NBA 2K-serien har alltid vært den «gale vennen i gjengen» blant sportspillene. Mens andre fokuserer på bedre mekanikk og nye spillmoduser har 2K Games alltid vært litt annerledes – som oftest med hell.
Seriens nyeste spill, NBA 2K16, er det det skal være og kanskje litt til. For der man forventer ligasystem, onlinespilling, hip-hop og gummisko-mot-parkett-skriking får man også noe mer.
2K Games har i år fått med seg filmregissør Spike Lee, mest kjent som mannen bak Malcom X, på laget, og har gjort vanlig, døll, karrieremodus om til noe mer innholdsrikt. Det er altså et helt annen fokus her enn hos konkurrenten EAs NBA Live 16, på godt og vondt.
«Livin' da dream»
Spillets største trekkplaster, «Livin' da dream», har nemlig fått blandede reaksjoner, og med god grunn. En litt klisjéaktig historie om en vanlig fyr fra Harlem som gjør det stort på basketballbanen er vel kanskje ikke akkurat det man forventer når man setter seg ned med det nyeste innslaget i en sportspillsere som kommer hvert år.
Du starter med å lage deg en karakter, enten ved å ta bilde av deg selv og få utseende generert ut fra det, eller ved å lage en fra en typisk modell. Uansett har man mengder med muligheter her, og man kan sikkert sitte timesvis å perfeksjonere utseendet om man vil.
Men selv om man setter sitt eget navn og ansikt på hovedpersonen, vil selve bakgrunnen for karaktern uansett bli den samme. Man blir alltid kalt Freq, eller Frequent Vibrations, har vokst opp i «The Projects» med en tvillingsøster som skal ha lært deg basketball som liten.
Helt ærlig føles det fryktelig rart å lage en spiller som ligner på en selv når historien er så definert som den allerede er. Personlig føltes det mer riktig å lage en karakter basert på bakgrunnen til Freq slik den er definert i spillet.
Liten påvirkningskraft
Man blir kjent med flere underveis i kampanjen. Tvillingsøsteren din, barndomsvennen, kjæresten og agenten din. Alle spiller en viktig rolle i starten av din karriere og dukker ofte opp i mellomsekvensene i spillet. Klisjéene lar ikke vente på seg her. Tvillingsøsteren Cee-Cee, og kjæresten din Yvette er sjalu på hverandre. Barndomskameraten din, Victor Van Lier, aka. Ba$$-Key-Yacht$ (nei jeg tuller ikke), utnytter deg og driver pengeutpressing av deg på grunn av hemmeligheter fra fortiden. Agenten Dom Pagnotti bråker og kjefter, og vil bare tjene gryn. Det hele gir meg assosiasjoner til Tom Cruise-filmen Jerry Maguire, spesielt delene med agenten din.
I selve basketballkampen kan du kun spille som deg selv. Er du best på laget får du mye spilletid, men blir du benket kan du hoppe frem til når du skal ut på banen igjen. Selve historien ser ikke ut til å bli påvirket av hvordan du spiller; spiller man veldig dårlig, er man allikevel en ufattelig bra spiller i mellomsekvensene. Det er først i utvelgelsen fra college til NBA og videre derfra man ser resultatet av hvorvidt man har spilt bra eller dårlig.
Sekvensene fremstår forholdsvis velregissert og vitner om gode skuespilleregenskaper, men kan allikevel virke veldig lange og overdrevne. Dessuten har man ingen innvirkning på hva som skjer i historien. Foruten valget om hvilket College man skal spille for i begynelsen, samt hvilket lag man skal gå til når første sesong er over, går historien mer eller mindre av seg selv.
Det blir gøy til slutt
Når man runder av første sesong og går ut på markedet som såkalt «Free agent», har man plutselig mye mer frihet. Man får en liste over de lagene som er interessert i deg og gjør forhandlinger med disse.
Dette markerer slutten på historien i seg selv, og sparker igang den andre sesongen – som føles mer ut som den skikkelige karrieremodusen.
Nå har det enda mer å si hvordan man gjør det på banen. Har man flere gode kamper, får man lengre spilletid og flere belønninger, noe som gjør det hele mer gøy og utfordrende enn første sesong. Jeg kjenner jeg fint kan spille en sesong til, spesielt nå som man ikke lenger trenger å gå igjennom 10 til 15 minutter lange miniepisoder mellom kampene.
Man tjener oppgraderingspoeng, penger, får gode avtaler og jobber seg sakte, men sikkert mot toppen – hvis man er god nok i spillet da, vel og merke. Gjør man en dårlig kamp eller to blir man nemlig forholdsvis hardt straffet, noe som for meg er veldig motiverende og som gjør at jeg ønsker å mestre spillet mer.
Mye venting
Førkamp- og etterkamp-sendingene er derimot irriterende. Du kan ikke hoppe over disse sekvensene før de faktisk starter, og mister dermed mye tid på å først laste de inn, og så ut igjen. Dette er kanskje dette som gjør at spillet ikke fanger meg hundre prosent. Det er for lange lastetider.
