Saints Row-serien blir bare sprøere og sprøere. Det begynte som en tullete og humoristisk Grand Theft Auto-parodi, men da Saints Row IV kom ut satt vi plutselig med en klin kokos superheltsimulator foran oss. Saints Row IV gav uærbødig fingeren til Crackdown, Infamous og alle andre superheltspill mens Aerosmith-ballader dundret ut av høyttalerne våre. Det var et herlig spill som fikk oss til å lure på hvor langt utvikler Volition ville dytte grensene neste gang.
Gat out of Hell er ikke det store skrittet framover som det kunne ha vært, men klarer likevel å videreføre den uhøytidelige og helsprø stemningen fra det foregående spillet. Det som holder opplevelsen tilbake er den forbløffende korte historien og den enorme mengden tilleggsaktiviteter du kan leke med.
Til slutt satt jeg igjen med inntrykket av at Gat out of Hell var noe Volition planla å gjøre til en skikkelig oppfølger, men som måtte nedskaleres kraftig over tid, og dermed endte opp som en enkeltstående utvidelse.
Til helvete og tilbake
Strukturen er umiskjennelig Saints Row IV. Du har en by proppfull av samleobjekter og tilleggsaktiviteter til disposisjon, i tillegg til en sentral historie du kan gi rent beng i om du ønsker. Den Matrix-inspirerte simuleringen av storbyen Steelport har blitt byttet ut til fordel for ild, svovel, aske og støv. Gat out of Hell foregår nemlig i helvete, som for sikkerhets skyld har blitt ombygget til byen New Hades. Denne storbyutgaven av helvete er ikke akkurat et dristig avbrekk fra byene man har sett i foregående Saints Row-spill, men jeg synes det fungerer greit som en nytolkning av underverdenen.
Grunnen til at vi plutselig er i helvete er enkel. Sjefen for Third Street Saints, som etter Saints Row IV har blitt livstidsdiktator over hele universet, kidnappes av Satan sjøl for å giftes bort til datteren hans Jezebel. Saints-sjefen har forårsaket så mye død, kaos og ødeleggelse enn noe annet menneske i historien at han/hun er perfekt for Satans datter. Dermed må Johnny Gat og Kinzie Kensington innta helvetes grå gater for å redde sin sjef. Hvis de attpåtil får skutt djevelen i fjeset er det bare en bonus.
Byens gater, veier og skyskrapere forseres nok en gang ved hjelp av diverse superkrefter. Mye av det du gjør vil virke kjent med én gang du hopper inn i spillet. Du kan fortsatt løpe fortere raskere enn ei kule og hoppe over enorme skyskrapere i ett byks, men Gat out of Hell gir deg også et par englevinger du kan fly med.
Å fly er litt kronglete til å begynne med. Heldigvis skal det ikke mye til før du føler at det sitter, og det er et kjempegodt tillegg til det som allerede var en fantastisk måte å forflytte seg på. Følelsen av å hoppe himmelhøyt og folde ut vingene for å drive litt luftakrobatikk er herlig. Noen særlig kompliserte manøvre blir det dessverre ikke, men som en måte å komme seg fra A til B fungerer det langt bedre enn en bil.
Gamle kjente dukker opp
For å i det hele tatt kunne utfordre Gamle-Erik må Johnny og Kinzie først få oppmerksomheten hans ved å forårsake så mye ødeleggelse og kaos i helvetes gater som overhodet mulig. Med seg på ferden får de hjelp fra både gamle og nye kjenninger fra Saints Row-serien. Dane Vogel, sist sett i Saints Row 2, fungerer som oppdragsgiver og guide til helvetes inferno.
DeWynter-søstrene fra Saints Row The Third dukker også opp, i tillegg til piraten Svartskjegg, krigsherren Vlad Tepes, og den forholdsvis kjente poeten William Shakespeare. De fem har inntatt hver sin bydel i helvete og er tilsynelatende viktige for historien sånn til å begynne med. Dessverre blir de aldri det. Det de er der for er å hjelpe Kinzie og Johnny med å erverve nye superkrefter. Utover dette har de tilsynelatende ingen annen funksjon enn å gi deg lojalitetsoppdrag som ikke fører noe sted. Lojalitetsoppdragene i Saints Row IV hadde et poeng, men i Gat out of Hell virker de mer som en ettertanke.
