Spill som kommer fra Øst-Europa og tidligere Sovjetunionen har en tendens til å passere radaren til spillalmuen i den vestlige verden. Forholdsvis lav produksjonskvalitet og lite markedsføring gjør at det er vanskelig å få øye på dem i en bransje som har et overskudd av titler, men underskudd på oppmerksomhet.
Men of War er et slikt spill.
La det være sagt med en gang at utviklerne her ikke er noen hvemsomhelst. Russisk-ukrainske Best Way hadde fingrene med i spillet når forgjengeren, bedre kjent som Soliders: Heroes of World War II, gjorde en god entrè i 2004. Jeg fikk ikke spilt det så veldig mye, men det min vage hukommelse klarer å grave frem, er stort sett positivt.
I alle dager?
Men of War er et sanntidsstrategispill satt i andre verdenskrig, og er i sin strukturelle oppbygning svært likt klassikeren Company of Heroes. Fra spillets isometriske synsvinkel skal du kommandere soldater, stridsvogner og annet militært materiell mot fiendens stillinger.
Når du for første gang ruller i gang spillet, er det med en aldri så liten bakoversveis. Spillets måte å introdusere seg på minner lite om hva man kan forvente seg av en tittel som har som mål og være noe annet enn en tilfeldig middelmådighet, og jeg skal ærlig innrømme at jeg aldri har bommet så til de grader på førsteinntrykket av et spill.
Det er ikke til å skyve under en stol at Men of War ikke har utseendet med seg. Laber produksjonskvalitet gjør at en ellers så normal penisforlenger som grafisk overdådighet har måttet vike. Spillet ser riktignok ikke helt forferdelig ut mens man spiller, men mellomsekvenser, menyer og grensesnitt er gyselige.
Mye innhold
Gjennom tre store kampanjer skal du kjempe i svært varierte og detaljerte omgivelser for både de allierte, Tyskland og Sovjetunionen. Du følger i hver av disse en gruppe soldater i det som prøver å gi spillet et handlingsalibi. Faktum er heller det at hele historien og formidlingen av denne er så dårlig at man undres på om det er seriøst.
En ting er nå at den ledende historieformidleren, mellomsekvensen, ikke er spesielt pen eller engasjerende. En annen ting er stemmeskuespillet. Jeg har faktisk aldri opplevd et så stort sprik mellom ulike elementer i et spill. Skuespillerne (hvis de så kan kalles) har innlevelsen til en døende sel, og russiske kommandører kan like gjerne snakke flytende britisk som de snakker engelsk med fransk aksent.
Det patetiske forsøket på historieformidlig er det desidert dårligste med hele spillet. Det er milevis unna å prestere noe i nærheten av for eksempel Company of Heroes, som må sies å være sjangerens o’store Betlehemsstjerne. Det er som om du har kjøpt din kjære en nydelig diamantring, men bruker en rull First Price-dasspapir som innpakning.
Heldigvis er ikke resten av spillet slik.
Nådeløst
Bak Men of Wars noe befengte ytre, ligger en aldri så liten perle av et sanntidsstrategispill. La meg få legge til at dette er ikke et umiddelbart spill, en brukervennlig genistrek som gjør at vi alle kan holde i hendene og synge sammen. Men of War er nådeløs, og hvis du aldri har vært ute for slike strategispill før, er ikke dette rette plassen å begynne.
De fleste spill som kommer ut i disse dager, bruker å forsikre seg om at de har gjort hva de kan for å nå ut til en størst mulig brukergruppe. Men of War går andre veien. De heiser den lille vindelbroen og bolter seg inne i slottet rundt vollgraven. Hvis du ikke vet hvordan du skal komme deg inn, har du ingen ting her å gjøre.
Men of War mange båder opplæringsmodus og en fungerende hjelpefunksjon. Det er så mange muligheter og knapper å trykke på, at selv en ringrev som meg selv ble i ulike anledninger sittende som et spørsmålstegn. Intuitivt og lettfattelig er ikke de første ordene man forbinder med grensesnittet. Det er ikke her pengene er investert.
Best der det gjelder
Som en hver god militær avdeling, fungerer også Men of War best i strid. Marsjering i permuniform inne i leiren og sengestrekk kan noen andre ta seg av. Det sekundet kampene starter glemmer du alt om horribelt stemmeskuespill, bratt læringskurve og lite intuitivt grensesnitt. Fienden skyter på deg. Det du ikke har lært, har du ikke lært. «Improvise. Adapt. Overcome.»
Til tross for at spillet som tidligere nevnt kanskje har en overordnet utforming som gjør at det faller nært Company of Heroes, har det også klare likhetstrekk med for eksempel Commandos-serien. Et av spillets aller største pluss, er at i tillegg til å gi dine egne grupperinger kommandoer om hva de skal gjøre, kan du også ta direkte kontroll over disse, og bestemme hver minste bevegelse de gjør.
Her viser Men of War flott hvordan man kan blande elementer fra Commandos-gameplayet inn i et slikt spill. På mange måter gir det spillet en helt ny dimensjon, og jeg kan garantere at vi kommer til å se mer av dette i spillene som kommer fremover.
