Det er rart å tenke på at det er hele åtte år siden vi stiftet bekjentskap med Rosangela Blackwell og Joey Mallone. Den vesle indie-utvikleren Wadjet Eye Games har i løpet av fire spill vevd sammen en av spillmediets mest spennende historier, og nå er den kommet til veis ende. I det femte og siste spillet, The Blackwell Epiphany, tar vi et endelig og følelsesladet farvel med Rosangela og Joey. Jeg er neppe den eneste som kommer til å savne dem.
Hvem skal du ringe?
Om du ikke kjenner serien fra før, er konseptet som følger: Rosangela Blackwell er en ung New Yorker som har fått tildelt en tung byrde av skjebnen. Hun kan både se og kommunisere med de døde, og må sammen med sin «åndeguide» Joey reise rundt i byen på jakt etter ånder som ikke har fått fred etter døden. Så må hun på ett eller annet vis få dem til å dra videre til det neste steget i tilværelsen – hva nå enn det er.
Selv om Rosangela er en slags «ghostbuster», er ikke jobben hennes preget av action. I stedet handler det meste om godt, gammeldags detektivarbeid. Det som typisk skjer er at hun drar til et sted som skal være hjemsøkt, og forsøker å få kontakt med ånden eller åndene som befinner seg der. For at en ånd skal reise videre må den først og fremst være klar over at livet faktisk er over, og gi slipp på eventuell «bagasje» som hindrer dem i å akseptere skjebnen. Oftest involverer dette å finne ut hvem den avdøde var, og hvordan han eller hun døde. Siden naturlige dødsfall sjeldent resulterer i spøkerier dreier det seg vanligvis om mord eller ulykker.
Hvorfor Rosangela har fått denne jobben er ukjent – men om du vil vite mer om hvordan det gikk for seg og hvordan hun taklet det kan du spille seriens første spill, The Blackwell Legacy. De øvrige spillene i serien er ikke like nødvendige for å forstå handlingen i The Blackwell Epiphany, men det er en fordel å ha spilt dem. Her nøstes nemlig de fleste trådene sammen, og referansene til tidligere utgivelser er mange. Heldigvis er serien bunnsolid, og jeg vil absolutt anbefale at du tar en titt. Spesielt det forrige spillet, The Blackwell Deception, er svært gode saker som alle eventyrspillere bør få med seg.
«Det er dette vi gjør»
I The Blackwell Epiphany er Rosangela godt vant med jobben hun har fått. Hun har lagt bak seg alle ambisjoner om å ha et normalt liv, og selv om det er tydelig at hun ikke akkurat stortrives i rollen sin er det tydelig at hun har akseptert den. Hun har også lært å forholde seg til Joey, som er bundet til henne og vil være det helt til hun dør. Hans skjebne er like tung som hennes – å stadig måtte hjelpe andre ånder videre uten å selv få lov til å gi slipp på tilværelsen.
Rosangela har fått en kontakt hos politiet, og han har bedt henne ta en titt på en kondemnert bygning der de fant et kvinnelik for noen måneder siden. I den første delen av spillet, som er en slags øvingsdel, finner du ut hvem jenta var og hva som ble skjebnen hennes, før du hjelper henne videre. En ordinær jobb, med andre ord. Det er det som skjer etterpå som er uvanlig – Rosa og Joey blir vitne til at en mann bli drept, før ånden hans i praksis rives i filler av mektige, ukjente krefter. For å finne ut hva som egentlig skjedde trekkes de inn i sin farligste åndejakt noensinne.
Som sine forgjengere er The Blackwell Epiphany et todimensjonalt pek-og-klikk-eventyr. Handlingen preges av etterforskning og dialoger, og mange av gåtene dreier seg om å finne spor eller få tilgang til avstengte rom. Rosa må reise rundt i New York på jakt etter spor, og mye av spillet går rett og slett ut på å snakke med folk. Hun har også en mobiltelefon som hun kan bruke til å søke etter informasjon, og her lagres ulike stikkord som kan brukes i samtaler eller kombineres med hverandre for å skape nye ledetråder.
Du får også styre Joey, som i kraft av å være død har helt andre egenskaper enn Rosangela. Han kan bevege seg gjennom vegger og tak, og kan derfor nå steder hun ikke kan nå. Det er begrenset hvor mye han kan gjøre der, annet enn å kommunisere med eventuelle ånder eller lete etter informasjon for etterforskningen, men han har evnen til å forflytte enkelte lette gjenstander ved å «blåse» på dem. Dette kan brukes som distraksjoner eller for å forsøke å gjøre ting tilgjengelige for Rosangela. Det at han er usynlig for alle andre enn Rosangela og andre spøkelser er også en fordel som kommer godt med til tider.
Velintegrerte nøtter
Et av Blackwell-seriens sterkeste kort er hvor godt gåtene er integrert i handlingen, og det siste spillet skuffer ikke. Her er det ingen meningsløse hindringer satt i veien for å trekke ut tiden – alle gåtene fungerer som naturlige ledd i etterforskningen, og kan løses ved hjelp av sunn fornuft og normal logikk. Det betyr ikke automatisk at de er lette, men at de alltid er rettferdige og mulige å løse uten hjelp. The Blackwell Epiphany byr på mange herlige «aha»-øyeblikk, som kommer når du pusler sammen informasjonen og plutselig innser hva det neste steget må være.
