Jeg har alltid lurt på om de greide å omstille seg, typene som frekventerte arkadehallene under storhetstiden for godt over tjue år siden. Som en uerfaren og ung pode på nesten 10 år kunne jeg alltid finne de, bøyd over en arkademaskin på den lokale arkadebula nede på torget. Mynt etter mynt forsvant ned i glipene i maskinen med påfølgende klirr, krønsj og klang, akkompagnert av overdøvende knappetrykking og imponerende stikkeføring. Og uansett om de greide å klatre seg til topps på poenglista, eller totalhavarerte i løpet av kort tid, var det alltid en iver og entusiasme å spore.
Så merkelig det er, tenkte jeg bestandig. Hvorfor bruke så mange kroner på å spille et spill om og om igjen når jeg kan gjøre det samme hjemme i stua? Jeg visste det ikke da, men jeg var en del av generasjonen som skulle sørge for at arkadene visnet bort og ble redusert til en nisje.
Men selv om lokalene forsvant, forble arkadespillene alltid en liten flik av spillmediet, og fikk et betydelig oppsving da konsollene og PC-ene gjorde spilling og konkurrering over Internett til allemannseie. Toppscorekjekling med venner ble en greie igjen, selv om det aldri ble helt det samme.
PlayStation 4-spillet Resogun fortsetter tradisjonen inn i en ny konsollgenerasjon.
«Save the last human»
I Resogun flyr man i sirkel rundt en ødelagt bykjerne. Siden skipet holder seg i ytterkantene av byen virker det på spilleren som om man flyr i ring rundt en akse. Brettene punkteres av store sjefskamper, som i de fleste tilfellene handler mer om å lære seg mønstre enn å være kjapp på avtrekkeren. Målet er å plaffe ned fiendtlige romskip med høyrestikka, samt redde mennesker som er innesperret i bokser langs sirkelen.
For å åpne boksene må man skyte ned spesielle klustre av skip, slik at menneskene spretter ut. Deretter er det bare å hente inn de små neongrønne krabatene og slynge de inn i én av to redningsstråler som ligger på hver sin side av sirkelbyen.
Ikke at menneskeredningen er nødvendig i seg selv. De gir bare romskipet ulike oppgraderinger eller mer skyts, slik som bomber og sterkere hovedvåpen. Dør de, så dør de, og de er underlig flinke til å oppsøke egen grav. Av og til tar det få sekunder etter at jeg har låst opp innesperringsboksen til en monoton damestemme forteller meg at den grønne seigmannen har krepert. Leit, men ikke kritisk for spillsesjonen.
Om å nå topplista
For det Resogon selvfølgelig egentlig handler om er poengbygging. Både det å redde mennesker og å knuse fiendeskipene er med på å øke poengtallene overst i skjermen, men tar en sikte på å nå toppen må man holde skuddflyten jevn. Resogun skilter nemlig med en poengmultiplikator som øker etter hvert som man skyter og redder seg gjennom brettene, og ingenting er viktigere enn å holde denne i gang. Går det for langt tid mellom skuddene, flater den automatisk ut til intet.
Når fiendeskipene er langt fra vennliginnstilte, og skyter tilbake i et regn av kuler, kan man ofte komme opp i kniper det er vanskelig å komme seg unna. Til hjelp mot dette skilter skipet med en oppladbar laserstråle, bomber, og en unnamanøver som gjør at skipet skyter fart gjennom fiendemengden og ødelegger alt som måtte stå i veien.
Resogun tar seg ikke bryet med å gå inn i detalj i disse systemene, og satser heller på at spilleren tåler å lære ved å hoppe rett inn i det. Personlig tok det lang tid før jeg forsto hvor viktig unnamanøveren er for flyten i spillet, men da jeg først mestret alle aspektene satt det som et skudd.
Det er nemlig veldig fornøyelig å plaffe seg gjennom de fem banene med ett av de tre skipene mens poengtelleren stiger eksponentielt mer og mer. DualShock 4-kontrolleren byr på en presis opplevelse, noe som er av ytterste viktighet i et kravstort spill som dette. Samtidig gjør den steinstabile bildeflyten at man aldri kan skylde på spillet for sine feilsteg – vel, nesten, da.
Det va’kke min skyld!
At finske Housemarque står bak Resogun er det liten tvil om. Utvikleren har alltid hatt en forkjærlighet for neonfarger og et ekstravagant grafisk uttrykk som passer godt inn i Sonys spillkatalog. Problemet er bare at det blir vel mye av et gode til tider.
Når kulene hagler, skipene fyker av gårde rundt aksen, og ting eksploderer fortreffelig i drøssevis av små kubiske biter over hele brettet, sliter øynene mine av og til med å holde følge. Da er det lett å ty til de mer grumsete ordene i vokabularet når du mister poengsummen du har pleiet det siste kvarteret over en fillekule som greide å sno seg inn i skipet.
Like grelt er det når brettene i noen tilfeller bytter mellom faser, noe som med litt uheldig timing fører til at det blir tomt fro ting å skyte på i flere sekunder. I verste fall gjorde dette at jeg mistet multiplikatoren min – en dødsdom for målet om å knuse nestemann på topplista.
Det siste elementet i pakken som ikke overbeviser er nettdelen der to spillere samarbeider. Greit nok det, hadde det ikke vært for at slike presisjonskrevende spill sjelden egner seg over nett. En lokal flerspillervariant hadde vært å foretrekke, men mangler mystisk nok fra pakken.
Konklusjon
Små irritasjonsmoment eller ei, Resogun er et fortreffelig arkadespill som lett engasjerer i flere timer i strekk, eller i små kvartersbiter om det er alt man har til rådighet. Poengjaget er som vanlig det som gjør at det er verdt å spille de vanskelige brettene om og om igjen, men selv uten dette er det mulig å finne glede i de presise kontrollene og de varierte fiendemønstrene.
Så sitter jeg her, da, i 2013, og er arkadetypen jeg en gang gløttet undrende på – låst foran TV-skjermen med DualShock 4-spaken i hånda, mens jeg jager meg til topps på poenglista. Resogun hypnotiserer meg med sine neoneksplosjoner og høytempomusikk, mens jeg glir romskipet elegant mellom kuleregnet og fiendene. Klirringen fra myntinnkastet er borte, men entusiasmen og iveren består.
