De fleste overlevelsespillene i dag handler ofte mer om å drepe seg gjennom hverdagen enn å skulle passe på å spise, drikke og sove nok. I tillegg prøver de også å se så realistiske ut som mulig. The Flame in the Flood skiller seg ut på disse områdene, men bak den sjarmerende fasaden skjuler det seg en like brutal virkelighet som i resten av sjangeren.
Annerledes
The Flame in the Flood tar sted i et falleferdig USA etter at en apokalypselignende hendelse har inntruffet. Menneskene er forsvunnet, og alt som står igjen etter sivilisasjonen er falleferdige hus og før-apokalyptiske ressurser som olje på kanne, fiskekroker, og den uramerikanske retten «beef jerky» (tørket kjøtt på godt norsk). En enslig hund finner frem til hovedpersonen kjent ved navnet Scout, og sammen setter de ut på et øy-hoppeeventyr ned en av Amerikas lange elver. Det er på mange måter en like lys ferd som den er mørk, og det er klart at estetikk er viktig for utvikler The Molasses Flood.
På ferden nedover den tilsynelatende endeløse elven er vi vitne til en ødelagt verden som i likhet med oss driver med dit strømmen tar oss. Ved hjelp av en stokk kan vi nogen lunde fritt bestemme i hvilke retninger vi vil ta veien, men uansett hvor du ender opp blir du ikke lenge.
The Flame in the Flood krever nemlig at du er på farten hele tiden. Som et vanlig menneske trenger man å drikke, spise, sove, og å holde seg varm. Alle disse faktorene har egne målere som går fra 1-100, der målet er å holde dem på et så høyt nivå som mulig. Når hvilken som helst av disse når null, kan du banne på at du ender opp som en utsultet, uttørstet, frossen jente. Kanskje døde du til og med av søvnløshet.
Poenget er at målet faktisk er å overleve, ikke slakte seg vei gjennom zombier eller andre ondartede skapninger. Faktisk har du ingen våpen, og de fiendtlige dyrene man møter på skal man ikke ta livet av. Tvert imot er den eneste utveien å bruke det naturen gir deg til å skremme vekk dyrene – ild vil få ulver til å flykte, mens slanger blir tiltrukket av det. Det er dog ikke bare-bare å få tak i ild. For i likhet med alle de andre tingene man kan lage for å overleve i The Flame in the Flood, krever fakler en kombinasjon av gjenstander man finner spredt utover den postapokalyptiske verdenen. Har du ingen avskrekkende gjenstander er eneste håp å løpe. Raskt.
En kamp mot klokken
Da jeg begynte min første gjennomspilling ante jeg ikke hvor brutalt dette eventyret skulle vise seg å være. Ved å finne et vannfilter og en krukke klarte jeg å rense litt vann jeg tok med meg fra en pytt, og med det var håpet at jeg skulle kunne holde tørsten i sjakk i den overskuelige fremtiden. Det skulle vise seg at tørsten var det eneste jeg klarte å holde på en armlengdes avstand. Å finne og lage mat var svært vanskelig til å begynne med, da det tar tid å lære seg crafting-systemet godt.
Jo mer du reiser, jo trøttere blir du, og jo mer du sover, jo nærmere kommer sulten. Det blir dermed viktig å prioritere hvilken trang du vil tilfredsstille først.
Første gangen jeg døde var det av sult. Det var med skrekk og gru jeg var vitne til at Scout la seg ned på bakken og krabbet seg frem til hun mistet all livskraften. Jeg hadde prøvd mitt beste, men likevel klarte jeg ikke å holde henne i live. I de neste fem gjennomspillingene døde jeg av ulvebitt, utmattelse og enda mer sult. Og sånn fortsatte det. Men jo mer jeg spiller, jo mer lærer jeg om å overleve. Jeg løper raskere og fokuserer på å lage mat som metter. I tillegg har jeg lært å frykte ulver, noe som ikke er til skade i en virkelighet der det kryr av dem.
The Flame in the Flood tilbyr to spillvarianter, én kampanjemodus, og én såkalt endeløs modus. Forskjellen skal i teorien være at førstnevnte er mer historiedrevet, mens man i sistnevnte heller skal fokusere på å overleve så lenge som mulig uten konkrete mål. Det høres i utgangspunktet morsomt ut med to slike måter å spille på. Dessverre må jeg si meg skuffet, ettersom spillet fungerer tilsynelatende helt likt i de to modusene. Den eneste forskjellen må være at man i kampanjemodusen faktisk skal ende opp et sted, og at man møter på noen ekstra dialoger. Selv om den endeløse modusen kan være som sent fra oven for de som virkelig faller for The Flame in the Flood, kan det for oss andre lukte av latskap å gjøre de to modusene så identiske.
