I dag er det sprøtt å tenke på at spillutviklerlegenden Will Wright hadde store problemer med å overbevise sjefene i Electronic Arts om at The Sims var en god idé å satse på. Han har senere beskrevet de første årene med utvikling som en evig kamp, der spillet fikk kallenavnet «toalettspillet» og svært få så potensialet. Faktisk måtte han utvikle den første prototypen i hemmelighet, og den eneste grunnen til at spillet etter hvert fikk grønt lys var nok Wrights omdømme og posisjon som spilldesigner. Han hadde jo tross alt skapt SimCity.
Da spillet ble lansert i februar 2000 ble det imidlertid raskt klart at Wright nok en gang hadde skapt spillgull, noe Electronic Arts har visst å utnytte seg av. I årene som fulgte har serien fått vanvittige mengder utgivelser og ekspansjoner, men på tross av at den for mange har blitt selve kroneksempelet på ei melkeku har hvert av de store spillene i serien tatt store skritt fremover. At forventningene var store foran utgivelsen av det fjerde spillet er derfor ikke spesielt rart.
Uheldigvis vil nok The Sims 4 bare delvis innfri disse forventningene. Ja, det har mange forbedringer i forhold til sine forgjengere, og noen av dem er skikkelig gode. Men det har også mange svakheter, og områder der det faktisk er langt dårligere enn sine forgjengere.
Krympet og oppdelt
Det første du sannsynligvis legger merke til er at miljøene har blitt kraftig nedskalert. Den store, åpne verdenen, med svære nabolag fulle av hus, butikker, utesteder og ledige plasser å bygge på er erstattet med klaustrofobiske små nabolag med en håndfull bygninger og enda færre ledige tomter. Og ikke bare det, når du starter selve spillingen forsvinner nabolaget helt, og du kan kun styre akkurat det som skjer i og rundt ditt eget hus. Vi er altså tilbake på omtrent samme nivå som i The Sims 2, bare at nabolagene nå er mye mindre enn de var for ti år siden.
Noen ting har heldigvis hengt igjen fra The Sims 3. Nabolagene har utesteder og andre offentlige bygninger som kan besøkes – men ingen spisesteder, merkelig nok – og du kan også gå på besøk til naboene og styre simmene dine hos dem. Det er også viktig å påpeke at selv om ditt nabolag er temmelig lite, eksisterer det ikke i en uavhengig boble. Du kan fritt bli venner med folk i andre nabolag, og besøke både dem og de offentlige bygningene som eksisterer der. Det er riktignok en lasteskjerm for hvert sceneskifte, men pausene er ikke veldig lange. Spillet er altså ikke like begrenset som førsteinntrykkene tilsier, og når sant skal sies forventet jeg å savne den åpne verdenen mer enn jeg faktisk gjorde.
Oppdelingen betyr imidlertid at hvis for eksempel ett familiemedlem reiser på besøk hos naboen, må de som eventuelt blir igjen hjemme klare seg selv i mellomtiden. Det kan være irriterende hvis du ønsker å ha full kontroll på hele familien, slik man kunne før.
Utviklernes nedskaleringer stopper dessverre ikke her. De har for eksempel fjernet elementære ting som svømmebasseng. Det virker kanskje rart å sutre over at det ikke lenger er mulig å bygge firkantede hull med vann i, men The Sims-serien har alltid spilt på drømmen om å skape det perfekte livet og det perfekte hjemmet. Disse spillene har jo tross alt ingen andre mål enn de man setter selv, og for meg har et stort og fint svømmebasseng i hagen vært et av hovedmålene å arbeide mot. Et svømmebasseng er et av de største symbolene på at jeg har lykkes i verden.
Men okay, så hva om ikke kan bygge svømmebasseng? Jeg får bruke grunkene mine på noe annet. Hva med et heftig hobbyrom, med biljardbord, noen arkademaskiner og kanskje et flipperspill eller to? Glem det. Ingen av disse tingene er med heller. Hva med en dyr sportsbil som jeg vekke nabolaget med når jeg kommer hjem etter en sen kveld på byen? Niks. Spillet har ingen biler. Eller sykler, for den saks skyld. Så hva med en fin park i hagen, med en vanndam og kanskje et lite tre på toppen av en bakke? Nei, alle tomter er og må alltid være paddeflate. Men jo, jeg har jo i det minste muligheten til å kjøpe min egen bardisk. Da kan jeg jo lage en bar i kjelleren. Det er ikke helt min greie, men – åh, jeg kan ikke lage kjeller heller sier du? Pfft.
