Tomb Raider anno 2013 luktet forsøksvis på en suksessoppskrift for et moderne eventyrspill med Lara Croft i hovedrollen. Vi ble lovet en massiv, semiåpen verden, med en realistisk kamp for tilværelsen og en enda mer troverdig heltinne. Og selv om noe av dette viste seg å stemme, ble det bare med tendensene den gang da.
To år senere, og utviklerne i Crystal Dynamics har mestret det de ikke klarte på første forsøk. Rise of the Tomb Raider er med andre ord bedre enn forgjengeren, og det på alle mulige måter.
Barsk brunette
Nok en gang får vi ta kontroll over den nyeste utgaven av Lara Croft, men det er en besatt og dyster versjon av den staute heltinnen vi møter. Det har gått nøyaktig et år siden sist, og historiene fra gravrøverens aller første eventyr har blitt dysset ned og latterliggjort. For å redde ry og rykte har hun dermed bare ett mål for øye, og det er å utforske og oppdage så mye som mulig.
Denne gangen er det med andre ord en tøffere og mer voksen hovedperson vi har å forholde oss til. Novisefaktene fra forrige oppdagelsesferd har blitt kastet på båten, og igjen står man som en barsk og relativt fryktløs spillheltinne.
Dette kommer ofte til syne, men kanskje først og fremst i hennes møte med omverdenen. Her får man virkelig omfavne sin indre actionhelt, både som en aktiv fjellklatrer og parkour-utøver, men også som jeger og drapsmaskin med pil-og-bue.
Selve figuren kles fortsatt opp etter skuespillet til Camilla Luddington, og med ny sveis, nysminket ansikt og den sedvanlige britiske aksenten, er det fortsatt en troverdig rollefigur vi har med å gjøre. Hennes ferd gjennom spillets historie er imidlertid ikke det grann mer realistisk enn tidligere, og eldgamle forbannelser går hånd i hånd med tilsvarende gamle, bortgjemte byer.
Handlingen begynner likevel bra, og spesielt fokuset på Lara og forholdet til hennes avdøde far er fengende saker – i disse øyeblikkene får vi en mer personlig fortelling, og man forstår litt etter litt hvorfor protagonisten gjør de tingene hun gjør.
Jo lenger ut i spillet man derimot kommer, jo mer koker plottet bort i ditt faste klisjépregede actioneventyr, og særlig spillets siste akt skuffer stort.
Eventyret har uansett et konstant driv, og veien fra begynnelse til slutt preges av stadige farer, mystiske avsløringer og nye omgivelser. I spillets andre hovedrolle står nemlig det spennende spilluniverset man får til rådighet, og som en slags hybrid mellom et lineært spill og en åpen verden, byr Rise of the Tomb Raider på noe av det beste fra begge verdener.
En helt ny verden
På papiret går reisen fra Syria til Sibir, men det er først og fremst i den russiske ødemarken man kommer til å tilbringe tiden sin. Her begynner man mer eller mindre på bar bakke, idet Lara nok en gang blir forlatt, forlist og regelrett rundjult av de lokale naturkreftene mens hun er ute på oppdrag.
Så må man overleve da, og i en tidlig del av spillet lærer man seg blant annet å samle inn kvister og jakte på rådyr for å holde seg i live. Spillet trår aldri over grensen til å være et skikkelig overlevelsesspill – man trenger hverken mat eller drikke for å overleve – men det er gledelig at opplevelsen har at kraftigere fokus på ressurser av ulike slag.
For å lage piler trenger man da for eksempel de tidligere nevnte kvistene, mens tomme blikkbokser og en klase mineraler kan omgjøres til provisoriske granater på slagmarken. Det er et spennende system, som heldigvis støttes opp av et stort nivåsystem og et enda større system dedikert til å oppgradere våpen og verktøy mens man er ute på tur.
For å gjøre disse elementene mer interessante, har spillet også disket opp med en rekke åpne områder, hvor man står fritt til å samle ressurser, jakte på dyr og lete etter en rekke skjulte gjenstander.
Og det er kanskje først her min opplevelse som Lara Croft virkelig setter fart. De åpne landskapene er store og spennende å utforske, med stadige samleobjekter, valgfrie utfordringer, og en rekke steder å utforske nærmere. De titulære gravplassene vender også tilbake fra forgjengeren, og er nå mangedoblet i forhold til sist. Her løser man gåter som balanserer perfekt mellom vanskelige og enkle, selvfølgelig i bytte mot en og annen skatt i hver labyrints innerste indre.
Og ikke nok med det: De åpne områdene har faktisk også vaskekte sideoppdrag å utføre, og generelt er det bare stas å farte rundt i disse omgivelsene. Det føles på mange måter som om Tomb Raider-serien her har klart å finne sin egen identitet – man trenger liksom ikke være Uncharted med kvinnelig hovedperson for å lykkes.
Da er det bare synd at det er så få av disse områdene. I praksis er det nemlig kun to ordentlig store omgivelser å leke seg i, mens resten av spillet kjører på med mer avgrensede lokasjoner.
Voksent design
Det visuelle støtter derimot skarpt opp under de stedene man faktisk får besøke, enten det er snakk om sibirske værstasjoner, nedsnødde vinterskoger eller dunkle templer. Det visuelle strekker seg også videre til slikt som dyr, lyseffekter og ulike hovedpersoner, og rent grafisk er det lite å utsette på Rise of the Tomb Raider.
Spranget til nye konsoller, og da med Xbox One i spissen, har selvfølgelig hatt litt å si, men mer enn noe annet er det etterdønningene av et klokere design som har forbedret opplevelsen.
Mye av det samme gjelder også for spillets skuddvekslinger, som ikke bare er mer sparsommelig utplassert i historiemodusen, men som også føles bedre enn noensinne. Man står fritt til å velge mellom en rekke ulike våpen, fra pil-og-bue til pumpehagle, og følelsen av å være en skikkelig råtass dukker ofte opp underveis.
Det gir også mer mening i spillets kontekst – den brutale transformasjonen fra småredd ungjente til sadistisk drapsmaskin i forgjengeren var en vanskelig pille å svelge, men nå har figuren fått sin modningstid. Som et resultat er det knalltøft å være gravrøver i 2015.
Konklusjon
I Rise of the Tomb Raider faller brikkene endelig på plass for den nyeste utgaven av Lara Croft, og så godt som alle elementer og ideer fra Tomb Raider 2013 har blitt videreutviklet og forbedret her. Omgivelsene er mer varierte, skytingen mer interessant og utforskningen flere hakk over det forgjengeren tilbød.
I hovedrollen finner vi ikke bare en tøffere og mer standhaftig gravrøver, men også en langt mer åpen og inviterende verden. Spillet er i teorien bygd rundt en åpen verden, men jeg skulle helst sett at vi fikk enda flere digre områder å utforske. De som er her nå er spennende å leke seg i, men det mangler liksom det lille ekstra for å løfte opplevelsen enda noen hakk.
Historiedelen forteller en tilsvarende fortelling, hvor handlingen veksler mellom gripende og klisjépreget fra det ene øyeblikket til det neste. Det blir litt mye om og men på tvers av spillopplevelsen, men til tross for en del småproblemer kan jeg konstatere at det har vært veldig hyggelig å være Lara Croft i storform igjen.
Vil du oppleve andre spennende natureventyr? Da er antagelig Far Cry 4 og The Witcher 3 noe for nettopp deg.
