Etter ett stykk vellykket folkefinansieringskampanje og to og et halvt år med utviklingstid har det nyeste spillet fra Obsidian Entertainment endelig kommet ut. Pillars of Eternity er en nostalgibombe i spillform, et isometrisk rollespill som bygger på arven fra Baldur's Gate og Icewind Dale.
Å kalle det et av årets mest etterlengtede spill er nok ikke å ta for hardt i, og spillet lever absolutt opp til forventningene. Selv om spilldesignet er av den gamle typen holder det seg overraskende godt. Det isometriske perspektivet har heller ikke blitt dårligere med alderen.
De eneste ankepunktene jeg har å komme med er bare småplukk i det som ellers er et glimrende spill.
Du skaper din egen opplevelse
Det begynner, som alltid, med at du lager deg din egen spillhelt. Figurgeneratoren i Pillars of Eternity er omfattende saker, og som seg hør og bør får du selv bestemme kjønn, rase, klasse og ulike ferdigheter og attributter. I tillegg til dette bestemmer du bakgrunnen til rollefiguren din og hvilke omstendigheter som førte til at du havnet der du er. Er du en kriger av edel slekt med blod på tann, eller foretrekker du å være en slu tyv som vokste opp på gata uten foreldre?
Selv gikk jeg for «Ranger»-klassen, med en bjørnekompanjong for å holde meg med selskap. Som bakgrunn valgte jeg å være en jeger som nylig har forlatt hjemlandet etter at et mektig beist jeg jaktet på viste seg å allerede være dødt. Uten noe mer å hente i hjemtraktene bestemte jeg meg for å dra til nye steder for å søke lykken.
Valgene du tar i begynnelsen legger rammene for hva du kan gjøre senere i spillet, både i og utenfor kamp. Bakgrunn, klasse, rase og ferdigheter gir deg distinkte valgmuligheter i bestemte interaksjoner, samtaler og situasjoner. Som dverg vet du kanskje mer om en gitt situasjon enn et menneske, og er du magiker vet du naturlig nok mer om magi enn om du er prest.
Attributtene du tilegner figuren din kan gi deg både fordeler og ulemper. Har du mange poeng i «Lore»-attributten, har du ekstra innsikt i myter, sagn og historikk, som for eksempel kan brukes til å overbevise en litt sta samtalepartner til å gjøre som du vil. Alternativt kan du tvinge ham til å lystre deg gjennom makt, gitt at du har høy nok «Might»-attributt.
Jeg synes det er stilig gjort at ulike deler av spillet åpnes eller lukkes avhengig av valgene du gjør til å begynne med. I en tid der mange spillutviklere er redde for at spillerne ikke skal få med seg alt viser det at Obsidian Entertainment kjenner og stoler på målgruppen sin. Samtidig gir det meg lyst til å starte på nytt med nye egenskaper og ferdigheter for å se hva som blir annerledes.
Som en fantasyroman i spillform
Etter å ha laget figuren min begynner eventyret, en omfattende ferd gjennom eventyrlandet Eora. Her begynner befolkningen sakte, men sikkert, å forstå at sjelen vandrer fra kropp til kropp mellom død og fødsel. De siste par årene har dessverre nyfødte kommet til verden uten sjel. Det er her du kommer inn. Tidlig i spillet utsettes du for et ukjent magisk rituale som vekker en unik evne i deg. Du har blitt en «Watcher», med evnen til å se og kommunisere med menneskesjeler. Dermed blir det din oppgave å komme til bunns i hva som har skjedd i Eora og undersøke hvorfor sjelevandringen har stoppet.
Til å begynne med er jeg alene, men finner fort følgesvenner som vil bli med på ferden. De har selv sine egne grunner for å reise rundt, enten det er for personlig vekst eller fordi de leter etter noe spesielt. Kompanjongene dine er interessante mennesker, med distinkte personligheter og bakgrunnshistorier. Personlig ble jeg veldig glad i alvetrollmannen Aloth, som kan huske ett av sine tidligere liv som fattig bondejente, og presten Durance, en smått psykotisk miks av Alan Moore og Egil Hegeberg. Kompanjongene dine kan når som helst sendes vekk hvis du går lei av dem, og kan også falle i kamp hvis du ikke tar godt vare på dem. Ditt forhold til dine følgesvenner og den påfølgende dialogen mellom deg og dem er en sentral del av spillet.
Å spille gjennom Pillars of Eternity er litt som å spille et sanntidsstrategispill der jeg stopper hvert femte minutt for å lese en fantasyroman. Hvis jeg ikke slåss eller klikker meg rundt i omgivelsene leser jeg tekstbeskrivelser og dialog.
Akkurat som de gamle rollespillene det slekter på er det et detaljert og ordrikt verk. Til å begynne med merket jeg at det kunne bli litt mye. Jeg tenkte at hvis jeg ville lese kunne jeg like gjerne plukke opp en bok, mens spill er til for å spille. Etter hvert merket jeg at jeg lot meg engasjere mer og mer av historien og hvordan jeg kunne påvirke detaljene rundt det som skjer.
