Civilization-serien har gitt oss muligheten til å utforske alternative historieforløp for menneskerasen. Nå forsøker serien å ta vår sivilisasjon til stjernene og byr på spådommer rundt vår fremtid i Sid Meier’s Civilization: Beyond Earth. Det som venter oss blant fremmede planeter er grått, kjedelig, og vi har sett det før.
Uinspirerte fraksjoner
I Beyond Earth settes du i lederstolen for en av åtte ulike fraksjoner som menneskeheten er delt opp i. I motsetning til Sid Meier’s Alpha Centauri, som er en opplagt og uttalt inspirasjonskilde for spillet, så er de nye fraksjonene ikke dannet på bakgrunn av ideologi, men av tidligere geografisk tilknytning. Du kan velge mellom blant annet Franco-Iberia, Pan-Asian Cooperative og Slavic Federation.
Disse fraksjonene er relativt fleksible og når du starter spillet får du selv en påvirkning på hvordan din valgte sivilisasjon skal være. Var romskipet deres fylt opp med vitenskapsmenn eller kunstnere? Hva slags type romskip var det, og hvilken last hadde det? Svarene på disse spørsmålene gir deg noen fordeler som ikke føles avgjørende, men som påvirker hvordan din valgte fraksjon er satt sammen, og hvordan du starter spillet.
Fraksjonene virker mye mindre differensierte enn de var i Alpha Centauri og jeg opplever det som at det er hipp som happ hvem du velger. De små bonusene hver enkelt fraksjon har er av mindre betydning for hvordan spillet utfolder seg.
Keiserens nye klær
Vanskelighetsgradene i Beyond Earth er, som i Civilization, håpløse. Den såkalt «standard»-vanskelighetsgraden er superlett, og i stedet for å få dine fiender til å ta smartere valg, vil en økning av vanskelighetsgraden bare gi fordeler til fiendene dine. Det vil jo være mye mer tilfredsstillende å spille mot en fiende som har samme forutsetninger som deg, og som er en verdig motstander? Vi må ta til takke med fiender som får flere ressurser, og bruker kortere tid på å bygge ting i stedet. I hvert fall til «modderene» fikser biffen, som de har gjort med Civilization V.
Planeten som jordens tidligere borgere har landet på er ikke helt lik den blå planeten de kom fra. Ved første øyekast ser den faktisk ganske annerledes ut. Den preges av blå, grønne og lilla farger, har andre vekster og ressurser, og landmassene er utformet litt forskjellig. Kikker man litt grundigere etter ser man at det egentlig er svært liten forskjell fra planeten man spiller på i Civilization V. I hovedsak har det gamle systemet fått seg en sminkejobb.
Ett unntak er store rifter i planeten som jeg synes fungerer bra. Disse deler opp landskapet og bidrar til å skape interessante strategiske muligheter. Vanlige soldater og krigere kan ikke krysse disse riftene, men du vil etter hvert kunne utvikle krigere som kan sveve over dem.
Store insekter
En ting som er annerledes fra jorda er at det ligger en slags gass («miasma») over store deler av kartet. Denne vil sakte, men sikkert tappe dine folk for krefter om de oppholder seg i disse områdene, men planetens originale innbyggere, som stort sett består av forvokste insekter, trives veldig godt i denne gassen. Den kan på mange måter sammenliknes meg soppveksten i Alpha Centauri, og dine arbeidere kan fjerne den for å gjøre områdene mer menneskevennlige.
De nevnte romvesenene er hakket verre å legge seg ut med enn barbarene i Civilization V. Før du får utviklet bedre soldater kan de knuse deg ganske enkelt, og hvis du bare skader en av de store insektene løper den og gjemmer seg i gassen hvor den får tilbake styrken sin. Disse skapningene er likevel ikke nødvendigvis fiendtlige. Det eksisterer en slags uskreven avtale om at de ikke angriper deg så lenge du ikke angriper dem. Men kommer du for nær et av redene deres da må du passe deg.
Rent spillmekanisk synes jeg romvesenene fungerer bra. De blir i større grad som en egen fraksjon i spillet, og litt avhengig av hvor du starter på kartet ditt kan de virkelig sette en stopper for ekspansjonsplanene dine tidlige i spillet.
