Hva spillutviklere angår, er det et par som har fulgt meg stort sett gjennom hele mitt veslevoksne spilliv, og som derfor har en velfortjent plass i det gode selskap. Dette er utviklere jeg stadig vender tilbake til, og som jeg alltid møter med like mengder forhåpning og spenning. Insomniac er et av disse studioene, og når de nå har gått bort fra Ratchet & Clank, til fordel for det Xbox One-eksklusive Sunset Overdrive, er det ikke helt godt å vite hva man kan forvente.
Svaret er overraskende nok at Sunset Overdrive ikke føles helt ukjent. Essensen av romeventyr og intergalaktisk invasjon ligger helt klart til grunne for opplevelsen, hvor alt fra skinngale våpen til raske bevegelser står i fokus. Samtidig er dette et merkbart skritt vekk fra alt Insomniac har laget tidligere, noe som fort viser seg å være helt greit.
Den fjerde veggen
Om det er én ting popkulturen elsker å lefle med, er det vel Jordens undergang, og som et resultat har den kommet i mange former og fasonger opp gjennom tidene. Likevel har det nok aldri vært en leskedrikk som har forårsaket den velkjente dommedag, men dette viser seg fort å være tilfelle i Sunset Overdrive. Det fredelige livet i den moderne storbyen Sunset City snus opp ned over natten, når den spyoransje energidrikken, Overcharge Delirium XT, forvandler brorparten av befolkningen til ravende mutanter.
Dette er dine fiender i spillet. Du på din side er en enkel overlevende, en vennlig og breial sjel, som settes sammen som man selv ønsker. Et fyldig figurverksted lar deg skru og vende på kjønn, hårfarge, øyne og alt man måtte ønske, uten å gå så dypt som for eksempel ditt typiske rollespill. Det var derfor med stor enkelhet jeg kom fram til min hovedperson, en slank og smidig ungpike, med rosa punkehår, motorsykkeljakke og sjarme.
Sunset Overdrive er det morsomste spillet jeg har brynt meg på på flere år.
Vel, sjarmen følger nok med uansett hvordan figuren din ser ut. Det er et uomtvistelig faktum at spillets protagonist er stjernen i denne apokalypsen, og det på flere måter – først og fremst ved å være veldig eplekjekk, veldig sjarmerende, og veldig morsom.
Sunset Overdrive er nemlig et spill som ikke tar seg selv, eller noe annet for den saks skyld, på alvor. Velplasserte profaniteter, popkulturelle referanser til alt fra Facebook til Arrested Development, metahumor og gjentatt harselering med den fjerde veggen, er bare noen av de virkemidlene som tas i bruk, og jeg tar meg selv i å gapskratte – høyt og med jevne mellomrom. Jeg tror ikke jeg lyver når jeg påstår at Sunset Overdrive er det morsomste spillet jeg har brynt meg på på flere år.
Med på å sette den lekne tonen er spillets fargerike univers, som skilter med fruktbare omgivelser og interessante bifigurer. Det er alltid noe å se på, lete etter, eller oppdage mens man kaster seg rundt omkring i den åpne verdenen som er Sunset City, og det å møte den neste og forhåpentligvis enda mer sinnssyke personen i byen, er mer enn god nok motivasjon.
Historien er lettfattelig som få, og de menneskene man møter bærer også preg av dette. De andre overlevende har spredd seg ut i ulike fraksjoner, fraksjoner som alle har ulike særpreg, historier å fortelle, og nye oppdrag å by på. Min favoritt ble fort den avstumpede speidertroppen, Troop Bushido, som egenhendig lot meg delta i et komplekst hierarki, sendte meg av gårde på en vågal redningsaksjon, samt var åsted for det antagelig morsomste oppdraget i spillet.
Luft i luggen
Sunset Overdrive er derimot mer enn bare humor og farger, og i spillets hjerte står det dype, men brukervennlige parkoursystemet. Det viser seg nemlig at vår helt kan mer enn å fortelle vitser i ny og ne – hun er også en jævel til å løpe langs vegger, sprette via biltak, og grinde på alt mellom himmel og jord. Med disse forkunnskapene innabords, blir plutselig det som kunne vært et farlig og ugjestmildt univers, til en frivol og særs våt guttedrøm.
