Menneskekroppen er fantastisk. Visste du for eksempel at hele 18 muskler må i sving for at du skal kunne bevege en hånd? At gjennomsnittsmennesket puster inn mellom 17 000 og 30 000 ganger i døgnet? Eller at en mann blunker rundt 10 000 ganger på 24 timer, mens kvinner blunker mer enn 18 700 ganger på samme tid?
Dette er ting vi som regel tar for gitt. Heldigvis. For tenk om det var slik at du måtte huske på å blunke? Det kunne drevet de fleste av oss fra vettet. Hvorvidt den lille, norske utviklergjengen i Perfectly Paranormal på Hamar er uvanlig sadistisk anlagte får forbli ubesvart akkurat nå, men dette er altså konseptet for eventyrspillet Manual Samuel.
Kunsten å blunke
Du styrer Sam, kort for Samuel, en velsituert ung mann med mange millioner på bok og få tanker i hodet. Livet er lett å leve, noe som gjør at Sam aldri har trengt å anstrenge deg noe særlig – men hovmod står nok en gang for fall.
En dag utsettes Sam for en ulykke som koster ham livet, men Døden gir ham et tilbud han ikke kan avslå: Hvis Sam klarer å overleve i ytterligere 24 timer, vil han få livet tilbake. Det er bare én liten hake: han må kontrollere nær sagt hver eneste kroppsfunksjon manuelt. Så hvor vanskelig kan det liksom være?
Kort fortalt gjøres dette på følgende måte: beina har hver sin knapp som må trykkes i rett rekkefølge for at Samuel ikke skal snuble eller gå ut i spagat. For å puste inn og å puste ut må du vekselvis holde inne to andre knapper, ellers vil du gå ned for telling rimelig fort. Blunking har selvfølgelig en helt egen knapp, så også for noe så grunnleggende som å holde seg oppreist.I tillegg kommer alle de andre situasjonsavhengige kommandoene, som å åpne dører, late vannet, pusse tenner og så videre.
Som du sikkert har forstått blir det fort rimelig komplisert. Heldigvis har du både Døden og en overbærende fortellerstemme ved din side som hjelper deg til å holde orden på kroppsfunksjonene dine – forutsatt at de ikke er for opptatte med å rakke ned på deg, da.
Med dette kontrollsystemet skal du altså komme deg gjennom en hel dag, med alle de utfordringer det innebærer. Underveis blir oppgavene stadig mer kompliserte, avløst av et par bosskamper.
På et tidspunkt skal du også kjøre bil. Med manuell girkasse, bare for å gjøre det ekstra interessant.
I klartekst: Manual Samuel er et slags The Sims/Jones in the Fast Lane fra helvete.
Høylytt knegging
Manual Samuel er genuint morsomt. Kombinasjonen av løssluppen slapstick og tørrvittige over- og underdrivelser som slenges ut fikk meg til å le godt flere ganger. Da snakker vi ikke om ordinær humring, men om den høylytte, snøftende kneggingen man bare tillater seg selv når man er helt alene i rommet. Grafikken og de mange personlighetene – for ikke å snakke om referansene til 90-tallets tegnefilmer myntet på unge voksne – gjør at Manual Samuel føles som noe som kunne vært vist på Adult Swim. Det hadde det også fortjent.
Stemmeskuespillerne gjør jevnt over en svært god jobb. En del av aksentene er en anelse overdrevet, men det står godt til spillets øvrige stil. Det viktigste er at de har karakter og unike identiteter som matcher figurenes visuelle design. Særlig fortellerstemmen utmerker seg, med den samme tørre, propre kommentarstilen vi kjenner fra for eksempel The Stanley Parable.
