I Risen 3: Titan Lords kastes du rett ut i handlingen. Ikke bare sliter den Karibia-inspirerte fantasiverdenen med krigen mellom titanherrene, det har også dukket opp en rekke ikke-Fantomet-relaterte hodeskallegrotter på spillets forskjellige øygrupper. Disse fungerer som portaler til underverdenen, og dersom ikke spillets helt kan forene de ulike fraksjonene og sette en stopper for ondskapen som siver ut, vil verden med all sannsynlighet gå nedenom og hjem.
Du spiller en navnløs protagonist, en dreven pirat med mørk Batman-stemme som sammen med sin brystfagre piratsøster Patty oppdager en av hodeskallegrottene mens de er på skattejakt. Dette fører til at helten vår blir strippet for sjelen sin, i tillegg til all sjarme og sympatiske trekk. Begravet og etterlatt som død blir han gjenopplivet av en skrullete heksedoktor, og hans søken etter å få tilbake sjelen sin, og redde verden i samme slengen, kan begynne.
Uinspirert historie
Historien og settingen i Risen 3 er ikke et godt argument for å senke 40+ timer ned i dette spillet. Den er full av klisjeer, og selv om humor drysses jevnt over produktet ender det opp som et svært selvhøytidelig fantasieventyr. Verdenen som utviklerne i Piranha Bytes har skapt er rett og slett ikke dyp nok til å komme unna med det, og dermed føles fortellingen som en hvilken som helst paperbackroman du kan plukke opp fra tilbudskassa på Outland.
Det finnes riktignok sjarmerende elementer på de forskjellige øygruppene du besøker. Noen av figurene du kommer over er artige, og enkelte av sideoppdragene var svært underholdende. På et tidspunkt kom jeg over en gammel bonde som ville pensjonere seg og la gårdsgutten overta gården hans. Noen hadde stjålet en gullbelagt lysestake, og ryktene hevdet at det var gårdsgutten som hadde tatt den. Dette gjorde bonden usikker på om han var den rette til å overta gården. Da jeg hadde løst mysteriet med den forsvunne lysestaken kunne jeg enten si sannheten og frikjenne gårdsgutten, eller jeg kunne avgi falskt vitnemål og la gårdsgutten ta skylda. I så fall ville den barmfagre datteren til bonden overta gården, og jeg kunne vente meg en het natt i høyet som belønning for min udåd.
Dette er et av flere eksempler på artige sideoppdrag som gir spilleren muligheten til å velge hvordan man løser en oppgave, og konsekvensene er ikke alltid like enkle å forutse. Problemet er at hovedhistorien er så grenseløst uinspirert. I tillegg legger den det falske premisset at du er dypt interessert i Risen-universet allerede før du begynner. Det er rett og slett et slit å leve seg inn i spillet, men de gangene man lykkes finnes det oppdrag og skattejakter som byr på underholdning.
Slåsskamper til å grine av
Det kanskje største problemet i spillet er likevel kampsystemet. Piranha Bytes har ikke sett det nødvendig å gjøre nevneverdige endringer på dette området siden de ga ut Gothic i 2001, og det lider Risen 3 for. Det arkaiske systemet fører til at forskjellen på å sloss mot mektige monstre og svake fugler hviskes ut, og den taktiske dybden dreier seg mest om hvordan du kan utnytte feil i spillet på best mulig måte.
Dersom du klarer å time tre museklikk har du mestret angrepene dine, og ved å dobbeltklikke kan du rulle for å unngå å bli truffet, noe som virker hver gang selv om du egentlig ruller rett inn i sverdhugget til fienden din. I tillegg er autosiktefunksjonen svært dårlig og ender ofte opp med at du forsøker å angripe en fiende bak det monsteret du egentlig ønsket å knekke, og innimellom denger du til og med uskyldige forbipasserende.