Selve traverseringen er litt kronglete til å begynne med, men det tar ikke lang tid før det å bevege seg rundt i byen er det man liker aller mest. Når jeg på et tidspunkt blir tilbudt å bruke det innebygde «fast-travel»-systemet, fnyser jeg, hopper på en strømledning og skyter av gårde gjennom byen i hundre og helvete.
Da jeg anmeldte inFamous: Second Son tidligere i år (et spill som for øvrig deler mange verdier med Sunset Overdrive), meddelte jeg at Sucker Punchs superheltepos hadde «en bevegelsesfrihet jeg sjelden har sett maken til i et videospill». Jeg står fortsatt inne for den påstanden, men nå har Insomniac toppet sin tidligere PlayStation-bror hva fartsfølelse og vertikal frihet angår.
For der parkour var et viktig system i inFamous: Second Son, er det et nødvendig og sentralt system i Sunset Overdrive. Jeg vil nesten påstå at det strekker seg lenger enn som så, da alt i spillets univers virker som skapt for å holde deg i fart, over bakken og farende gjennom luften. Det å ta seg fra én ende av Sunset City til en annen, uten å trå i bakken, er derfor både enkelt og herlig, men også mestringsskapende.
Kaotiske kamper
Det er også en grunn til at man bør holde seg i bevegelse, en grunn som kommer i form av de tidligere nevnte fiendene. Holder man seg vekk fra bakkenivå blir man nemlig plutselig mye vanskeligere å få tak i, enten det er mutanter, maskingeværkuler eller digre drapsroboter som kommer etter deg.
Man har selvfølgelig flere måter å ta opp kampen med disse eklingene på, og alt fra ditt hjemmelagde håndvåpen til feller plassert utover byen kommer godt med. Det er imidlertid de ordentlige våpnene som står i fokus, og Insomniac har nok en gang gjort en god jobb med å sette i stand tåpelige og trivelige, men funksjonable drapsverktøy.
De blir likevel aldri like kule eller minneverdige som Ratchets arsenal av helsprø duppeditter, og savnet etter et våpen som gjør fiender til snømenn eller får de til å danse ukontrollerbart er selvfølgelig alltid til stede.
Samtidig skyldes nok store deler av misnøyen med våpnene at det man gjør med de føles så veldig annerledes. Når man stadig blir bedt om å holde seg i bevegelse, blir skytingen plutselig sekundær, og selv om det ikke er spesielt vanskelig å beseire de ulike fiendene i Sunset City, er det heller ikke særlig givende over lenger tid. Det er gøy, for all del, men kaos og galskap råder, og jeg merker ofte at jeg vil ha en mer systematisk måte å ekspedere motstanden på.
Denne følelsen vokser flerfoldige ganger når jeg blir tvunget til å ta på meg oppdrag som ene og alene går ut på å slåss med disse skapningene, blant annet i spillets kjedelige tårnforsvarsmodus. Det samme gjelder når man kaster seg ut på nettet, og med opptil syv andre spillere, som alle ønsker å utbriljere hverandre, ender det hele opp med en rotete og upersonlig flerspilleropplevelse.
Konklusjon
Sunset Overdrive er et svært godt spill, som til tider strekker seg mot å være en fantastisk og utrolig morsom opplevelse. Det å fyke rundt i Sunset City er herlig befriende, og det går ikke lang tid før spillets parkoursystem sitter i fingertuppene. Når man først har det der, er det ingenting som tilsier at du ikke kan ta deg på tvers av den mutantinfiserte byen uten å berøre bakken, noe som er utrolig deilig.
Det er å holde seg gående blir fort belønning i seg selv, men spillet understreker også at dette er noe man må gjøre for å overkomme de mange utfordringene som lusker i skyggene. Dette er vel og greit, men det å kombinere bevegelse med skyting og dreping blir fort kaotisk, og jeg skulle gjerne sett en mer systematisk form for masseslakt.
Å spille Sunset Overdrive er likevel aldri kjedelig, og spillets humor sørger for konstant underholdning. Gapskratt og latterbrøl kommer med frekvente mellomrom, og hvis du har en sans for lefling med bannskap, metahumor og det å bryte ned den fjerde veggen, vil du nok komme til å like Sunset Overdrive. Jeg liker det i hvert fall veldig, veldig godt.
Vil du ha en lignende spillopplevelse på PlayStation 4, er inFamous: Second Son på mange måter ganske likt Sunset Overdrive. Ønsker du i stedet en smakebit på hva Insomniac har drevet med tidligere, er The Ratchet & Clank Trilogy definitivt stedet å gå.