Ingen basebygging
I motsetning til i Company of Heroes bygger man ikke sine egne bygninger i Men of War. Alle styrkene er enten gitt ved starten av oppdraget, eller de kan «bestilles» som forsterkninger på samme måte som i eksempelvis World in Conflict. Også dette mener jeg er en fordel. Når strategispill får et såpass høyt tempo, er det ofte unødvendig å forvirre spilleren mellom stillingen som bygningsingeniør og general.
På mange måter kan man vel kalle Men in War for en smule mer realistisk enn andre spill i sjangeren. En flott fysikkmotor gjør at man kan smadre det aller meste, og det er naturligvis også forskjell i valg av dekning. Forskjellen på dekning og skjul gjøres også markant, og med dette får også spillet et ganske betydelig «snikeelement».
For å øke realismen har også hver egen lille soldat sin egen sekk med forskjellig utstyr, nesten som i et rollespill. Du må sørge for at han har nok bandasjer, granater – ja til og med ammunisjon. I enkelte vendinger kan dette bli for mye av det gode, men hvis man som meg har en mani for å styre spillets mikronivå, er det riktig så morsomt.
Et forholdsvis lavt enhetstak gjør også at man kommer nærmere soldatene sine og bryr seg mer om at de er riktig utstyrt og posisjonert. Når det er sagt gjør muligheten for å kalle på forsterkninger til at man får litt apati overfor det hele. Hvis et lag faller, kan man alltids bare kalle på et nytt. På disse områdene er flere av de tidligere nevnte spillene bedre.
Variert oppdragsstruktur
Variasjonen i oppdragene hjelper sitt på at Men of War ikke blir en leksjon i hvordan man stapper flest mulig soldater i fiendlige skyttergraver. I noen oppdrag har man tilnærmet uendelig med forsterkninger, mens man for eksempel må passe på de få karene man har på et rekognoseringsoppdrag. Små oppdrag bak fiendens linjer kan være riktig så morsomme, og man sitter igjen med en svært god følelse hvis man på et nattoppdrag klarer å snike seg inn for å hente noe i fiendens leir og komme seg ut igjen uoppdaget.
Det er et utall forskjellige våpenklasser, så det er mye man skal ta høyde for i planleggingen av et perfekt flankeangrep. En ting er den vanlige geværilden, men stridsvogner med «Heavy Explosive»-ammunisjon, artilleri, snikskyttere og eksplosjoner er alle farer som må veies inn i betrakningen av situasjonen.
Jeg har dessverre opplevd en del småirriterende punkter som ikke alltid gjør slagmarken til en koselig arbeidsplass. Måten kartet og de noe kronglete kamerakontrollene er lagt opp på, gjør at det er vanskelig å hurtig tilegne seg informasjon om terrengets topografi. Dette fører til at du av og til ikke vet om stridsvognen din er i dekning eller ikke. Siden en 75 mm-kanon har en tendens til å gjøre kort prosess på en T-34 på 100 meters hold, er plasseringen av sistnevnte ofte en sjanse som viser seg kjedelig å ta.
Oppdatering søkes
Spillet har også godt av å få en oppdatering. Til tross for at utvikler planlegger å slippe en oppdatering ganske snart, er det per i dag litt i overkant mange feil og små irritasjonsmomenter. Kjøretøy som setter seg fast på flat mark, gjenstander som forsvinner og lignende kan noen ganger være til skikkelig plage.
Men of War er aller best når man føler at man skaper noe. Noen oppdrag setter du avsted med bare et par infanterilag, og etter hvert som du kjemper deg fremover og nedlegger fiender, klarer du også å få tak i noe av deres materiell. Følelsen av å gå fra ingenting til et par stridsvogner, maskingeværer og en 150 mm artillerikanon, gir en spillmessig mestringsfølelse man ikke opplever hver dag.
I tillegg til den svært omfattende og utstrakte kampanjemodusen, kommer selvfølgelig også spillet med flerspillermuligheter. I tillegg til muligheten for å spille i samarbeidsmodus, følger det også flere kjente og kjære moduser hvor opptil 16 stykker kan spille mot hverandre.
Jeg slet litt jevnt over med det rent administrative i forbindelse med flerspiller. Lobbysystemet er ikke spesielt overbevisende, og jeg føler at jeg opplever litt vel mye lugging. Nå kan jo dette ha noe med at en stor prosentandel av spillerne later til å være russiske, men dette er en del av spillet som burde vært pusset opp.
Flerspillerdelen oppleves som ganske balansert. Det er ikke den helt store forskjellen i materiellets funksjon mellom de ulike fraksjonene man kan spille, og dette gjør igjen balansespørsmålet noe enklere.
Konklusjon
Company of Heroes må stable sandsekkene sine så høyt de bare kan, for Men of War er absolutt en verdig utfordrer. Med sitt sterke taktisk orienterte gameplay, varierte kampanje og flotte fysikkmotor er det først og fremst i striden at dette spillet skinner.
Flere av spillets omkringliggende faktorer, som brukergrensesnitt, historieformidling, grafikk og skuespill, leverer på et nivå som er langt unna å stå i stil med spillets høydepunkter. Men of War er den stygge andungen. Få bryr seg om det når de ser skjermbilder eller ser hvem som har utviklet det. Hvis man derimot er imøtekommende og prøver å tilnærme seg det, oppdager man den mest undervurderte svanen på flere år.
Men of War kan kjøpes og lastes ned gjennom Gamersgate eller gjennom enkelte internasjonale nettbutikker.