I tillegg til å kunne fly, hope høyt og løpe fort får du også superkrefter du kan bruke til å slåss med. Du kan blant annet påkalle små demonhjelpere, lage sjokkbølger ved å trampe i bakken, ikle deg en beskyttende aura, eller kaste magiske eksplosjoner som påfører fiendene dine ulike effekter. Disse kreftene gjør kampsituasjonene litt mer spennende, men de er ikke et enormt hopp videre fra de vi brukte i Saints Row IV.
Samlemanien tar overhånd
Superkreftene dine kan du gjøre sterkere ved å samle tapte sjeler, lysende kuler som overtar funksjonen «clusters» hadde i Saints Row IV. Totalt er det 940 slike å finne i Gat out of Hell og du kan knapt runde et gatehjørnet uten å finne en hel hurv av dem rundt omkring. Det skal ikke mer enn et par minutter til før du har samlet flere dusin av de glødende sakene, men du bruker dem omtrent like fort som du finner nye. Dermed har du alltid noe nytt du kan oppgradere, gitt at du er flittig med samlingen, noe som igjen radbrekker vanskelighetsgraden.
Jeg synes det generelt er litt for mye å gjøre og samle i Gat out of Hell. Utover de 940 sjelene finnes det omtrent 50 lydlogger og 30 kommentarspor å finne, samt fem kister som hver krever at du finner tre spesielle tegn for å låse dem opp. Disse ørten samleobjektene kommer selvsagt i tillegg til de over 70 ulike sideoppdragene og distraksjonene spredt rundt i helvetesbyen. Jeg forstår at åpen verden-spill helst skal gi deg litt å gjøre ved siden av historieoppdragene, men i dette tilfellet blir det for mye. Spesielt når historien er ferdig på omtrent to og en halv time er det rart at jeg blir bedt om å gjøre så mye ekstra.
Det er synd at eventyret ikke varer lenger, for Volition kunne gjort så mye mer med historien og settingen. Filmsekvensene du får se innimellom oppdragene er ustyrtelig morsomme, med kjempegodt stemmeskuespill og velskrevne replikker. På et tidspunkt bryter alle ut i et Disney-inspirert musikalnummer, bare fordi de kan, men alt som skjer mellom filmsekvensene er strengt tatt ikke så morsomt å spille. Jeg har allerede opplevd alt da jeg spilte Saints Row IV.
Konklusjon
Jeg har vanskelig for å anbefale Gat out of Hell. Selv om jeg elsker historien som fortelles, måten den er skrevet og hvordan den blir fortalt er jeg ikke spesielt begeistret for alt som foregår utenom. Jeg har gjort alt før, og selv om helvete er et spennende sted for Saints-gjengen å løpe rundt i, blir det ikke gjort særlig mye ut av det. New Hades er bare enda en by, akkurat som Steelport. Superkreftene er absolutt kule, og humoren er på topp, men jeg følte meg aldri drevet til å reke rundt i ti-tolv timer for å fullføre alle sideoppdragene.
Selv om det er en frittstående utvidelse er det så mye ekstra å gjøre at jeg mistenker at dette egentlig var ment å være en ny Saints Row-oppfølger. Historien om Third Street Saints blir videreført gjennom Johnny og Kinzies eventyr, men noe må ha skjedd under utviklingen som førte til at vi fikk en utvidelsespakke i stedet. Historien og kvadratmeterne du boltrer deg i ble nedskalert, mens alt annet ble værende som det var.
Volitions utvidelsespakker til Saints Row-spillene har vært veldig varierte hva angår kvalitet, og Gat out of Hell er dessverre ikke den beste jeg har spilt. Hvis du absolutt ikke får nok av Saints Row-serien er det fortsatt moro å hente her, men den moroa kommer mest fra det jeg sitter og ser på enn det jeg spiller.
