I kjølvannet av suksessen Double Fine hadde med folkefinansiering valgte en rekke andre utviklere å søke støtte fra folket for å lage nye spill. En av disse var Jane Jensen, skaperen av den klassiske Sierra-serien Gabriel Knight, som forsøkte seg med en folkefinansieringsvariant der «investorene» fikk velge hva hun skulle lage. Av de tre forskjellige spillkonseptene hun kom opp med, var det Moebius: Empire Rising som fikk flest stemmer og dermed ble det neste spillet hennes.
Det er ikke så rart at valget falt på akkurat Moebius. I likhet med Gabriel Knight er det nemlig en thriller med overnaturlige elementer og en potensielt interessant hovedperson, som er viktigere enn han vet. Et nytt Gabriel Knight-spill virket på det tidspunktet svært usannsynlig, og et flertall av Jensens tilhengere valgte derfor det som lignet mest på de overnaturlige klassikerne fra nittitallet.
Nå er resultatet her, og jeg har både gode og dårlige nyheter. De gode nyhetene er at spillet er engasjerende og underholdende, og lyser Jane Jensen lang vei. De dårlige nyhetene er at det også er svært klønete, har en tidvis tøvete handling og få intelligente gåter.
En billig Sherlock Holmes
Spillet følger Malachi Rector, en antikvitetsekspert som har mange likhetstrekk med den stadig mer populære detektiven Sherlock Holmes. Han har et rart navn, han har fotografisk hukommelse, han har en skremmende evne til å lese historien og personligheten til folk ved hjelp av små detaljer, og han har en personlighet som gjør ham vanskelig å like for de han møter. Han er også overbevist om sin egen overlegenhet, og ser ned på de aller fleste rundt ham.
Jeg skal ikke røpe for mye om spillets sentrale konsept, men godeste Rector har en egen evne til å trekke paralleller mellom nålevende personer og historiske personer. Dette må han utnytte for å finne en spesifikk, nålevende person, som på et eller annet vis kan få stor og potensielt positiv innflytelse på en verden i trøbbel. Det hele er ganske vidløftig, og skal jeg være helt ærlig er konseptet – eller i alle fall Rectors rolle i det hele – litt vanskelig å kjøpe.
Handlingen er heller ikke særlig troverdig. Selv om du aksepterer de overnaturlige prinsippene som ligger til grunn for mysteriet fremstår mye av det som skjer i spillet som direkte usannsynlig. Jeg kan ikke gå i detalj av frykt for «spoilere», men hvis du skal like Moebius må du rett og slett bare akseptere at ting ikke alltid henger helt på greip. Hvor problematisk dette oppleves er nok veldig subjektivt – noen vil nok riste skuffet på hodet, mens andre vil flire litt over det som skjer, og bare la seg rive med.
Om du ikke tar handlingen for seriøst, blir spillet faktisk ganske engasjerende etter hvert. Mysteriet er godt lagt opp, og avsløres bit for bit på en måte som sikrer at du alltid har noen spørsmål du gjerne vil ha svar på. Spillet er delt inn i kapitler, og hvert kapittel har sitt eget lille mysterium som må løses – som på en eller annen måte henger sammen med det sentrale mysteriet i spillet. Dermed er det alltid noe som pirrer nysgjerrigheten og får deg til å fortsette. Det hjelper også at handlingen foregår i mange ulike deler av verden, og man kan aldri være sikker på hvor veien går videre.
Stort og variert
Spillet skilter forøvrig med en fornøyelig størrelse og variasjon, og har massevis av spennende steder å besøke – hvert befolket av et eget sett med bifigurer. Et av spillets hovedelementer handler om å utforske disse figurene, enten ved å studere dem for visuelle hint om hva som skjuler seg bak overflaten eller ved hjelp av langt dypere analyse der du bruker tid på å innhente informasjon om dem og så prøver å finne ut hvilke historiske figurer de minner mest om.
Siden dette er et viktig aspekt av spillet skulle jeg nok ønske at personlighetene til folkene du møter faktisk var litt mer interessante. For all del, de fleste av dem har en viss dybde, og er nok hakket bedre enn karikaturene vi er vant med i eventyrspill, men de mangler det lille ekstra som hadde gjort dem ekte og menneskelige. De er ofte ganske kjipe, men dette er ikke et problem som sådan – handlingen foregår nemlig i miljøer preget av egoistiske og usympatiske folk.
Malachi Rector er forøvrig en helt okay hovedperson. Han har en klart definert personlighet som kanskje ikke er så lett å like, men de tørrvittige og vanligvis nedsettende kommentarene om alt fra folk til møblene deres gir spillet en nødvendig dose humor. Spillets andre hovedperson er en veteran fra det amerikanske militæret, som ender opp som Rectors livvakt. Han er det litt mindre å si om. Han er snartenkt og uredd, og Rector virker åpenbart tiltrukket av ham. Men utover rollen som trofast medhjelper og potensiell romantisk interesse har han ikke noen veldig distinkt personlighet.
