Det kan kanskje virke som en mannsalder siden skateboardspill var populært, men i realiteten er det ikke mer enn et par år siden Activison og EA gjorde det stort med sine to rullebrettkjemper. Tony Hawk's Pro Skater dominerte på begynnelsen av 2000-tallet, før EAs Skate tok over tronen i 2007. Rullebrett var rett og slett ganske fett, og det for en god stund. Men som alle vet, ingenting varer evig, og da Tony Hawk-utviklerne hev seg på plastikkleketrenden med Tony Hawk: Ride var det enden på visa for rullebrettspillene.
Etter lanseringen av Skate 3 og Tony Hawk: Shred i 2010 har det derfor vært stille som i graven, inntil nå. En utfordrer har nemlig kastet seg inn i ringen, og det beskjedne Vita-spillet OlliOlli har, mot alle odds, klart å gjøre skating spennende igjen – og det i 2D.
Din lokale japanske storby
I OlliOlli inntar man rollen som den kuleste særingen i klassen – han som tygger skråtobakk, drikker Cola utelukkende fra glassflasker og står på rullebrett. Vår protagonist er med andre ord en skikkelig jypling, og når han ikke skater gatelangs tar han med seg rullebrettet til en av fem ulike steder omkring i nabolaget, deriblant en søppelfylling, en nedsnødd militærbase og en høymoderne japansk storby.
Og slik har det seg altså at man trikser, tevler og tråkler seg gjennom godt over hundre ulike nivåer, stadig på jakt etter høye poengsummer og nye utfordringer. OlliOlli har ingen historie å fortelle, intet dypere budskap å formidle, men spillet vedkjenner seg dette og bærer det som en fane. Her er skatingen i fokus, og alt handler om deg, dine ferdigheter og hvordan du utvikler disse i løpet av spillets gang.
Her er skatingen i fokus, og alt handler om deg, dine ferdigheter og hvordan du utvikler disse i løpet av spillets gang.
OlliOlli er enkelt nok å forstå. Handlingen foregår utelukkende i to dimensjoner, hvor hovedpersonen kontinuerlig ruller fra venstre til høyre på Vita-skjermen, mye likt et av disse såkalte «endless runner»-spillene. I dette tilfellet er det derimot ikke uendelig, og hvert nivå har en veldig klar og tydelig slutt. Vel, egentlig er det to forskjellige utfall, hvor du på én side kan nå målstreken til jubelbrus og konfetti, eller på den andre siden kan dette overende på toppen av verdens lengste trapp.
Langt oftere enn man skulle tro er sistnevnte tilfellet, og de påfølgende smerteropene og knekkelydene hovedpersonen lirer av seg er straff som fortjent – du skulle jo aldri i verden ha hoppet over den grønnsaksboden. Heldigvis er veien til å prøve på nytt ekstremt kort, og med et enkelt trykk på berøringsskjermen får man hive seg nedover bakken på nytt.
Slike avstraffelser er dessuten noe man må venne seg til hvis man skal bli en skikkelig god rullebrettkjører. Selv om det går ganske fort å lære seg OlliOllis intuitive kontrollsystem, tar det lang tid å mestre den edle kunsten det er å stå på rullebrett.
Risiko og belønning
Spillet støtter seg på tre hovedprinsipper: triksing, landinger og grinding – dette skal være veldig kjent for alle som noensinne har tatt i et skateboardspill, eller enda bedre, et vaskekte rullebrett.
I OlliOllis tilfelle utfører man triks ved å flikke og dreie venstre spake i forskjellige retninger, mye på samme måte som i Skate-spillene. En halv rotasjon til høyre tilsvarer en Laserflip; drar man stikka rett opp utfører man en av de titulære Ollie’ene, og skrur man spaken nitti grader medsols får man til en Frontside Shove-It. Hvert triks følges opp med et knippe behagelige lydeffekter, som for eksempel lyden av et sett med hjul som klasker i asfalten med perfekt timing eller klimringen av tre og metall som omsvøper hverandre idet man lander på og sklir bortover et rekkverk.
