Det er ikke til å komme utenom det faktum at flere og flere spillserier begynner å dra kraftig på årene, og listen over de aller eldste, de som er i ferd med å runde 20 samfulle år, blir større for hver dag som går. En av de viktigste nesten-jubilantene er 19 år gamle Resident Evil, en serie som antagelig har sett flere opp- og nedturer enn noen andre på listen.
Om dette var grunnen til Capcoms nesten tre år lange pause fra den iboende ondskapen er ikke godt å si, men når de først vender tilbake gjøres det med et formelig brak.
Som en direkte oppfølger til sidespranget Resident Evil Revelations (det som den gang var et blodeksklusivt Nintendo 3DS-spill) gjør Revelations 2 i utgangspunktet lite av seg. Jo mer man derimot spiller, jo mer innser man at dette er et viktig skritt i riktig retning for Resident Evil.
Zombieansikt utad
Hvor dette skrittet til slutt ender opp er det fremdeles ikke godt å si, men per nå er Resident Evil mer action og thriller enn skrekk og gru, og det er egentlig like greit. Rent teknisk får man riktignok servert mye av det samme som man har fått over de siste 19 årene, med djevelhunder, vandøde og mutantvirus i førersetet, men spillet ter seg likevel annerledes enn den gang da.
Det oppfører seg liksom med en viss selvsikkerhet, og med et tydelig ansikt utad – det er som om utviklerne prøver å fortelle oss at «Jo, vi vet at fiendene er ekle, ikke skumle; at omgivelsene er uhyggelige, ikke nifse.» Viktigst av alt dog, er kanskje det faktum at de har klart å slå seg til ro med dette. Spillet prøver ikke å skremme, men maner i stedet opp til intense skytekamper med fokus på å holde ammunisjon og ressurser under kontroll.
Måten man spiller på har også utviklet seg deretter, og hovedpersonene beveger seg med en langt mer actionorientert enkelhet. Muligheten til å dukke unna innkommende angrep og skyte i bevegelse sitter bedre enn før, og er begge kjærkomne valgmuligheter. Som et resultat er det rett og slett mer engasjerende å holde seg i live i Revelations 2 enn i tidligere spill i serien.
Samtidig makter opplevelsen også å ivareta flere av de elementene som gjør Resident Evil til Resident Evil. Dette viser seg først og fremst i figurene, hvor man blant annet får hoppe inn i rollen som Claire Redfield og Barry Burton, begge respekterte serieveteraner. Denne gangen bærer ferden til en øde øy, hvor en mystisk kvinneskikkelse råder over et feilslått zombiesamfunn.
To sider av samme sak
Handlingen foregår på tvers av to forskjellige tidsperioder, hvor man først ser hvordan Claire og Barrys datter, Moira, takler å bli kidnappet og jaget rundt omkring, før vi senere får følge Barry og ungjenta Natalia når de leter etter førstnevnte. Vekslingen mellom de to synspunktene fungerer godt, og det at man får se ulike steder fra forskjellige vinkler, samt at ting man gjør som Claire vil påvirke Barrys halvdel, bidrar til å skape en viss tilknytning til spillets univers.
Bruken av to figurer som alltid holder sammen fungerer også godt, og de respektive parene utfyller hverandre på spennende måter. Der Claire og Barry stiller med skytevåpen i lanken, har Moira og Natalia tatt på seg rollen som støttespillere midt oppi det hele: Moira kan lamslå fiender med lommelykt og brekkjern, men det er nok Natalia og hennes forhold til Barry som fenger mest.
Hun kan nemlig se ting som ingen andre kan, og flere av monstrene er både usynlige, og har svake punkter skjult på kroppen. Da er det greit å ha en småmystisk ungjente på slep. Det å bytte mellom de to figurene er derimot en litt uggen affære, og spiller man alene er man pent nødt til å slite med en kunstig intelligens som sjelden spiller på lag. De er aldri i veien, men de hjelper heller ikke til når man trenger det som mest.
Heldigvis er muligheten for å samarbeide med en partner på samme skjerm til stede fra første stund, og dette er absolutt å anbefale hvis man skal være så effektiv som mulig på zombiejakt.
Klisjéer og engasjement
I mitt førsteinntrykk poengterte jeg at historieformidling og karakterskildring gjerne kunne få litt mer scenetid, og dette lykkes spillet langt mer med utover i kampanjen. Gjennomføringen er ikke perfekt, men det fungerer i spillets kontekst. Av figurer er det definitivt nykomlingene Moira og Natalia som tar størst plass, og disse to gjennomgår en klar utvikling i løpet av spillets gang.
Historien er på sin side en blandet opplevelse: På sitt beste er dette virkelig sterke saker, med engasjerende plottpunkter og spennende skurkeskikkelser, mens man andre ganger bare jatter med vrøvlet figurene lirer av seg.
