The Night of the Rabbit

Det er noe deilig og beroligende med pek-og-klikk-eventyr som The Night of the Rabbit. Man trenger ikke lynraske reflekser, det er ingen tidsfrist som må rekkes eller poengsummer som skal toppes.

Historien og figurene er hovedfokuset. Linje på linje med dialog blir lest, gåter må løses og nye figurer snakkes med. Man må bruke hodet, løse noen gåter, men ellers er det i all hovedsak bare evnen til å observere som trimmes.

Sjangeren hadde sin virkelige storhetstid på nittitallet. De to dominerende selskapene den gangen var LucasArts og Sierra, som gav oss klassikere som Monkey Island og Day of the Tentacle. De tyske spillutviklerne i Daedalic Entertainment har etter hvert befestet sin posisjon som et av de selskapene som virkelig vet hvordan de skal lage denne typen spill.

Et magisk eventyr

Denne gangen følger vi historien til 12 år gamle Jeremiah, en gutt på slutten av skoleferien. Han har et stort ønske her i livet: å bli en verdenskjent magiker. Han drømmer om det hver eneste natt. Ut av ingenting dukker plutselig en merkelig kanintrollmann opp og forteller at han er klar til å ta Jeremiah som sin magikerlærling.

Dermed er det duket for akkurat det magiske eventyret gutten har drømt om hele livet. Kanintrollmannen Marquis de Hotto tar Jeremiah med til Mousewood, der innbyggerne er alt annet enn vanlige. Her møter vi blant annet en søt musejente i rosa kjole, et gammelt ekorn som sorterer bøker etter farge og skumle kråker som har alt annet enn gode gjerninger på timeplan.

Den barnlige, magiske stemningen i spillet blir båret av den nydelige grafikken. Alt i spillet er håndtegnet, og virkelig fascinerende å se på. Fylt med et hav av farger, men samtidig rolig og dus, med en herlig magisk følelse. Det er virkelig en trollmanns verden vi får oppleve sammen med Jeremiah.

Dette er på alle mulige måter et klassisk pek-og-klikk-eventyr. Du flytter deg mellom ulike steder i verdenen du befinner deg, og må løse gåter for å komme deg videre i historien. De tyske utviklerne har derimot lagt på et par elementer som krydrer spillopplevelsen litt.

En av disse er at gåtene du får ikke nødvendigvis må løses i en gitt rekkefølge. I mange lignende spill får man et problem som må løses, før man beveger seg videre til neste. Mousewood, og hovedpersonens reise, er mer åpen. En gåte du løser først, trenger ikke nødvendigvis å ha en effekt, eller virke som den har noe å si for historien, før du har løst fem andre i mellomtiden.

Gåter til hodebry

En annen liten vri er alle de magiske formlene du etterhvert lærer deg, som påvirker verdenen rundt deg. Et eksempel på dette er at Jeremiah lærer seg en formel som gjør at det blir enten natt eller dag. Dette gir en ekstra dybde i spillet fordi omgivelsene rundt deg endrer seg avhengig av hvilken tid på døgnet det er. Noen ting får man for eksempel bare gjort på natten.

Gåtene du og Jeremiah må bryne dere på er stort sett underholdende og logiske, men av og til snubler du over noen partier der du må legge igjen all logisk tankegang ved dørmatten. Disse gåtene er frustrerende og vanskelige, og stikker kjepper i hjulene for spillets flyt.

Hadde spillets hintsystem gjort nytten, kunne det ha hjulpet med å få lempet meg over de mer tunge partiene. Slik det fungerer nå, med en magisk mynt som fremhever alle manipulerbare elementer på skjermen, er det ikke til mye hjelp.

Historien i spillet starter forholdsvis uskyldig, men utvikler seg etter hvert som man graver dypere og dypere. Alt er definitivt ikke som det ser ut til å være. Etter en litt treg start, synes jeg historien tok seg veldig opp etter noen timer med spilling. Som en god bok ble den mer og mer vanskelig å legge fra seg.

For meg var derimot avslutningen på historien svak i forhold til alle timene som ledet opp til den. Et lite tilfredsstillende klimaks på en ellers veldig god historie, som ødela litt av det gode inntrykket jeg hadde fått underveis.

Konklusjon

The Night of the Rabbit overrasket meg. Den barnebokaktige presentasjonen skjulte en dyp, engasjerende og god historie. Det eneste jeg har å utsette på handlingen i spillet er avslutningen. For meg stod den ikke i stil med resten av historien, og ødela litt av den gode følelsen jeg satt med underveis i spillet.

Utover historien er det uten tvil presentasjonen utviklerne i Daedalic imponerer mest med. Det er en nydelig verden de har skapt, som oser av kjærlighet og lidenskap fra tyskerne. Den håndtegnede grafikken er flott, fargerik og skaper en magisk stemning gjennom hele spillet. Figurene er varierte, morsomme og unike. Animasjonene er kanskje enkle, men passer allikevel godt til settingen i spillet.

Lyden i spillet holder også en god kvalitet. Stemmeskuespillet er gjennomgående bra, og det er lite å utsette på både hoved- og bifigurer. Musikken er dus, aldri inntrengende og forsterker stemningen godt fra bakgrunnen.

Jeg koste meg nesten hele veien gjennom dette spillet. Noen irriterende gåter underveis, med nesten umulige løsninger, ødela litt og gav meg en litt sur smak i munnen. Det samme gjorde en svak avslutning på eventyret. Utover dette er det en søt, tysk spillkaramell vi har blitt servert med The Night of the Rabbit.