Tamme gåter
Spillets gåter er stort sett logiske, og greit integrert i handlingen – selv om løsningene noen ganger er omstendelige eller tvilsomme. Det er alltid litt merkelig når eventyrspill glemmer at det finnes noe som heter dagligvarebutikker, og du må ta flyet til en annen by for å skaffe en helt ordinær ting, samtidig som personen du skal gi den til sitter og venter som om du dro ut for å kjøpe en pakke sigaretter. Selv om de fleste av løsningene på Moebius' gåter hadde fungert i virkeligheten også, tror jeg nok normale mennesker ville valgt litt enklere løsninger.
Gåtene er vanligvis ganske lette, så hvis du er på jakt etter å sette de små grå på prøve er ikke dette spillet for deg. Jeg fullførte hele spillet uten å noensinne sette meg fast eller behøve å ty til noen «walkthrough» for å komme videre. Gåtene holdt meg okkupert passende lenge, og satte aldri noen stopper for progresjonen gjennom spillet. Samtidig er de ikke særlig minneverdige eller interessante. De er eventyrspillenes svar på skytespillenes fotsoldater – du plaffer dem ned en etter en, og du glemmer dem før de treffer bakken. Jeg hadde satt pris på noen mer forseggjorte utfordringer – det nærmeste vi kommer er en kryptografi-nøtt, men den er først og fremst vanskelig fordi spillet gir inntrykk av at du har det som trengs for å løse den før du faktisk har det.
Et potensielt irriterende element er at Rector generelt ikke vil plukke med seg ting han ikke vet han trenger. Jeg ser logikken bak dette, men i praksis resulterer det bare i et ekstra, unødvendig steg tilbake for å hente ting du plutselig trenger.
Mange svakheter
Moebius virker generelt ganske uprofesjonelt utviklet. Figurene ser rare og forkrøplede ut, med merkelige animasjoner. Miljøene er av en svært variert kvalitet – noen er solide og fulle av liv, andre lider av grunnleggende modelleringsfeil eller merkelig lav oppløsning. Filmsnuttene underveis er ofte komisk dårlige, spesielt når de forsøker å dra en Sherlock Holmes og visualisere Rectors tanker ved hjelp av stikkord og statistikk. Mange gåter og situasjoner virker også i overkant slappe eller merkelige.
Jeg skjønner for all del at spillet har hatt et svært lavt utviklingsbudsjett, og pengene har ærlig talt strukket overraskende langt. Når dette virker som et spill laget på dugnad er det sannsynligvis fordi det har blitt nettopp det. Men det gjør jo ikke saken så mye bedre, og spillet har også visuelle feil som burde vært lett å rette opp hvis noen hadde tatt tak i det før lansering. Jeg har også sett kritikk av figurmodellene helt siden de første skjermbildene ble publisert, så utviklerne har hatt god tid på å rette opp i ting.
I tillegg skulle jeg noen ganger ønske alle utviklere av historiedrevne eventyrspill hadde en eller flere testere som rett og slett kun hadde som jobb å ta tak i hver eneste situasjon og spørre «hvor fornuftig er egentlig dette?» – BarneTV-logikk fungerer i Sam & Max eller Monkey Island, men ikke i det som skal være en thriller. Dette problemet deler Moebius med mange andre eventyrspill, spesielt de som kommer fra Europa, men når hoveddesigneren heter Jane Jensen bør det være lov å skru forventningene opp et lite hakk.
Konklusjon
Moebius: Empire Rising er et spill gamle Jane Jensen-tilhengere sannsynligvis vil like, men som kanskje ikke vil appellere til så mange andre. Spillet fremstår ofte upolert og uprofesjonelt, og handlingen henger ikke alltid på greip. Spillet virker rett og slett litt klumsete, og klarer seg generelt dårlig når det sammenlignes direkte med andre moderne eventyrspill – enten det er Telltales gjennomprofesjonelle interaktive filmer eller smarte indieprosjekter som Blackwell-serien og Resonance.
Men jeg liker spillet likevel. Det er aldri direkte dårlig, og det er ofte overraskende engasjerende. Handlingen er tøvete, men den fungerer og man trekkes lett inn i mysteriet. Gåtene er ikke kjempegode, men de er passe vanskelige og sørger for en stadig progresjon uten at du får ting gratis. Presentasjonen er ikke så profesjonell, men mange av miljøene er overraskende livlige og det er mye å se underveis i spillet. Musikken er ikke alltid så god som jeg hadde forventet fra Gabriel Knight-komponist Robert Holmes, men den spiller på de riktige tonene og er med på å gi spillet en stil som mange gamle Sierra-veteraner vil sette pris på.
Moebius kommer ikke til å gå inn i historien som noen ny klassiker i sjangeren, men det er slett ikke dårlig og byr på en solid håndfull timer med peking og klikking i god, gammel stil. Om det er nok eller ikke får være opp til deg – og om du ikke er overbevist er det heldigvis er mange alternativer velge å mellom i eventyrsjangeren anno 2014.
Om du har lyst på et annet spill i samme stil kan du sjekke Jensens forrige spill, Gray Matter, eller originale Gabriel Knight – som er til salgs sammen med oppfølgerne på GOG. Det får også en nyversjon snart.