Moira begynner for eksempel som en vandrende klisjé, med farsproblemer og «en mørk fortid» vi aldri helt får vite om, og ellers sitter både mutantvirus- og kronglete organisasjonsnavn løst. Jeg kjenner at jeg mer eller mindre gir fullstendig blaffen i spillets tilknytning til serien som sådan, men det skyldes kanskje min manglende erfaring med nettopp Resident Evil.
Da føles det som om jeg har vært med på en skikkelig reise, med en klar begynnelse og slutt.
Det at spillet faktisk lar meg slippe unna med dette er da greit, og sånn sett står jeg ved min påstand om at Revelations 2 gjør seg godt som et frittstående og selvstendig kapittel i Resident Evil-serien. Eventyret som utspiller seg på øya er spennende i og for seg selv, og når kampanjen takker for seg etter syv-åtte timer, da føles det som om jeg har vært med på en skikkelig reise, med en klar begynnelse og slutt.
Det lille ekstra
Spillet kunne fint gitt seg her, og hadde da vært et solid innslag i Resident Evil-serien, uten det lille ekstra. Revelations 2 går derimot et lite skritt lenger, og det er kanskje spillets bonusinnhold som imponerer aller mest.
Først og fremst kan man spille gjennom kampanjen på nytt, enten du prøver å sette ny bestetid på de innebygde poenglistene, eller forsøker deg på de avanserte modusene «Invisible» og «Countdown». Sistnevnte lar deg kappløpe gjennom spillets episoder mens du prøver å holde styr på en tidtaker øverst på skjermen, mens «Invisible»-modusen kaster deg ut i enkeltkapitler hvor alle fiender nå er usynlige.
Disse sidesprangene viser seg å være interessante tolkninger av det vanlige innholdet, med nok unikhet til at det faktisk frister å vende tilbake. Likevel er det nok «raid mode», spillets enorme arkadeinspirerte porsjon, som tar kaka. Her får man hoppe inn i rollen som venner og fiender fra Resident Evils omfangsrike historie, og det som kanskje kan virke som en simpel sideaktivitet, blir fort spillets hovedattraksjon.
Hver figur har unike egenskaper, våpen og nivåer å låse opp, og med tonnevis av brett å leke seg på, alle med unike omgivelser hentet fra tidligere spill i serien og litt utenom, er det latterlig mye innhold å utforske. Spenningen er alltid høy, og spillets actionorienterte mekanikker får slå ut i full blomst når man sikter stadig høyere, enten man spiller som Jill Valentine, Leon S. Kennedy eller Albert Wesker sjøl.
«Raid mode» kommer likevel også med den største skuffelsen, i form av en mangel på nettsamarbeid. Capcom lover at dette kommer rett rundt hjørnet, men når alle episodene nå er lansert, og spillet selges i butikkhyller verden over, burde de ha hatt dette klart for lengst.
Konklusjon
Etter tre år ute av rampelyset vender Resident Evil endelig tilbake, og selv om Revelations 2 kanskje ikke når opp til seriens aller barskeste fortellinger, er dette likevel en svært god retur for Capcoms viktigste franchise.
I førersetet står en fortelling som kanskje gjør seg aller best når den ses uavhengig av seriens tidligere eskapader, og det actionbaserte kampsystemet gjør seg overraskende godt i møte med vandøde. I teorien er dette mye av det samme som man alltid har fått servert av Resident Evil, men spillet har likevel et mye mer tydelig forhold til hva slags spill det ønsker å være.
Skrekken har forsvunnet for lengst, og med Claire Redfield og Barry Burton i hovedrollene legger man ut på en heisatur som handler mer om zombieslakt enn overlevelse. Likevel er man pent nødt til å holde styr på ammunisjon og helsegjenstander for å klare seg, slik at det ikke bikker helt over på motsatt side av spekteret.
Historien er også typisk Resident Evil, med mutantvirus og onde hensikter som de viktigste pådriverne for våre helter. Det fungerer godt til sitt bruk, selv om handlingen litt for ofte veksler mellom klisjéfylt og engasjerende.
Det virkelige trekkplasteret må likevel være «raid mode», en arkadeinspirert ekstramodus, hvor man får leke seg med spillets fiender og mekanikker på tvers av en hel haug med baner, utfordringer og nivåer. Mangelen på nettstøtte ved lansering er fryktelig skuffende, kanskje spesielt fordi det er her skytingen virkelig får rom til å blomstre.
Og når Revelations 2 først får tid til å vise seg fram, innser man at Resident Evil kanskje har en lys fremtid i møte likevel.
Andre spennende zombiespill, spør du? Hva med The Walking Dead? Eller kanskje Zombie Army Trilogy passer hakket bedre?
