fra åpningsfilmen skjærer gjennom luften og den britiske fortelleren gjør sitt inntog i spilluniverset. Som en indre, sarkastisk Timmy Gresshoppe følger han oss spillet gjennom, ikke ulikt westernstemmen fra Bastion. I motsetning til i Bastion er Stanleys engelske følgesvenn frekk nok til å fortelle oss hva som skjer, før det skjer.
«Da Stanley kom til et sett med to åpne dører, gikk han gjennom døren til venstre.», får vi fortalt idet vi får øye på de selvsamme dørene. Begge står på vidt gap, og man står da med et valg: Skal man gjøre som man har blitt fortalt, eller gå ut døren til høyre? Det er et reelt valg, og fortellerstemmen reagerer ulikt avhengig av hva man gjør. På pur faenskap gikk jeg selvfølgelig imot alt jeg ble fortalt, og spillet kom til en langsom og brutal slutt som inkluderte en altfor lang trapp og et litt for kort fall.
Målet er veien?
Min britiske kumpan forble hele tiden i ørekroken, for å kommentere hva jeg gjorde eller eventuelt ikke gjorde. Kommentarene er av det lettbeinte slaget, og The Stanley Parable er et spill som lever for å få deg til å le, enten det er gjennom slapstick, rent vrøvl eller tung satire basert på spillmediets mange klisjeer. Kombinasjonen av britisk aksent, et bunnsolid manus og fenomenalt skuespill av Kevan Brighting fikk meg til å trekke på smilebåndet gjentatte ganger, og spillet rakk aldri å bli kjedelig på de to timene det tok før jeg så meg ferdig med det.
The Stanley Parable er et spill med flere avslutninger, den ene like forunderlig og finurlig som den neste.
For selv om jeg støtte på min første avslutning etter knappe ti minutter sluttet spillet på ingen måte der. The Stanley Parable er et spill med flere avslutninger, den ene like forunderlig og finurlig som den neste. Dette er ikke et spill man skal runde eller mestre, det er et spill man skal oppleve. Veien er målet, og jada, jada, jada.
Hvor mange avslutninger spillet har er jeg fremdeles ikke sikker på, men etter godt over femten ulike konklusjoner var jeg mett, på en meget merkelig måte. Ofte er det ingen sammenheng mellom de forskjellige finalene, og det blir veldig mye stakkato med kommentarer i tide og lasteskjermer i utide. Når man er «ferdig» er det også svært lite som lokker deg tilbake. Spillets underholdningsverdi ligger først og fremst i humoren og overraskelsene, og det er tilnærmet ingen gjenspillingsverdi å spore her når «alt» er sagt og gjort.
Konklusjon
The Stanley Parable er en svært underholdende spillopplevelse hvor man får servert humor og satire i pose, sekk og koffert. Handlingen er uten mål og mening, men det hele er så godt pakket inn i det spenstige manuset og den fortreffelige fortellerstemmen at jeg ikke kunne brydd meg mer. For der Stanley kun briljerer med sin tafatthet stjeler forteller Kevan Brighting showet fra første stund, og det er vanskelig å ikke la seg sjarmere.
Rent mekanisk er spillet et simpelt eksperiment, hvor alt man gjør er å gå og å trykke på knapper, men det fungerer til sitt bruk. Veien til de mange avslutningene krever ikke mye av spilleren, men det er likevel en interessant ferd, som tar deg med til alt fra smågrå kontorlandskap til de utroligste steder. Når man først ser seg ferdig med spillet er det dog ikke mye som frister deg til å ta turen på nytt. Man kan sikkert finne en hemmelighet eller skjult konklusjon et eller annet sted i spillet, men dette blir litt for vagt for min del.
The Stanley Parable er uansett et spill som er gøy så lenge det varer, selv om dette i utgangspunktet ikke er så fryktelig lenge.
