Denne «hybriden» mellom Pokémon og Tekken ble møtt med både spenning og skepsis da den ble annonsert omtrent et år tilbake i tid. Konseptet er enkelt, men gir all verdens mening: Pokémon er vesener som liker å slåss mot hverandre, så hvorfor ikke lage et renspikket slåssespill med lommemonstrene i hovedrollen?
Dessuten har figurer fra Pokémon allerede dengt løs på hverandre som en del av figurgalleriet i Super Smash Bros-serien. Utvikler Namco Bandai Studios, som har slåssespillseriene Tekken og Soul Calibur på samvittigheten fra før, var derfor det naturlige valget da de søte og uskyldige monstrene skulle få sitt eget slåssespill å utfolde seg i.
Det er umiddelbart lett å se at Pokkén Tournament ligger nærmere Tekken enn det gjør Super Smash Bros, og det virker som et godt valg. Figurene føles ut som ekte, tunge slåsskjemper, og ikke som luftballongene de er i Smash Bros. Kontrollene er likevel veldig responsive, og hver knapp har en dedikert angrepsteknikk som igjen kan varieres eller legges i en kombinasjon med flere angrep hvis man vet hva man holder på med.
Pokkén er likevel ikke et Tekken-spill med Pokémon-figurer limt inn. Utviklerne gjør noen interessante variasjoner på formelen. En av disse er kampenes to ulike faser «Field Phase» og «Duel Phase». Duel Phase er hovedsaklig det vante formatet fra Tekken, hvor duellantene beveger seg sidelengs på en todimensjonal flate. Field Phase er fasen hvor duellantene beveger seg fritt på et tredimensjonalt område hvor kameraføringen er låst ovenfra med mer dynamisk føring. Kampene skifter mellom disse to fasene når visse teknikker utføres av en av duellantene. Slike teknikker, samt andre mer avanserte teknikker, hjelper mot å fylle opp spillerens «Synergy»-måler.
En søtere «fatality»
Synergy er definitivt dette spillets svar på Mortal Kombat-seriens berømte «fatality» . Når måleren er fylt opp, kan du sende din Pokémon inn i Synergy-modus, hvor alle angrepene blir sterkere. Monstre som fra før av har en såkalt «Mega Evolution», vil skifte form til denne når de går inn i Synergy-modus. Et tradisjonelt slåssespill er heller ikke komplett uten et latterlig kraftig angrep som automatisk vinner kampen for deg.
Trykker man R og L samtidig i Synergi-modus, aktiveres Synergy Blast, monstrenes kraftigste angrep. Visuelt er disse veldig imponerende. Pikachu har naturligvis et søtt, sjarmerende og dødelig lynangrep, mens Gengar har et absurd marerittangrep som passende nok akkompagneres av en herlig psykotisk latter.
Grunnet Synergi Burst kan kampene føles noe korte, men dette er nok for å hindre at duellene blir en eneste lang kamp om å fylle opp Synergi-måleren først. Det er fullt mulig å vinne en kamp uten å bruke Synergi, og det er uansett spilleren som er flinkest til å bruke spillets mange kampteknikker som først får fylt opp sin Synergi-måler.
Det velkjente mantraet «lett å lære, men vanskelig og mestre» gjelder også i Pokkén Tournament. I enkeltspilldelen blir man loset gjennom en serie ekstremt enkle kamper før man kan delta i en noe mer utfordrende turnering. På dette punktet kommer man seg gjennom med vilkårlig knappetrykking og sunn fornuft, men så snart det blir vanskeligere, er det lurt å lære seg noen mer avanserte teknikker.
Å bli en Pokkén-mester
Selv om det kanskje virker lite fristende i starten, er det faktisk veldig lurt å begi seg ut på innføringen av spillmekanikker i hva som er en meget godt gjennomført opplæringsdel. Med en gang man begir seg ut i kamper på nettet eller med mer erfarne Pokkén-venner, er en god kjennskap til spillets mer avanserte kampteknikker nesten nødvendig for å vinne kamper.
Opplæringsmodusen er delt inn i ulike leksjoner, og samtlige er enkle og forstå og er veldig anvendelige i kampens hete. Det er selvsagt ikke like enkelt å ta alle disse knappekombinasjonene og angrepsteknikkene med seg til kampene umiddelbart; slåssespill som har en viss dybde i seg krever gjerne at spilleren bruker litt tid på å bli kjent med de ulike figurene og deres teknikker. Sådan krever Pokkén Tournament mer øvelse og tålmodighet enn Super Smash Bros.
Avkastningen i form av tilfredshet ved mestring er da også kanskje enda større enn i Smash Bros. Det er ingen distraksjoner i form av gjenstander, og banene finner plutselig ikke på å sende fiender etter deg eller åpne en avgrunn rett under hvor du er plassert. Pokkén føles ut som et spill Nintendo lett kan arrangere turneringer og et ligasystem med.
Vennligst ikke prat under kampen
Før man kommer inn i en rytme med selve slåssingen, blir man dessverre møtt av et spill hvis samtlige ressurser ser ut til å ha blitt brukt på selve kampmotoren. Presentasjonen rundt er besynderlig lite interessant og intetsigende. Da tenker jeg på kronglete menyer, heismusikken, mangel på ulike spillmodi og innhold, og ikke minst måten spillet velger å kommunisere med spilleren på.