Obsidian har skapt en eventyrverden som føles stor og omfattende uten å måtte benytte seg av et enormt verdenskart. Det refereres stadig til eldgamle sivilisasjoner, kriger og andre historiske hendelser, som gir verdenen en unik historikk. Er du glad i historiefortelling som går grundig til verks tror jeg ikke Pillars of Eternity vil skuffe.
Du bør detaljstyre
Slåsskamper og utforskning foregår i sanntid, med muligheter for å manipulere tidsflommen slik du ønsker. Et trykk på mellomromtasten lar deg sette ting på pause og planlegge neste trekk, og hvis du ønsker kan du både senke og øke hastigheten på det som skjer. En saktegående spillflyt er ypperlig for kampsituasjoner, mens litt hurtigere tidsflom fungerer bra når du bare skal gå rundt og utforske omgivelsene dine.
Når du slåss må du gi kommandoer til hele laget ditt. Hvis du lar dem slåss på ren automatikk vil de bare angripe og ikke bruke sine spesielle ferdigheter, så innimellom både bør og må du drive litt detaljstyring. Dette gjelder spesielt på de høyere vanskelighetsgradene, der kampsekvenser kan være en brutal affære hvis du ikke passer godt nok på. Kampsystemet og den tilhørende vanskelighetsgraden føles heldigvis aldri dårlig balansert, og spillet gir deg all informasjonen du trenger til å pusle sammen nettopp hvorfor du vinner eller taper.
Til å begynne med var jeg ikke veldig begeistret over kampflyten. Etter hvert som laget mitt vokste og jeg lærte meg de individuelle figurenes styrker og svakheter begynte jeg å like de små taktiske sammenstøtene bedre og bedre. Mangelen på tastatursnarveier, «hotkeys», var en liten kneik å komme over, og noe jeg syntes Obsidian burde ha implementert i Pillars of Eternity. Det satte ikke en enorm demper på opplevelsen, men kunne gjort kampsekvensene til litt mindre styr noen ganger.
Detaljstyring kommer også inn i bildet når det gjelder posisjonering av figurene dine i en kampsituasjon. Du kan modifisere hvilken formasjon de står i både før og utenfor kamp, men hvis laget ditt må slåss i en trang korridor eller gjennom en døråpning kan det fort være at noen ikke kommer til. De er litt dårlige på å navigere seg rundt hverandre. Hvis de som uteblir attpåtil ikke har et langdistansevåpen eller magiske ferdigheter står de bare der, fullstendig ubrukelige og ineffektive. Det tvinger deg til å tenke over posisjonering, men det blir innimellom et problem som ikke lar seg løse. Da kan det fort være over og ut for laget ditt.
Våpnene og utstyret du finner på ferden kan oppgraderes gjennom fortryllelser. Ved å bruke edelstener i kombinasjon med sopp, gress og andre naturressurser kan du gjøre det slik at våpenet ditt gjør mer skade på bestemte fiender, eller at rustningen din gir deg ekstra beskyttelse mot ildmagi. Slik kan du bygge deg et velbalansert lag som kan takle de fleste utfordringer. Derimot er fortryllelsene litt irriterende å skulle hanskes med når du ikke har ressursen du trenger for å få det til, men en kjøpmann pleier som regel å ha det du trenger.
Du får mye å gjøre
Til å begynne med virker Pillars of Eternity litt tregt, men det tar seg opp med en gang du kommer ut av startområdet. Jeg merket at jeg i stor grad måtte legge om tankegang som sitter igjen fra tidligere spill der jeg jager fra sted til sted etter en markør som hele tiden flytter seg. Obsidian vil at du skal utforske verdenen de har skapt, og det innebærer blant annet å gå utenom allfarvei. Dette er absolutt ikke et strømlinjeformet spill, men det er heller ikke ment å være det. Du kan gjøre ting i ditt eget tempo og i din egen rekkefølge. Om du utelukkende vil spille gjennom hovedhistorien står du fritt til å gjøre det, men du går glipp av mye ekstrastoff.
Du snubler stadig over nye utfordringer, kompanjonger og oppdrag hvis du er en aktiv utforsker. Selv om jeg setter pris på den enorme mengden innhold synes jeg det noen ganger kan bli litt mye. Spillets andre akt, der du løper rundt omkring i en storby og løser folks problemer, er en ganske omfattende affære og ble for min smak for lang og treg. Det ble mye vandring frem og tilbake mellom punkter som gjerne lå på hver sin side av lange lasteskjermer. For spill av denne typen er ikke dette noe nytt, men i og med at selve spillfølelsen kan være litt passiv blir det innimellom ekstra langtekkelig.