Gåtene er generelt ikke typen du pusler med i lang tid, og vanskelighetsgraden bør være såpass grei at du fullfører spillet uten hjelp. I et spill hvor gåtene ikke var like godt integrert i handlingen som dette ville jeg nok etterlyst mer intrikate utfordringer, men her er det vanskelig å se for seg hvordan utviklerne kunne ha gitt oss dette uten å samtidig fjerne noe av det som gjør at gåtene fungerer så godt sammen med resten av spillet. Det kunne imidlertid fokusert enda mer på informasjonssøk og stikkordskombinering – spillet serverer litt vel mye av informasjonen på sølvfat gjennom en politimann som hjelper deg i etterforskningen.
Som vanlig med historiedrevne spill er The Blackwell Epiphany en ganske lineær affære, men i den midtre delen av spillet får du en viss frihet til å gjøre ting i den rekkefølgen du selv ønsker. Du har nesten alltid flere steder tilgjengelig samtidig, og hvis du sitter fast er det ofte mulig å fokusere på noe annet eller angripe problemet fra en litt annen retning. Det er uansett et godt driv i spillet, og lett å føle at man gjør fremskritt selv om de ikke alltid er like store. Og skulle du sette deg bom fast kan du alltids få Rosa og Joey til å diskutere situasjonen seg i mellom. Da dukker det gjerne opp et hint eller to.
Svært velskrevet spill
Figurgalleriet er svært rikt, og alle du møter – enten de lever eller ikke – føles som troverdige og ekte personer. Mange av dem har det vanskelig, og det er lett å føle med dem. Noen sekvenser i spillet er faktisk veldig triste, og mens du i forgjengerne alltid visste at det var en slags lykkelig utgang på det hele er ikke det nødvendigvis tilfellet her. Samtidig er varmen og menneskeligheten fra seriens tidligere spill intakt, og spillet er aldri overveldende mørkt. Tårer og smil kommer om hverandre.
Noen små svakheter er det likevel. For eksempel synes jeg fortsatt det er litt merkelig hvordan så godt som alle menneskene du treffer tilfeldigvis har en eller annen tilkobling til saken du jobber med, og skal jeg være helt ærlig ble jeg litt skuffet over den store avsløringen mot slutten av spillet. Jeg ble også litt overrasket over hvor brått avslutningsdelen av spillet startet – i det ene øyeblikket hadde jeg inntrykk av at jeg var omtrent midt i spillet, og i det neste skjønte jeg at det neppe var mer enn en halvtimes tid igjen. Selve slutten har jeg imidlertid ingenting å si på – den gjorde akkurat det den skulle, og akkurat det er ganske viktig når vi snakker om en spillserie som har eksistert i åtte år.
Presentasjonen holder den samme standarden vi har lært oss å forvente fra Wadjet Eye. Spillet preges av flotte miljøer laget med herlige, store piksler, akkurat som LucasArts brukte å lage dem. Animasjonene er enkle men effektive, og spillet har massevis av små visuelle detaljer. Musikken holder som vanlig et svært høyt nivå, og er med på å skape den riktige stemningen. Skuespillerne gjør også en god jobb, stort sett, og kjente stemmer fra tidligere spill vender tilbake for å gjenta rollene sine her.
Konklusjon
The Blackwell Epiphany markerer en sterk avslutning på en serie som har vært med å prege eventyrspillsjangeren i nesten ti år. På den ene siden er det trist at historien om Rosa og Joey nå er over, men på den andre siden er det fint at vi fikk et punktum før vi ble lei – og jeg tror flesteparten av seriens tilhengere vil oppleve avslutningen som god og meningsfull. Det gjorde i alle fall jeg.
Ellers har spillet har de samme styrkene vi er vant med – det er svært velskrevet, det er fullt av genuint interessante og menneskelige figurer og det gir spilleren en god følelse av å drive detektivarbeid. Det hele akkompagneres av lekker retrografikk og herlig musikk. Jeg synes kanskje slutten kom litt vel brått, og jeg hadde ikke sagt nei takk til enda mer fokus på detektivarbeid og informasjonsinnhenting, men alt i alt er dette et bunnsolid og engasjerende eventyr du bør oppleve.
Samtidig kan jeg ikke anbefale det helt uten forbehold. Du bør som nevnt ha spilt minst et par av de tidligere spillene i serien før du går i gang med dette, og har du ikke gjort det er jeg redd du skader både opplevelsen av dette spillet og forgjengerne ved å hive deg inn i seriens siste episode. Heldigvis kan jeg varmt anbefale resten av serien – kvaliteten er ikke alltid like høy som her, men om du synes dette spillet virker spennende er jeg overbevist om at forgjengerne vil appellere like mye.
Om du vil vite mer om denne serien kan du sjekke våre anmeldelser av The Blackwell Legacy, Blackwell Unbound, The Blackwell Convergence og The Blackwell Deception.
