I min barndoms arkadehaller husker jeg et fantastisk kult spill som het Rampage der opptil tre spillere kunne være hvert sitt svære monster som skulle knuse skyskrapere og spise mennesker. Jeg har ikke klart å spore noen direkte link fra arkadespill-Rampage til brettspill-Rampage, men tematikken er så og si identisk.
Her skal fire spillere styre hvert sitt monster på et tredimensjonalt spillbrett der bygninger skal raseres og mennesker skal spises. Morsomst av alt er at alt skal ødelegges på ordentlig! Bygningsdeler, busser og mennesker flyr veggimellom i denne ødeleggelsesfesten av et spill.
Knipsing og blåsing
Dette er et meget fysisk brettspill der hver spiller kan utføre to av fire handlinger når det er hans tur. Man kan flytte monsteret sitt rundt i byen ved å knipse den runde trebrikken som representerer føttene til monsteret. Står man i et nabolag med et kjøretøy kan man plukke opp kjøretøyet, plassere det på toppen av monsteret, og kaste det av gårde ved å knipse kjøretøyet med fingrene. Man har også et blåseangrep, da plasserer man ganske enkelt haka si på monsterets hode og blåser løs. Til slutt kan man hoppe på bygninger, da må man flytte monsteret inntil bygningen, løfte opp det relativt store og tunge tremonsteret og holde det over bygget før man så slipper det ned slik at etasjer og mennesker flyr i alle retninger.
Det nydelige med Rampage er at alle bygningene i spillet er bygd opp av papplater og små menneskefigurer som holder oppe etasjene. Når du slipper monsteret ditt ned på bygget spruter menneskefigurer og etasjeplater ut på brettet. Etter å ha utført sine to handlinger kan monsteret spise opp mennesker og etasjer som befinner seg i samme nabolag.
Man får en herlig fysisk forbindelse til spillbrettet og monstrene. Man beveger hender og fingre forsiktig over spillbrettet for å finne den optimale vinkelen for å knipse monsteret sitt bort mot en bygning. Man får en digg følelse av å rasere en bygning og se de fysiske ødeleggelsene foran seg i stedet for bare via en klinisk tekstbeskrivelse som i mange andre spill. Kaos er nøkkelordet her, halvveis organisert kaos.
Verdt å merke seg er at monstrene også kan angripe hverandre. Klarer du å løpe ned et annet monster eller kaste en bil på det så det ramler skader du motspilleren som mister tenner. Færre tenner betyr færre mennesker som kan spises i hver runde, samt ekstrapoeng til spilleren som knakk tennene dine.
Og ja, det blir akkurat så kaotisk som det høres ut. Rampage er et spill der mye overlates til tilfeldighetene. Det frustrerte mange av spillerne jeg prøvde dette spillet med. Derimot ble de yngre spillerne, som bare ville ha det moro å knuse, desto mer begeistret over at alt var så kaotisk og tilfeldig.
Uforutsigbart
Rampage er moro i små doser, spesielt om man spiller sammen med barn. Det er fornøyelig å oppleve byen man møysommelig har bygd opp bli smadret i fillebiter og alt kaoset som oppstår i kjølvannet av ødeleggelsene. Men all knipsingen, blåsingen og slippingen av brikker blir i lengden vel uforutsigbart for de av oss som er glad i strategispill. Rampage er i stor grad flaksbasert og for uforutsigbart for sitt eget beste, noe som er helt greit av og til. Spillegleden i Rampage kommer ikke av å se planene man har lagt lykkes, men å se de andre sine planer gå i dass fordi de knipset brikken sin litt for hardt eller ikke klarer å blåse taket av et hus. Det er et spill der man ler av hverandres udugelighet eller uflaks samtidig som man blir frustrert over ens egen udugelighet og uflaks.
Spillet prøver å by på et ekstra strategisk lag i form av spillkort som gir hvert spillmonster en identitet, et oppdrag og en hemmelig superkraft som kun kan brukes en gang. Dessverre virker ikke disse helt balansert, noen identiteter og krefter er superkraftige mens andre er nærmest meningsløse og dette blir fort svært utslagsgivende når poengene skal summeres opp på slutten.
I spillgruppa mi er Rampage et spill som ofte blir møtt med jubel når jeg tar det frem, men spillegleden blir mer krampaktig jo mer vi spiller det og det er sjelden behov for en reprise før det har gått noen uker.
Det blir derfor noe vanskelig å anbefale Rampage uten forbehold. Det er den typen brettspill som er moro en gang i blant men som ingen har lyst til å spille en gang til så snart spillomgangen er over. Rampage er et kult pausespill som fungerer som et naturlig og lystig avbrekk mellom tyngre strategispill, men er langt fra en like essensiell spillopplevelse som King of Tokyo.
Rampage passer fra to til fire spillere og er mest kaotisk og moro med fire. En spillomgang varer fra 30 minutter til en time.