På toppen av dette har utviklerne lagt inn egne animasjoner for når du tar livet av den siste fienden i en kamp. Dette er i utgangspunktet litt voldelige greier som viser hvordan du spjærer opp kamphanen, eller denger inn hodet hans. Disse animasjonene spilles for øvrig også i kamper hvor du egentlig bare skal slå fienden din bevisstløs. Når dette skjer blir du fratatt kontroll over figuren din slik at han etter endt animasjon gjerne befinner seg inni en vegg, eller blir kastet utenfor en klippe. Kombiner dette med et kamera som til stadighet velger å vise deg nærbilder av trær og busker i stedet for den pågående slåsskampen så blir frustrasjonen komplett.
Solid figurutvikling
Det dårlige kampsystemet overskygger også det som egentlig er et velfungerende system for figurutvikling. Gjennom å utføre oppdrag og knerte fiender samler du inn «Glory», som tilsvarer erfaringspoeng eller ferdighetspoeng. Disse kan du bruke til å forbedre de forskjellige hovedegenskapene dine som styrke, sluhet, og tøffhet. På toppen av dette ligger er ferdighetssystem som lar deg spesialisere figuren din. Du kan velge mellom mange forskjellige grener, eksempelvis sverdkamper, alkymi, magi, og tyvestreker. For å utvikle disse trenger du å finne en trener som tilbyr de riktige tjenestene, du må være flink nok i de riktige egenskapene, og du må ha nok penger.
På denne måten spiller både erfaringspoengene og pengene dine inn i din figurs utvikling, og du blir nødt til å ta reelle prioriteringer og jobbe for å bli flink. Problemet er at på grunn av kampsystemet føler man seg tvunget i å investere alt for mye i kamprelaterte ferdigheter, ikke nødvendigvis for å bli flinkere i kamp, men for å gjøre de mange obligatoriske kampene mindre irriterende.
I Risen 3 finner du også flere nye spillmekanikker som tilfører lite til opplevelsen, og som man sitter litt spørrende igjen med. Unødvendige sjøslag er et eksempel, et annet er et moralsystem som tilsynelatende ikke har noen fastsatte regler. Noen ganger kan du være skikkelig dritsekk og ingenting skjer, mens andre ganger spretter det opp plusser og minuser på de såkalte sjelepoengene dine, uten at det alltid er like lett å forstå hvorfor.
Konklusjon
Piranha Bytes har dessverre aldri klart å ta steget videre. De startet som en sjarmerende liten utvikler med store ambisjoner om å lage svære og komplekse rollespill, noe de tidvis også hadde suksess med. I dag sitter de dessverre fast i de samme gamle tankebanene, og Risen 3 er strippet for nyskaping og ambisjoner.
De har ikke evnet å utvikle seg i takt med tiden og det som en gang var litt artige småfeil man kunne se gjennom fingrene med fordi spillet ellers var så tilfredstillende, har blitt til et anker rundt foten som selv ikke den ivrigste piratentusiast kan sno seg unna. De utdaterte kampmekanikkene er på mange måter nådestøtet for Risen 3, men at de fortsetter å melke en så uinspirert historie levner også lite håp for de fremtidige spillene fra de tyske utviklerne.
Spredt rundt forbi i Risen 3 vil du finne oppdrag og figurer som gir en midlertidig tro på at det er verdt å investere din tid i spillet. Dessverre er de få og det er langt mellom dem. I beste fall blir det et nisjespill for spesielt interesserte og ihuga Piranha Bytes fans, men denne oppskriften kan aldri bli noen stor suksess. Utviklerne blir nok heller ikke mer populære av å ha masse ekstra spillinhold klar på lanseringsdagen som spillere må betale ekstra for å oppleve. Alt i alt var dette en trist affære, og det må drastiske grep til for å få Risen-skuta på rett kurs.
Dersom smerte og lidelse er er akkurat din kopp te kan vi anbefale Windows-versjonen av Dark Souls II, og klarer du å smøre deg med litt tålmodighet så er kanskje The Witcher III også midt i blinken.
