Jeg hadde egentlig aldri sett for meg at vi kom til å få en spillversjon av animasjonserien The Legend of Korra, ei heller at denne skulle bli utviklet av de helsprø utviklerne i Platinum Games. På papiret virker det som en fremragende kombinasjon av forskjellige medieuttrykk. Serien er stappfull av hardtslående og intense slåsskamper, noe Platinum har gjentatte ganger har servert sultne dataspillere på sølvfat.
Selv om slåssingen er umiskjennelig lik utviklernes tidligere produkter, og følger animasjonseriens estetiske stil og utforming til punkt og prikke, føles spillet likevel identitetsløst til tider. Det er et action-kjærlighetsbrev til seriens fans som gjør mye riktig, men som dessverre ikke når helt opp til kvaliteten på originalverket.
Mestre elementene, én etter én
I en verden inspirert av asiatisk mytologi og anime kan utvalgte mennesker kontrollere de fire elementene gjennom forskjellige kampsportstiler. Såkalt «bending» er utbredt blant befolkningen, men en person kan kun manipulere ett element. Bare Avataren, en skikkelige som gjenfødes i en evig syklus, kan mestre alle fire elementene og bringe balanse til verden.
Legend of Korra-serien er oppfølgeren til kritikerroste suksesserien Avatar: The Last Airbender, og foregår 70 år etter hendelsene i den første serien. 18 år gamle Korra er den nyeste Avataren, og må hamle opp med politiske og spirituelle omveltninger i en stadig utviklende og modernisert verden.
Spillets historie finner sted mellom andre og tredje sesong av animasjonsserien. Korra har nettopp bekjempet en mektig fiende, noe som har fått store konsekvenser for omgivelsene. Handlingen velger dog ikke å sette fokus på dette, men skaper heller konflikt ved å sende en ny fiende etter Korra, som blokkerer tilgangen hun har til kreftene sine.
Dermed må hun lære seg å temme elementene på nytt, som regel ved å banke opp så mange motstandere som overhodet mulig. Dette er tross alt et actionspill.
Føles hemmet av fiksjonsuniverset
Hva spillhistorier angår er ikke denne spesielt original, men rent tematisk passer den inn i Avatar-universet. Den kunne til og med vært ganske spennende, hadde det ikke vært for at vi så Korra gå gjennom nøyaktig samme karakterutvikling i seriens første sesong. Jeg hadde likt å se en litt bedre unnskyldning for å banke opp anonyme fiender.
Platinum Games er kjent for å skape helsprø actionspill som stadig tøyer og radbrekker grensene for innhold i action-spill. Bayonetta gir oss en seksuelt mektig heks som gjør kjøttfarse ut av himmelens hærskare, mens Vanquish lot oss skli rundt på knærne i supersoldatrustning. Legend of Korra-spillet er ikke like utagerende og overdrevent som sine forgjengere. Den største «høydaren» er en kamp mot en enorm kamprobot, som mister sin unikhet ved at den gjentas altfor ofte.
Det føles litt som om utviklerne har vært hemmet av det fiktive universet spillet skal passe inn i, og ikke har hatt muligheten til å utfolde seg. Følelsen av hemmelse gjelder ikke bare for innholdet, men også selve spillfølelsen. Kampsystemet, som forøvrig er kjempegodt designet og responsivt, mangler skikkelig dybde.
Kombinasjonsangrepene er enkle å både lære og mestre, med et par ekstrangrep du kan kjøpe for erfaringspoeng. Det eneste som kan gi en smule dybde til kampsystemet er muligheten til å veksle mellom de fire elementene midt i en kamp. Hvert element virker skreddersydd for ulike typer møter, fra jordtemming i nærkamp, til vanntemming for å treffe motstandere på lang avstand. Personlig ble jeg veldig begeistret for lufttemming, som lot meg få inn mange treff på flere motstandere over et stort område.
På slutten av hvert nivå blir du gradert ut fra hvordan du klarte deg i individuelle slåsskamper og premiert deretter, fra bronse- til platinum-medalje. Hvilke medaljer du tilegner deg gir deg erfaringspoeng du kan bruke til å kjøpe nye kombinasjonsangrep eller andre hjelpemidler. De som er redde for at den klassiske Platinum Games-vanskelighetsgraden har blitt dysset ned til fordel for et ungt og uerfarent publikum kan puste lettet ut. Dine motstandere kan slå ganske hardt. Er du ikke flittig med unnamanøvre, blokkering og motangrep vil du ikke vare særlig lenge.