Jeg merket også at jeg lot meg fascinere av de små historiene i langt større grad enn det som skjer i hovedplottet. Hvis hele Pillars of Eternity er en roman er sideoppdragene dine små noveller i samme univers, og her fremstår historiefortellingen som best. Sideoppdragene er en så liten del av det større spillet at utviklerne i Obsidian har måttet være veldig presise når det kommer til å formidle noe som motiverer deg til å løse oppdraget, noe jeg synes de får til. Innimellom går de også til langt mørkere og spennende steder enn hva hovedplottet gjør.
Alle oppdragene du får kan løses stort sett slik du vil. Hvis en rik fyr ber deg ta livet av en kjøpmann som solgte ham dårlige varer står du fritt til å gjøre akkurat det. Om du derimot tar deg tid til å høre på kjøpmannens side av saken kan det kaste nytt lys over situasjonen. Hvordan et oppdrag kan løses avhenger av spillerklasse, rase og hvilke egenskaper og attributter figuren din har. Valgene du tar vil også bestemme ryktet ditt i et gitt område, som igjen kan åpne og lukke bestemte deler av spillet. Selv merket jeg ingen enorme konsekvenser for det jeg gjorde, men det kan komme av at jeg stort sett gjorde moralsk gode valg.
Bedre integrering av sideinnhold, takk
Når du ikke forsøker å løse problemet med den manglende sjelevandringen eller farter rundt i villmarka kan du slenge beina på bordet i din egen, personlige herregård. Når denne låses opp er litt avhengig av den som spiller. For min del tok det omtrent fem timer å komme dit. Til å begynne med er herregården Caed Nua en forlatt ruin, så da må du bare ta pengepungen fatt og begynne oppussingen.
Etter hvert som stedet forbedres vil det tiltrekke seg oppdragsgivere, kjøpmenn og potensielt banditter og andre uhumskheter. Hvordan du velger å hanskes med disse er opp til deg. Har du møtt mange nye følgesvenner kan de forsvare stedet for deg, eller du kan hyre inn leiesoldater til å holde vakt. Ekstraoppdragene du får her kan gi deg unike gjenstander og våpen i premie, og du blir tildelt attributt-bonuser hvis du velger å hvile der. Til Caed Nua kommer det også skatteinntekter som kan komme godt med hvis du mangler noen kroner.
Under Caed Nua finner du «The Endless Paths», et enormt kompleks av eldgamle korridorer og fangehull som praktisk talt bønnfaller deg om å bli utforsket. Her kan du sope opp litt ekstra erfaringspoeng, kobbermynter og nytt utstyr hvis du føler for det, og et par av spillets sideoppdrag er direkte knyttet til dette stedet.
Personlig leflet jeg svært lite med utbyggingen av Caed Nua og utforskning av «The Endless Paths». For min del så jeg aldri noen grunn til å bruke særlig mye tid på det. Det er for dårlig integrert i Pillars of Eternity som helhetlig spill og ble aldri mer enn en sidehendelse i en ellers omfattende opplevelse. Jeg ville stadig gå fremover og oppdage nye eventyr, og dermed ble Caed Nua bare et glimt i bakspeilet.
Konklusjon
For meg personlig tok det omtrent 30 timer å bli ferdig med Pillars of Eternity, og da hadde jeg fortsatt et par sideoppdrag å fullføre. Hadde jeg brukt mer tid i «The Endless Paths» og gjort ekstraoppdragene jeg fikk via Caed Nua ville nok timeantallet ha vokst med ytterligere ti timer. Du får altså utrolig mye innhold fordelt på mange timer, og jeg tror ikke fans av sjangeren vil bli særlig skuffet.
Reinkarnasjon og sjelevandring er spennende konsepter for det forseggjorte eventyrlandet Eora, og dette skaper politiske, religiøse og personlige intriger for befolkningen. Personlig syntes jeg de mindre historiene som kommer frem i løpet av sideoppdragene var de beste i spillet, men hovedhistorien er fortsatt god nok som den er. Muligheten til å skape sin egen bakgrunn, identitet og personlighet hjelper frem mulighetene for å spille en rolle fullt ut, noe som gjør spillopplevelsen ekstra spennende. Det oppfordrer også til å oppleve spillet flere ganger.
Kampsystemet kan by på en solid utfordring hvis du er ute etter det, men hvis du foretrekker å innta en litt mer passiv rolle kan du enkelt skru ned vanskelighetsgraden og fortsatt nyte det Obsidian Entertainment har snekret sammen. Vær oppmerksom på at det gjør spillet for lett. På laveste vanskelighetsgrad valser du gjennom de fleste sammenstøt uten store problemer, så eksperimenter litt for å se hva som passer for deg.
Med sitt isometriske perspektiv, sanntidskampsystemet og det store fokuset på sideoppdrag og rollespilling er Pillars of Eternity en spillbar nostalgibombe. Men du trenger ikke ha spilt Baldur's Gate eller Icewind Dale for å få noe ut av denne perlen. Spillet passer like godt for både veteraner og nybegynnere.
Er du sulten på flere rollespill? Da anbefaler vi de oppussede utgavene av Baldur's Gate og Baldur's Gate II.
