Da jeg nylig la fra meg Spintires, etter å ha «fullført» alle nivåene i spillet, kunne jeg ikke annet enn å stille meg følgende spørsmål: Har jeg virkelig brukt nesten 25 timer på å transportere tømmer og sette meg fast i gjørma i Sibir? Ja, jeg hadde visst det. Og jeg angret ikke – faktisk så jeg frem å gjøre det samme i flerspiller.
Velkommen til Sibir
Spintires er litt av et spill. Det er utrolig sært, og samtidig utrolig fascinerende. Kort sagt plasseres du i åpne skogsområder, hvor du på den ene siden av kartet har et hogstområde og på den andre siden har et sagbruk hvor tømmeret fra hogstområdet må fraktes. Mellom de to områdene er det tette skoger, frådende elver, hengemyrer og bratte bakker. Og veiene du finner kan ofte være de reneste gjørmefellene, der du lett kan synke en meter eller mer hvis du er uheldig.
Du starter med en garasje og ett eller flere kjøretøyer låst opp. Spillets kjøretøyer er gamle, sovjetiske terrengbiler av varierende størrelse, fra Jeep-aktige UAZ-469 til absurde MAZ-7310 – et åttehjulet monster som primært ble brukt til å trekke rundt på svære missiler. Hvis du har den minste sansen for traktorer, lastebiler, anleggsmaskiner eller andre maskinerier med store hjul og et drivstoff-forbruk av en annen verden, er sjansene store for at du vil synes de er veldig, veldig kule.
De kjøretøyene du starter med er imidlertid vanligvis ikke ideelle for tømmertransport, og store deler av spillbrettet er i tillegg skjult. Så din første prioritet må være å reise ut i verden rundt deg, og lete etter nye kjøretøyer samtidig som du gradvis avdekker kartet. Der kan du også finne drivstoff-baser og andre garasjer, og sistnevnte kan låses opp ved at du frakter «garasjepoeng» til dem. Noen ganger er det unødvendig med en ekstra base, andre ganger kommer det veldig godt med.
Alt dette foregår som sagt i en verden full av gjørme. Bare det å komme seg noen hundre meter rett frem kan være en stor utfordring hvis terrenget ikke er på din side, og det vil ikke skje så rent sjeldent at du setter deg helt fast. Heldigvis har du winch på bilene dine, så det første du bør se etter er et solid tre som du kan bruke til å trekke deg opp av gjørma selv. Om det ikke går, lønner det seg å ha et tyngre og mer robust kjøretøy til rådighet, slik at du kan redde det fastlåste kjøretøyet. Du kan også utstyre bilene med utstyr for å reparere skadde kjøretøyer, eller drivstofftanker som kan fylle tankene deres når de har gått tom midt i ingenmannsland.
Store operasjoner
Dermed blir det som i utgangspunktet er en veldig rett-frem oppgave ofte litt mer komplisert. Først må du altså låse opp kjøretøyene du trenger og avdekke kartet slik at du kan finne de beste rutene fra start til mål. Så, når du setter tømmertransporten din fast i gjørma, må du dra den ut med et annet kjøretøy. Når en bil går i stykker må du fikse den. Når den går tom for drivstoff må du bruke en annen bil for å frakte drivstoff til den. Når den bilen så setter seg fast i gjørma på vei til bilen den skal hjelpe – vel, du skjønner kanskje hvor det bærer. Små ting blir lett til store operasjoner.
Du kan spille spillet i to ulike moduser. Den ene heter «casual», og der kan du med et tastetrykk sende biler tilbake til en garasje. I «hardcore» må derimot alt gjøres skikkelig, og hvis du havner i en situasjon der det blir umulig å fullføre oppdraget er det bare å begynne på nytt. Jeg foretrekker «casual», samtidig som jeg pålegger meg selv å følge noen av reglene fra «hardcore».
Å spille Spintires minner meg om min barndoms lek med biler i sandkassen. Det var mye av det samme jeg holdt på med da, bare at der var det i fantasien min at ting måtte fraktes, at biler måtte trekkes ut av grøfta og så videre. Det eneste spillet mangler er gravemaskinere og dumpere, så hadde det vært en komplett sandkassesimulator. Og nei, jeg skammer meg ikke over å ha gått i barndommen. Jeg kan ikke huske å ha gått med på å slutte å leke med biler selv om jeg for lengst har blitt voksen, og hvis du føler at det er mer modent å leke krig skulle jeg gjerne like å høre hvorfor.
Som spill er det en ekte sandkasseopplevelse. Du har et enkelt mål, en begrenset men robust verktøykasse, og uendelig med frihet til å oppnå målet på akkurat den måten du ønsker det selv. For at et i utgangspunktet såpass enkelt spill som dette skal fungere er det avhengig av et solid fundament. Og det har heldigvis Spintires, selv om «solid» kanskje blir litt feil ord å bruke. Fundamentet i dette spillet er nemlig gjørme.
Underlagene i spillet er nemlig både realistiske og dynamiske. Ikke noe annet spill har like autentiske underlag som dette, og når du kjører frem og tilbake i Spintires landskap setter du spor etter deg. Veier kan kjøres i stykker, kampesteiner kan løsne og generelt kan det bli vanskeligere og vanskeligere å følge de ideelle rutene i spillet. Fysikken er Spintires store stjerne, som sørger for at et artig konsept faktisk fungerer som et skikkelig godt spill. Det er rett og slett moro å kjøre i gjørma.