For all del. Når det kommer til møbler, pyntegjenstander og andre greier er The Sims 4 langt fra sulteforet. Du får massevis av ting å putte i husene dine, og det er fortsatt mange muligheter til å skreddersy dem – selv om «create a style»-systemet fra forgjengeren på mystisk vis har forsvunnet. Det er altså ikke noen mangel på innhold og muligheter når du skal lage ditt virtuelle dukkehjem. Problemet mitt er at vi får alt for få av de tingene som er kule og kanskje unødvendige, men som gir deg noe å jobbe mot, og alt for få ting du kan bruke til lek og moro. Og at det ikke lenger er mulig å installere oppvaskmaskin i kjøkkenet er jo rett og slett bare rart.
Raskere å bygge hus
Selve byggingen har i det minste fått noen forbedringer siden sist. Du kan for eksempel kjøpe hele rom i ulike stilarter og prisklasser, og ploppe dem ned der du vil. Dette er en veldig grei funksjon, spesielt for de som kanskje føler de har innredet nok baderom i løpet av sin The Sims-karriere. Når du har kjøpt et slikt rom kan du selvsagt endre på ting senere selv, slik at det blir akkurat som du vil ha det. Du kan også plukke det opp, rotere hele greia og sette det et helt annet sted hvis du vil. Kjempehendig.
Samtidig skurrer byggesystemet litt for de av oss som vil leke med detaljer. Det å forsøke å utvide rom manuelt, spesielt hvis du vil leke deg litt med utradisjonelle rom, skaper stadig krøll. Det virker som spillet tviholder på gamle romdefinisjoner selv etter at du har gjort betydelige forandringer, og nekter å være med på at gulvflaten har blitt endret eller at det som en gang var en yttervegg nå ikke lenger er det. Og mens vi snakker om irritasjonsmomenter – hvilken gluping fant ut at man skal ha forskjellig styring av kameraet i byggemodus og i spillmodus?
Mange av problemene mine med byggemodusen er av en teknisk art, og det virker rett og slett som spillet har langt flere åpenbare «bugs» enn det jeg er vant med i denne serien. Men kun tiden vil vise hvor lette de er å få bukt med, og i hvor stor grad Maxis' ønske om å gjøre alt så lett som mulig kan kombineres med friheten serien er kjent for. Det må jo være en grunn til at verken svømmebasseng eller kjellere kunne bli med i spillet i utgangspunktet, og jeg kan ikke tro at utviklerne er dumme nok til å tro det ikke blir et ramaskrik av dimensjoner hvis svømmebassengene lanseres i en betalutgivelse.
Mye bedre simulering
Livssimulatoren har fått noen kraftige oppgraderinger. Simmenes tilværelse oppleves som mye mer sosial og naturlig enn tidligere. De kan delta i gruppesamtaler hvor de samtidig kan henvende seg direkte til andre simmer, og de kan gjøre naturlige ting som å ta med seg en matbit bort til sofaen og se på TV samtidig som de diskuterer været med sidemannen. Og hvis de for eksempel må på do mens de leser en bok, tar de enkelt og greit boken med inn på do og fortsetter mens de gjør sitt fornødne. Småting som dette spiller en veldig stor rolle i å gjøre hverdagen mer troverdig og mindre mekanisk, og det er ting alle The Sims-spillere vil sette veldig stor pris på.
Gruppesamtalene, som ofte skapes naturlig rundt fjernsynsapparatet, baren eller middagsbordet, representerer et stort skritt fremover for serien. Simmenes sosiale interaksjoner virker generelt mer dynamisk enn før. Er simmen din venn eller kjæreste med noen vil du oppleve at de stadig kommer bortom og banker på døra – eller ringer og inviterer deg over til huset deres.
Simmene har også fått et nytt lag med følelser siden sist. Ulike ting som skjer med dem påvirker humøret deres, og de havner dermed i forskjellige typer humør avhengig av omstendighetene. En krangel kan gjøre dem anspente, svake resultater i senga kan gjøre dem flaue, et morsomt program på TV-en kan gjøre dem lekne, en kald dusj kan gjøre dem energiske og romantisk musikk i bakgrunnen kan gjøre dem flørtete.
Disse humørene påvirker hvilke interaksjonsmuligheter de har, hvilke ting de har lyst til å gjøre og hvordan de svarer på andre simmers oppførsel. De ulike humørene har også egne handlinger assosiert ved seg – en flau sim kan for eksempel ha lyst til å gjemme seg under dyna i senga, mens en leken sim kan lage kaker med morsomme seigmenn. Det mest imponerende er kanskje hvordan humørene påvirker simmenes animasjoner. Sinte simmer er for eksempel hissige når de snakker, og lager mat på en sinna måte. Dermed kan du raskt tolke humøret til de forskjellige simmene på skjermen.
Underveis kan du forsøke å manipulere frem ulike humørtyper, både hos simmer du kontrollerer selv og simmer du ikke kontrollerer. Ønsker du for eksempel å legge til rette for romanse finnes det dekorasjoner og matretter som øker sjansene for at simmene havner i flørtehumør. Takket være de mange ulike typene humør virker det generelt som interaksjonsmulighetene mellom simmene er langt rikere enn før, og det virker åpenbart at det er her Maxis har hatt størst fokus under utviklingen.