Allerede før jeg har spilt første kamp har jeg sett igjennom en 5 minutters filmatisk sekvens, ventet på lasting før og etter sekvensen, ny lasting etter forestillingen før kampen og til slutt lastetid for selve avkastet som signaliserer starten av kampen. Det er lastetid før frikast, straffekast, etter mål også videre.
Ofte har man lyst til å bare trykke seg videre. Man er enten lei fordi man spiller en dårlig kamp, eller ivrig til å spille videre fordi man gjør det bra. Allikevel må man vente til man ser spilleren i garderoben ved halvspilt tid før man kan gå videre. eller man må se dommeren kaste ballen til deg for frikast. Det er stadig vekk et intervju med en spiller eller tanker fra trenere som ikke alltid er like interessant. Jeg forstår at det hele skal fremstå som en TV-sending og at det ofte er mange stopp i en basketballkamp, men dette er nesten litt komisk.
Fantastisk mekanikk
Selve spillingen gjør heldigvis opp for lastetidene. Det kjennes dynamisk og flyter godt til tross for mange stopp. Animasjonene er ikke for lange, slik som disse spillene ofte har problemer med, men man føler man har like god kontroll i driblingsekvenser som i forsvarsspill.
Det hele viser seg dog å være litt vanskelig å mestre. Det er mye man skal holde styr på til enhver tid, både i forsvar og i angrep, og læringskurven er muligens i bratteste laget om ikke man har spilt et NBA 2K-spill før. Man treffer aldri kurven fra distanse om man ikke lærer seg å skyte. Forstår man seg ikke på forsvarspillet og utnyttelsen av de forskjellige posisjonene og reglene basket tilbyr, vinner man heller ikke kamper. Allikevel føler jeg at helheten i spillet bør være motiverende nok til å klatre opp og å komme seg ovenpå, slik at man kan nyte spillet for det det er.
Jeg lar meg rive med når jeg endelig klarer å blokkere motstanderens forsøk på en tre-poenger. Eller når jeg klarer å komme meg forbi forsvarspilleren min og i posisjon for å ta i mot en ball inne i feltet. Det er herlig å høre «svosjet» i kurvnettet når du har sluppet høyrestikken i akkurat rette øyeblikk, eller når kommentatorene glir inn i ekstase etter at man har satt en forholdsvis heftig dunk. Man får en fantastisk følelse når man endelig mestrer de forskjellige måtene å angripe og forsvare på.
Det er fascinerende å se hvordan 2K Games har fanget variasjonen på de forskjellige lagene og deres spillere. Man kjenner igjen flere stjerner når man møter dem i spillet, og etterhvert lærer man å respektere deres styrker og å utnytte deres svakheter. Har en spiller for eksempel et svakere skudd på halvdistanse enn inne i feltet, bør man forsøke å gi fra seg en personlig feil i forsvar, slik at motstanderen får straffekast. På den måten er det større sjanse for at han bommer på en eller to straffer enn at han får to poeng i feltet med en gang.
Musikken og menydesignet har et flott baskettema og harmonerer godt sammen med resten av følelsen i spillet. Det er ikke til å stikke under stol at NBA og hip-hop hører sammen, og det er derfor det som fyller NBA 2K16-lydsporet. Jeg tar meg stadig vekk i å trampe takten når jeg hører et ganske bra musikkspor. Musikken følger menyer hele veien og stopper ikke opp under lasting, noe jeg setter veldig stor pris på. Det vitner om at man bryr seg om spilleren, til tross for lang lastetid.
I tillegg til karrierespill har man selvsagt muligheten for en kjapp match alene, eller mot en venn. Man kan starte en sesong med et av de mange kjente lagene, eller et man lager selv. Man kan enkelt starte en onlinekamp mot en tilfeldig spiller eller en man har på vennelisten sin, og man kan bli med i en av de mange brukerstyrte ligaene som ligger ute til en hver tid. Allt er fullgode moduser som leverer gode opplevelser.
Konklusjon
Utgiverens slagord: «NBA 2K-franchisen er tilbake med den mest virkelighetslike NBA-opplevelsen per dags dato» er nok ganske tett opp mot sannheten. Ser man bort fra litt vel mange filmscener i karrieremodusen og lange lastetider, er spillet godt.
«Livin' da dream»-historien har potensialet og er en god tilnærming til en litt annerledes karrieremodus. Den blir uansett for klisjéaktig for undertegnede, men belønningen man får i andre sesong av karrieren veier godt opp for dette. At det har sjarm og er helt uventet fra denne type spill er det i hvert fall ingen tvil om.
Det er mye bra musikk i kjent NBA-stil, menyene har et intuitivt og pent utseende og spillingen flyter bra. Har man aldri spilt et NBA 2K-spill før, kan man dog få en utfordrende start. Læringskurven her er bratt, men kommer man seg ovenpå – noe jeg mener man lett blir motivert til her – har man mange timer med deilig basketballspilling foran seg.
Det er mestringsfølelsen som gjør at jeg ikke kommer til å legge fra meg dette spillet med det første.
Vent på «svosjet», det er verdt det.