Biler med sjel
Det hjelper selvsagt også at spillet ser flott ut. Kjøretøyene er gjengitt med kjærlighet og et fokus på detaljer, og alt fra simuleringen av dekkene til hvordan løse deler beveger seg mens du kjører over det ujevne terrenget gir dem liv og sjel. Selv om landskapene blir litt ensformige etter hvert virker de autentiske og ekte. Skogene er faktisk så overbevisende at jeg tar meg selv i å speide etter de kjente refleksjonene av øynene til rådyr, hjort eller elg når jeg kjører om natten. Jeg har aldri sett et eneste levende vesen i Spintires, men jeg tror såpass på miljøene at jeg likevel forventer noe skal sprette frem når som helst.
Men alt er ikke bare fryd og gammen i Spintires skoger. Kamerasystemet kan for eksempel være ganske trøblete, spesielt når du bruker kran for å laste bilen med tømmer. Spillets kontroller kan også være kronglete, spesielt hvis du spiller med tastaturet. Her bør du bruke en håndkontroller. Dessuten overlates litt for mye av opplæringen til deg selv, og det tok meg faktisk over ti timer med spilling før jeg skjønte hvordan jeg skulle bruke vinsj og slepetau skikkelig.
Jeg synes også det er ganske trist at man ikke kan se handlingen fra førerens perspektiv – å virkelig få sette seg bak rattet på disse monstermaskinene – gjerne med Oculus Rift-støtte – hadde vært prikken over i-en. Jeg skulle også ønsket at spillet hadde et litt mer robust lagresystem, hvor man kunne ha flere lagrefiler fra samme brett og det var mulig å holde på med flere brett samtidig.
Samarbeidsmoro
Den beste måten å få hjelp på er nok ved å spille med en venn. Opp til fire spillere kan samarbeide, og selv om man antakeligvis kommer til å delegere oppgavene slik at man ikke nødvendigvis kjører i nærheten av hverandre mesteparten av tiden er det massevis av rom for å hjelpe hverandre. I løpet av helgen har jeg brukt flere timer på samarbeidsmodusen, og storkost meg hele tiden. Skogen blir litt mindre ensom når man plutselig treffer på et annet stålmonster fra tid til annen.
En liten kommentar til flerspillermodusen er at spillet blir betraktelig lettere når to eller flere samarbeider, både fordi man alltid har noen som kan hjelpe når man setter seg fast, og fordi utfordringene ikke skaleres etter mengden spillere. Det blir derfor en litt annen opplevelse – i enspiller følte jeg meg i større grad som «sjef», som til tider måtte ta potensielt vanskelige avgjørelser, mens i flerspiller gikk alt mye glattere og raskere. Selv spillets antakeligvis vanskeligste brett, Volcano, ble overvunnet i løpet av 1,5 time.
Spintires har også støtte for modifikasjoner, noe som allerede har gitt tidligere lanserte demoutgaver svært langt liv. Jeg gleder meg til å se hva som skjer nå som miljøet rundt spillet har blitt sluppet løs på fullversjonen – dette blir etter alt å dømme nok et prakteksempel på hvordan varigheten til et spill forlenges betraktelig av at utviklerne tør å gi fra seg noe av kontrollen til spillerne.
Jeg elsker forøvrig at et spill som Spintires eksisterer. Her har et studio ikke bare bestemt seg for å lage noe så absurd sært som et gjørmete transportsspill med fokus på sovjetiske terrengkjøretøyer fra den kalde krigens æra, men de har bestemt seg for å gjøre det til det beste gjørmete transportspillet med fokus på sovjetiske terrengkjøretøyer fra den kalde krigens æra som du noensinne vil spille. Og mens jeg aldri i livet kan se for meg at en eneste toppsjef i industrien ville finne på å gi grønt lys til et spillkonsept som dette, ser jeg at Spintires har vært det bestselgende spillet på Steam helt siden lansering. Noen ganger lønner det seg å følge drømmene dine, uansett hvor bisarre de måtte fremstå.
Konklusjon
Spintires er spillet for deg som liker virtuelle sandkasser og kule kjøretøyer. Det er i bunn og grunn et veldig enkelt spill – frakt tømmer fra A til Å, og sett deg fast i gjørma på veien – men det å oppnå målene dine er ikke alltid like enkelt. Noen ganger må du iverksette store operasjoner for å få ting til å gå fremover – drivstoff må fraktes ut i felten, ødelagte biler må repareres og du må hente frem de aller tyngste monstrene for å redde biler som sitter fast. Grafisk sett er miljøene i spillet nokså like, men du merker raskt at de byr på varierte og unike utfordringer, som sikrer at du ikke blir lei.
Mange vil nok ikke skjønne appellen til et spill som Spintires, men det får bli deres eget problem. Det er et spill laget med den kjærligheten vi kun finner i indiemarkedet, og resultatet er både underholdende og unikt. Noen problemer har det, som et klumsete kamerasystem og liten vilje til å hjelpe nye spillere, men de glemmer man stort sett underveis. Samtidig er det vanskelig å ikke drømme litt om hvordan konseptet kan utvikle seg i fremtiden – tenk å måtte lage egne veier med anleggsmaskiner eller måtte tjene penger og investere dem i nytt utstyr på en mer dynamisk måte.
Uansett er Spintires et spill jeg har storkost meg med i skremmende mange timer, og som jeg ikke planlegger å legge bort med det første. Med rik støtte for brukerskapt ekstrainnhold gleder jeg meg dessuten til å se hva spillermiljøet finner på nå som fullversjonen endelig er tilgjengelig.