Men også i disse systemene finner vi nedskaleringer. Babyer er nå rene objekter – i praksis ikke noe annet enn en krybbe med en dukke man kan manipulere – og hopper over småbarn-stadiet når de vokser opp. Det går rett fra baby til skoleunge, med andre ord.
Vi får forøvrig flere muligheter til å skape nye figurer denne gangen, noe som i alle fall sikrer at vi får simmer i alle former og fasonger. Systemet er rimelig greit og intuitivt, og selv om det gamle systemet fungerte helt fint er vel dette hakket bedre. Jeg er imidlertid skuffet over det lave antallet hårsveiser og klær tilgjengelig. Og hvorfor kan jeg bare velge mellom atten forhåndsbestemte hårfarger?
Vanedannende, men moroa er kortvarig
Selv om førsteinntrykkene mine var litt dårlige ble jeg raskt hektet på The Sims 4. Det tok ikke lange tiden før jeg koste meg med å bygge opp nok et virtuelt liv. Jeg sjonglerte mellom å bygge opp forhold mellom simmene, skaffe de nødvendige erfaringene og egenskapene for fremskritt i karrierene deres, og sikre at deres behov for alt fra hygiene til moro ble oppfylt. The Sims-oppskriften har alltid vært vanedannende – i bunn og grunn er disse spillene gode strategispill med alle dilemmaene og valgmulighetene skikkelige strategispill skal ha – og det samme kan man si om The Sims 4.
Men samtidig tok det meg ikke så veldig lang tid å miste mye av den umiddelbare entusiasmen for spillet. Ja, det har sine nyheter, og ja livssimulatoren fungerer mye bedre nå enn før. Men det er samtidig ikke nok gode endringer her. Jeg føler at jeg har gjort alle disse tingene før, og når jeg i tillegg har færre kule mål å jobbe mot mister jeg litt av interessen. Jeg gjør akkurat de samme tingene som før, men med færre belønninger å se frem til.
At The Sims 4 ikke kan hamle opp med The Sims 3 etter noen ekspansjoner er riktignok en selvfølge. At mesteparten av elementene som ble innført i ulike ekspansjoner nå er borte er neppe resultatet av kynisk pengehunger, men en naturlig konsekvens av at spillet representerer en ny begynnelse. Men det føles skuffende når elementære ting som har vært med i alle forgjengerne mangler, og hva begrunnelsen for det er skal jeg ikke spekulere i.
Jeg veldig fornøyd med måten livssimulatoren fungerer nå, men det er når alt kommer til alt en ren spillmekanisk forbedring, og den kan sånn sett ikke erstatte de innholdsmessige hullene. Når Maxis har fjernet ting uten å erstatte dem med noe tilsvarende, blir resultatet fattigere. Og i dette tilfellet sitter jeg med en følelse av at jeg spiller en nedskalert versjon av et spill jeg har spilt tre ganger før, i kanskje litt for mange timer allerede.
Konklusjon
Jeg har hatt det moro med The Sims 4, men nå som jeg er ferdig med anmeldelsen har jeg ikke særlig lyst til å spille det mer. Tidligere spill i serien har hektet meg i uker og måneder, men slik er det ikke denne gangen. Spillet er absolutt vanedannende, men grunnen til at det er vanedannende er at det har det samme solide fundamentet som forgjengerne. Det er i praksis samme spill som tidligere, med noen forbedringer her og noen reduksjoner der. På enkelte områder er det helt klart det aller beste spillet i serien så langt, på andre er det svakere enn originalen fra år 2000.
Der The Sims 2 flyttet handlingen over i tre dimensjoner og The Sims 3 ga oss en stor og åpen verden, gjør ikke The Sims 4 noe tilsvarende nytt og spennende. Den største nyheten er at måten simmene simuleres på har blitt langt bedre, og det er faktisk en temmelig viktig greie. Men så var det også på høy tid med mer realisme her, så i mine øyne snakker vi om nødvendige forbedringer og ikke en stor nyhet som kan brukes som et spesielt stort salgsargument.
Det er ingen tvil om at The Sims 4 vil utvikle seg betraktelig i årene som kommer, og at mye av det som mangler nå vil komme tilbake senere. Men jeg er likevel litt usikker på om potensialet for The Sims 4 er like høyt som potensialet for The Sims 3 var. Begrensninger som paddeflate tomter og små nabolag med lasteskjermer mellom hvert hus virker permanente, og derfor tror jeg brukermiljøet kommer til å drømme om The Sims 5 lenge før Electronic Arts og Maxis er ferdige med å gi oss alle ekspansjonene de utvilsomt har planlagt for The Sims 4.