Måten spillet velger å kommunisere med spilleren på heter Nia. Dette er en yngre frue som er meget glad i å prate med deg om alt mellom himmel og jord, og det gjerne når kampene er på sitt mest intense. Innlevelsen til den engelsktalende stemmeskuespilleren er noe tvilsom der hun går fra å høres uinteressert ut til å være totalt nedlatende ovenfor spilleren. En enkel kur er å gå til innstillingene og gjøre henne japansktalende.
Nias japanske stemmeskuespiller høres langt mer interessert ut i begivenhetenes gang, og er derfor et langt bedre valg i det lange løp. Det er selvsagt også mulig å skru henne helt av, og erfarne spillere vil nok benytte den muligheten om ikke alt for lenge.
Det er mulig å skreddersy sin egen spillavatar, men dette er såpass overfladisk og ubetydelig at jeg nesten ikke brukte tid på det. Man låser opp nye klær, hårfrisyrer og lignende desto mer man spiller, samtidig som man tjener penger som kan brukes på å kjøpe de samme gjenstandene. Det er dessverre ikke så mye annet å bruke disse pengene på, så med mindre man blir oppslukt av figureditoren, er pengene man tjener rimelig meningsløse.
Lite kjøtt på bena
Man biter seg raskt merke i hvor få modi som er tilgjengelig i Pokkén Tournament. I all hovedsak har man en rimelig overfladisk enspillerdel, i tillegg til grunnleggende lokal og global flerspiller. Flerspilleren fungerer godt, og jeg opplevde heller aldri noen problemer med å finne og gjennomføre kamper med andre over nettet.
Jeg ble likevel rimelig skuffet over mangelen på valgmuligheter og innhold. Enspillerdelen er bare en uendelig rekke med kamper mot generiske motstandere som har et eller annet generisk å si før og etter kampen. Selv tradisjonelle slåssespill har en viss form for dramaturgi som gjør enspillerdelen verdt å spille gjennom med hver enkelt figur. Så snart jeg og Gengar var enere i ligarangeringen, så jeg egentlig ikke så mye hensikt i å fortsette.
Det virker nesten som om resultatet alltid blir noe generisk og tomt når det er noen andre enn Game Freak (hovedserien) eller Spike Chunsoft (Mystery Dungeon-serien) som håndterer utviklingen av et Pokémon-spill. Jeg antar at Nintendo ikke tvinger tredjepartsutviklere av Pokémon-spill til å benytte musikk og brukergrensesnitt som er fullstendig blottet for personlighet.
Variert og detaljert persongalleri
Det meste av grafiske ressurser har gått til selve monstrene. De ser kjempeflotte ut, men siden arenaene og bakgrunnene har fått langt færre polygoner, blir det til tider et noe merkelig skue. Jeg vet ikke om dette kun bør kalles småpirk når så flotte figurer denger på hverandre i baktepper som til tider ser ut som de er hentet fra Pokémon Colosseum på Gamecube.
Figurgalleriet er ikke spesielt stort, og det er heller ikke spesielt mange monstre som spilleren kan låse opp etterhvert. De som er her, er likevel imponerende utformet, med unike kampteknikker, animasjoner og Synergy-modi. Detaljnivået her har lommemonstrene aldri før har hatt i noen spill tidligere. Min favoritt Gengar har for eksempel intrikate mønstre på den lilla kroppen sin, mens pelsen til Lucario aldri har vært så nyansert som her.
Fremfor å stadig låse opp nye figurer, oppfordrer Pokkén heller spilleren til å velge én Pokémon som sin dedikerte partner, og deretter få en inngående forståelse for dette monsterets unike styrker og svakheter. Enhver Pokémon som er med, har stor nok variasjon i kampteknikkene sine til at dette faktisk blir en meget interessant øvelse. Når man så går videre til en ny partner, føles det i stor grad ut som man begynner på nytt, og det er akkurat slik det skal være. På mange måter føles dette ut som en mer meningsfull bruk av figurer fremfor å stadig hive tilnærmede kloner av figurene i trynet på spilleren.
Det hjelper også at monstrenes typer faktisk gjenspeiler deres atferd på arenaen. Gengar, som er av spøkelsestypen, glir rundt på arenaen og benytter prosjektiler, hypnose og andre sleipe teknikker. Machamp er derimot en mer lineær slåsskjempe med spark, slag og kast. Grunnet formatet kan selvsagt ikke monstre av alle størrelser og former være med, men innenfor formatet er det en fin variasjon i størrelsen på figurene. Pikachu og Braixen er for eksempel merkbart mindre enn Machamp og Charizard, men dette trenger ikke å være noen ulempe i kampens hete.
Konklusjon
Pokkén Tournament er en overraskende morsom og dyp slåsseopplevelse så snart man er kommet inn i det. Man må dessverre tåle en slapp og intetsigende innpakning, i tillegg til lite innhold. Selve slåssingen er selvsagt det viktigste i et slåssespill, men man trenger ulike modi og opplåsbart innhold for å holde på interessen over lengre tid. Per dags dato er ikke dette tilfelle i Pokkén Tournament. Flere modi i både enkeltspiller, flerspiller og nettspilling, i tillegg til flere opplåsbare figurer, hadde hjulpet veldig med dette problemet.
Pokkén Tournament et friskt tilskudd til slåssesjangeren, men føles også noe tomt og pregløst. Jeg håper Nintendo og The Pokémon Company er villig til å satse videre på spillet med offisielle turneringer og mer innhold senere, og dermed vedvare og bygge på interessen rundt et spill som i bunn og grunn er et meget godt slåssespill.