Lydene forandrer seg basert på hvordan man går inn for landing. Her bruker man X-knappen for å holde balansen når brettet treffer bakken, og jo nærmere asfalten man kommer før man trykker på knappen, jo bedre landing, jo kulere lydeffekt og desto større poengsum. Risiko og belønning må da veies opp mot hverandre: Skal man risikere å tryne midt i en perfekt rekke med triks for å få en betydelig større poengsum eller bør man nøye seg med en nokså god, men trygg landing og litt færre poeng?
Slike avveiinger blir stadig viktigere jo bedre man blir, for jo mer man spiller desto vanskeligere blir de mange utfordringene som hoper seg opp. Hvert nivå man kjører gjennom har fem utfordringer, utfordringer som kan gå ut på alt fra å grinde på taket til samtlige grønnsaksboder langs stranden, til å samle inn så og så mange poeng. Man velger fritt hvilke utfordringer man vil takle, og i hvilken rekkefølge man skal gå løs på de.
Vanskelighetsgraden varierer fra nivå til nivå, men ser man spillet over ett ligger det i et perfekt sjikt mellom utfordrende og latterlig frustrerende. Av og til setter man seg selvfølgelig fast ved én spesielt hard nøtt, men da kan man velge å hoppe videre til neste bane og heller prøve seg på nytt ved neste korsvei – eventuelt kan man stå løpet ut og ikke gi seg. Og det er her OlliOlli skinner sterkest, når man virkelig setter seg fore å fullføre det man har startet på, koste hva det koste vil.
Nattesøvn og daglige gjøremål får dra sin kos: OlliOlli fenger, og siden banene er så korte og konsise sitter «bare-én-til»-strofene løst. Da er det ekstra synd at PlayStation Vita ikke nødvendigvis er skapt for å fikles med på denne måten over lengre tid, i det minste ikke for meg. Man gjør så mange krumspring med venstre hånd i løpet av en spilløkt at man sjelden får spilt i mer enn en time før det strømmer nokså ubehagelige sitringer nedover håndleddet.
Dette kan selvfølgelig variere fra spiller til spiller, men det er likevel litt bittert. Samtidig er OlliOlli kroneksempelet på spill som kan nytes i små doser: Fullfør et par nye nivåer, vend tilbake til utfordringer som du ga opp i svartsinne og delta i den daglige manndomsprøven (et nytt nivå hver dag) - mer skal det ikke til.
Konklusjon
OlliOlli er et svært godt skateboardspill som, i mangelen på konkurranse fra de store gutta hos Activision og EA, nå bærer en hel undersjanger på sine skuldre. Og de små utviklerne i Roll7 har gjort en god jobb. Til tross for å være et 2D-basert skatespill er selve skatingen mer enn potent nok. Med et velskapt system for triksing, grinding og landing, samt et engasjerende poengsystem som lar deg lenke flere hopp sammen for massive poengsummer, er spillingen aldri kjedelig.
Utfordringene man får bryne seg på er akkurat passe vanskelige, og man står nokså fritt til å ta spillet i sitt eget tempo. Med andre ord kan man like greit pløye gjennom de ulike nivåene med høye poengsummer i tankene, som man kan huke av hver eneste utfordring på sin vei. Blandingen av effektive lydeffekter, passende musikk og herlig pikselgrafikk gjør opplevelsen mer enn levelig, selv når frustrasjonen banker på.
Litt verre er det med ubehaget som bygger seg opp i håndleddet etter lange spilløkter, og for meg er det i hvert fall ikke særlig aktuelt å spille OlliOlli i mer enn en time eller to i strekk, til det blir triksingen og flikkingen for intens.
Det er likevel heseblesende moro å spille OlliOlli, og takket være nye utfordringer hver dag, samt en hel haug med opplåsbare nivåer og manndomsprøver, er dette definitivt et spill jeg kommer til å vende tilbake til med i den uforseelige framtid.