Når det er sagt er de ikke veldig interessante. Et par ulike insekter på land, et par store sjømonstre, men med liten bakgrunn. I Alpha Centauri gikk det kaldt nedover ryggen på meg da jeg først møtte ormesvermene. Der fikk man levert nakkehårreisende historier om krigerne dine som ble drevet til vanvidd av denne nye fienden. Man oppdaget senere at de fungerte som en slags forsvarsmekanisme for den levende planeten man hadde landet på. I Beyond Earth mangler man dette aspektet av spillet.
Rusk i maskineriet?
Jevnt over føles spillet som Civilization V med en ansiktsløftning. Du bygger baser, forsker, forbedrer landområdene dine, og tidvis kriger med dine naboer. Diplomatikken mellom fraksjonene føles svært begrenset og den nye forhandlingsressursen «favour» eller gjentjeneste fungerer ikke spesielt bra. Jeg har flere ganger endt opp med at andre fraksjoner skylder meg litt absurde 17 gjentjenester, uten at jeg nødvendigvis har kunnet få noe av dem som monner. God idé, men dårlig gjennomført.
I hovedsak leverer Beyond Earth det du forventer av et Civilization-spill. Det har grundige utviklingsmekanikker, kampsystemet er balansert, og det har den gjenkjennelige «bare en runde til»-følelsen. Jeg opplevde likevel noe jeg oppfattet som en litt pussig ubalanse. Det som i Civilization V var «happiness» har nå blitt erstattet med «health», tilsynelatende bare for forandringens skyld. Der jeg konstant hadde overflod av penger, var det svært vanskelig å få nok «health». Hver nye base øker behovet for denne litt rare ressursen, og utviklingen min ble hele tiden preget av dette behovet.
Firaxis har visstnok klar en dag 1-patch som endrer en del på balanseringen i spillet, men det er i skrivende stund uvisst om dette endres på eller ikke.
Det nye systemet hvor du utvikler din ideologi er dessverre også veldig likt det tilsvarende opplegget i Civilization V. Her har du fire ulike retninger å velge i, og selv om de forsøker å gi deg et insentiv for å velge på kryss og tvers, virker det som om du får mest igjen for å rendyrke en retning. Her opplevde jeg også at jeg ble tvunget til å spesialisere meg inn på den retningen som ga meg mer «health».
Et element som jeg satte pris på var det nye systemet for spionasje og hemmelige agenter. Du kan sende agenter inn i fiendens byer for å skape ugagn, og jo mer ugagn de skaper jo mer avanserte operasjoner kan de gjennomføre. De kan gjøre alt fra å stjele penger til å forsøke å kuppe hele byen. Jeg ventet hele tiden i spenning på å se om de lykkes og hvilke konsekvenser det kunne ha.
Konklusjon
Civilization: Beyond Earth er på ingen måte et dårlig spill. Det har solide og gjennomprøvde mekanikker og et avhengighetsskapende element i seg. Samtidig føles det som en forspilt mulighet. De kunne ha gjort så mye mer ut av det.
Spillmekanisk kunne det ha skilt seg mer fra Civilization V, men verst av alt er at det føles så sjelløst. Fraksjonene og fraksjonslederne virker generiske, planeten du spiller på har ikke noe mystisk over seg, og når du bygger et av spillets ganske få underverk får du ikke noen video som presenterer byggverket ditt. Det er ikke noe drama, ingen narrative knagger, bare kald strategi på en fremmed planet med parter som du ikke bryr deg om.
De forsøker å skape en viss innlevelse ved å gi deg små oppdrag som du kan følge opp, og som kan gi deg biter av en minihistorie. Dette er for så vidt også en fin tanke, men det er ikke nok.
Det største antiklimakset kommer når du har klart å fullføre en av måtene du kan vinne spillet på. Det er ingen storslått slutt, ingen «dette skjedde med menneskeheten på grunn av din innsats». Bare et kaldt «Du vant» og en forespørsel om du vil begynne på nytt.
Civilization: Beyond Earth er som et samfunn utviklet av flinke ingeniører, men totalt strippet for kunst og kultur. Det er effektivt, det fungerer, men uten livets krydder blir det vissent og kjedelig. Dette ligner mer på en forseggjort modifikasjon til Civilization V enn det spillet det kunne ha vært.
Er du sugen på andre strategispill kan vi anbefale Endless Legend. Hvis du har lagt imperibyggeplanene dine på hylla kan du eventuelt satse på å drive din egen bananrepublikk i Tropico 5.