Vakkert, men ensformig
Det er ikke mye som skal sies på det visuelle designet i The Flame in the Flood. Det er fargerikt og mykt, og gir den postapokalyptiske omverdenen en helt annen følelse enn den vi får fra mer realistiske Fallout 4.
De visuelle sidene får også drahjelp av et godt lydspor som på mange måter står i sterk kontrast til spillet ellers. I likhet med grafikkstilen er den koselig, og varme toner minner om en enklere tid. Den nostalgiske musikken gjør opp for den triste virkeligheten rundt oss. På den ene siden kan dette tolkes som et forsøk på å gjøre The Flame in the Flood til et apokalypse-light-eventyr, men jeg føler dette bidrar til å gjøre det vanskelig å ordentlig sette seg inn i denne versjonen av Amerika.
Nå er det naturligvis helt forskjellige spill med ganske så forskjellige mål, men der Fallout 4 har klart å gjøre det hjemmekoselig i visse områder og skremmende i andre, er det ikke greit å si hva man skal føle hvor i The Flame in the Flood. Den tilsynelatende samme koselige låten spilles hver gang man legger ut på enda en ferd nedover elven, men når man kommer i land er alt plutselig mer eller mindre stille. I motsetning til andre skrekkspill der stillhet gjerne betyr at noe kommer til å skje, eller at det tvert imot er et kunstnerisk triks for å få deg til å stå på tå til enhver tid, er det en slags likegyldig stillhet jeg føler vi møter på her. Det er verken skremmende eller hjemmekoselig. Det bare er.
Da hjelper det ikke så mye at The Flame in the Flood ser ut til å bare ville ha deg til å gjøre de samme tingene om og om igjen for å overleve. Så raskt du kan tar du deg nedover elven, hopper i land for å sanke ressurser, og spretter så av sted igjen.
Det er aller mest følelsen av å ha overlevd en ekstra dag som får meg til å ville fortsette å spille, noe hverken den litt øde øyverdenen eller de gjentagende oppgavene klarer. For ikke å snakke om at mange av områdene man besøker bærer preg av å se identiske ut.
Man trenger forskjellige ressurser for å igjen produsere forskjellige gjenstander, men hva hjelper vel det når eneste mål er å, på en ganske overflødig måte, overleve? Ikke finnes det noe nivåsystem, det er ingen ordentlig engasjerende historie, ei er det heller ikke noe i The Flame in the Flood som krever at jeg kommer tilbake neste dag for å prøve meg igjen. Til syvende og sist blir det kjedelig å skulle fortsette eller begynne på nytt, spesielt om du skulle være så uheldig at du møter på en gjeng ulver som i beste mafiastil møter deg midt på lyse dagen for litt Scout-lasagne.
Konklusjon
Fra første stund er det klart at The Flame in the Flood forsøker å være et annerledes overlevelsesspill. Den lekne grafikkstilen og den koselige musikken gjør at man aldri blir redd.
På den andre siden blir man raskt fanget i en brutal sirkel av sult og utmattelse hvis man ikke passer på. Spillet blander sådan to verdener som egentlig ikke hører sammen. Hadde man gjort det på en bedre måte kunne det fungert flott, men The Flame in the Flood sliter med å skape en egen identitet da det er lite som forklarer hvorfor situasjonen er som den er, eller hvorfor man skal leve seg inn i denne verdenen.
Ferden er morsom i åpningsminuttene, men er på sitt beste når man har funnet ut hvordan man skal overleve. Denne spenningen glir dog over i kjedsomhet når miljøene man besøker er så like hverandre, og når det å overleve blir et mål i seg selv. Å ikke kunne stole på sine voldsferdigheter er en spennende tanke, men når man ikke har muligheten i det hele tatt er det bare et spørsmål om tid før man ender opp med å dø av de minste feiltrinn. Jeg kan tenke meg at noen kan nyte et spill som dette på bakgrunn av at det er annerledes, men om det skal være den eneste grunnen til å like et spill, er jeg ikke helt med.
The Flame in the Flood ender dermed opp med å bli et koselig, men brutalt lite spill som forsøker å gjøre noe annet innenfor overlevelsessjangeren. Kanskje er det beundringsverdig nok. Men er det gøy? Bare sånn passe.