Som rett ut av serien
Hvert nivå er et miljø hentet fra TV-serien, og fans vil kjenne igjen steder som Republic City, Air Temple Island, Sydpolen og åndeverdenen. Selv om jeg synes det er kult at spillet plasserer handlingen til slike velkjente steder er de ikke spesielt godt realisert. Tross god fargebruk og stilig estetikk er nivåene ulidelige kjedelige og smakløse.
De er ikke stort mer enn korridorer som skyfler deg framover til neste slåsskamp, med en mulig avstikker her og der. Avstikkerne skjuler en hemmelighet eller to, så om samlemanien tar deg kan jeg oppfordre til å sjekke ut alle kriker og kroker.
Mellom hvert nivå skal du løpe gjennom Temple Run-aktige nivåer på Korras isbjørnhund, Naga. Disse sekvensene er et krav for videre progresjon og er noen av det mest irriterende du kan gjøre i spillet. De gir svært lite til opplevelsen og blir aldri spesielt underholdende. I beste fall er det polstring av spilltiden, i verste fall et hindring for fremgangen.
Er du fan av seriens arv og univers vil du finne masse referanser til tidligere rollefigurer, hendelser og gjenstander rikelig spredt utover den fire timer lange spilletiden. Det er tydelig at Platinum er godt kjent med Avatar-universet og jeg setter stor pris på innsatsen utviklerne har gjort til å vise nettopp dette. Alt er som plukket rett ut fra TV-serien, fra stemmeskuespillere til figurer, omgivelser og gjenstander.
Grafikkmotoren pumper ut stilige bilder i «cel shading»-stil som etterligner det visuelle uttrykket fra TV-serien. Måten de fire elementene temmes gjennom kampsport er også godt realisert og det er tidvis moro å utføre angrep jeg kjenner igjen fra opphavet i en spillkontekst. Til og med filmsekvensene er animert på samme måte som scener fra en typisk episode.
Spill om og om igjen
Når du er ferdig med hovedhistorien åpner du opp høyere vanskelighetsgrader med det mål å skulle kjøre gjennom alt på nytt igjen. Du har derimot tilgang til alle ferdighetene du låste opp ved første gjennomspilling. Ikke bare gjør det ting litt enklere, men du får også tilgang til nye hemmeligheter i de par første nivåene som du ikke kunne få tak i i første omgang.
Etter at du har gjennomført alt på de tre ulike vanskelighetsgradene er det egentlig ikke så mye mer å gjøre utover å teste ut ekstramodusen «Pro Bending». Denne åpnes når du har gjennomført historien og er en slags blanding av boksing og amerikansk fotball.
To lag på tre personer skal slå hverandre ut av en stor kamparena inndelt i ulike soner. Som ekstramodus er det morsomt nok i et par minutter, men ikke noe jeg valgte å bruke kjempemye tid på. At dette ikke er en flerspillermodus er en enorm tabbe fra utviklernes side.
Konklusjon
Jeg ville så gjerne like The Legend of Korra-spillet, og på sett og vis gjør jeg også det. Arbeidet Platinum Games har gjort for å etterligne animasjonsserien i både form og innhold er ikke til å kimse av, og som fan setter jeg pris på innsatsen. Det er slik innsats som kan heve spillet over alle de andre som baserer seg på, eller er knyttet til, en film eller serie.
Dessverre klarer ikke The Legend of Korra å gjøre nettopp dette. Til tross for alt det gode spillet gjør føles det til slutt fullstendig identitetsløst. Utviklerne går tilsynelatende på tomgang, hemmet av fiksjonsuniverset, og utelater det herlige kaoset som gjorde de foregående spillene deres så herlig å oppleve.
Mekanikkene og kampsystemet fungerer, men det mangler en gjennomgående og helhetlig flyt. Platinum har fått det til før, så hvorfor ikke her? Til syvende og sist blir ikke dette mer enn et enda et lisensspill blant andre lisensspill, med helhjertede forsøk på å heve det over røkla.
Platinum Games har laget noen helsprø action-titler de siste par årene. Vi i Gamer.no anbefaler blant annet The Wonderful 101, Metal Gear Rising: Revengeance og det kritikerroste Bayonetta.