Manual Samuel er et kort, lite spill. Historiedelen kan fullføres på rundt to timer, med mindre man (som undertegnede) sliter med å både puste og å blunke samtidig. I så fall må man gjerne belage seg på nærmere fire timer, om ikke mer. I tillegg kan man konkurrere i å utføre enkelte sekvenser på best mulig tid, for ikke å snakke om den hysteriske samarbeidsmodusen hvor to spillere fordeler Sams kroppsfunksjoner seg imellom. På sitt beste minner dette om noen av de beste partyspillene på Wii U. Det er en hedersbetegnelse.
Den vanskelige latteren
Mange spillutviklere har forsøkt å bruke humor som virkemiddel, men få har lyktes særlig godt. Problemet med humor i spill er at all humor – uansett sjanger – avhenger av oppbygging og timing. I spillformat blir dette ekstra krevende. Mens andre kulturuttrykk er vinklet på en bestemt måte som avgjør hva du som publikummer skal se og oppleve, må spillutviklere ta høyde for en autonom spiller som selv påvirker fremdriften. Dette kan skape flere uforutsette situasjoner og det er ikke alltid sikkert at det spilleren nettopp har gjort i spillet står så godt til det humoristiske innslaget som utvikleren gjerne har sett for seg.
Den enkle løsningen på denne problemstillingen er å hovedsakelig overlate humoren til filmsekvenser eller et eventuelt dialogtre. Det er i og for seg helt greie løsninger, men virkelig morsomt blir det først når det humoristiske i spillet ligger i selve spillmekanikken. Utfordringen blir da å lage brett eller hindringer som i seg selv kan lage timing for humoren. Dette er ekstremt vanskelig, men nettopp derfor er det så gledelig når spillutviklere klarer nettopp dette. Det er akkurat det gjengen i Perfectly Paranormal har fått til.
En eneste lang bosskamp
Det er flere ting som sikkert kunne vært forbedret. For eksempel føles kontrollene i overkant klønete, særlig når Sam må skal skynde seg fra A til B på et brett. På den andre siden ligger det så mye humor i nettopp disse situasjonene at Manual Samuel ville blitt et betraktelig fattigere spill dersom dette ble fikset på. Det å feile føles nemlig sjelden som et nederlag.
Den mest prekære endringen Perfectly Paranormal kunne gjort, er å gjøre bosskampene litt mer intuitive. Ikke overraskende handler bosskampene om å perfeksjonere teknikkene du allerede har lært, men ofte fremstår det som litt i det blå hva det er du egentlig skal gjøre. Som regel handler det om å lære seg motstanderens kampmønster og å finne teknikker som lar deg utnytte åpningene underveis, men fordi så mye av oppmerksomheten må tildeles den grunnleggende spillmekanikken – som å puste og å blunke – blir det fort i overkant uoversiktlig.
Den helt siste delen av spillet føles også litt forhastet. Mens resten av spillet er rikt på utfordringer, er de siste 15 minuttene en temmelig ensformig affære. Det er synd, særlig når alt det andre er så velgjort.
Manual Samuel stiller høye krav til øye-hånd-koordinasjonen din. Dette gjør at hele spillet i seg selv føles som en eneste lang bosskamp, noe som gjør de få virkelige bosskampene til en real prøvelse. Du bør også være over gjennomsnittlig begeistret for «Quick Time Event»-sekvenser, da hele spillet i bunn og grunn er bygget opp rundt det å trykke på rett knapp til rett tid.
Konklusjon
Det er så mye jeg har lyst til å fortelle deg om Manual Samuel, men jeg kan ikke gi meg selv lov. Jeg skulle så gjerne fortalt deg om hvem du treffer, hvor du drar og hva du gjør, men det ville ødelagt så mye. Du skjønner, det beste ved Manual Samuel er å oppleve disse tingene selv og ikke minst å vise det frem til andre. Derfor håper jeg at du gjør deg selv følgende tjeneste: ikke se videoer av spillet på forhånd. Ikke les beskrivelser av handling og situasjoner. I stedet råder jeg deg til å ta en sjanse, gå til spillet med et åpent sinn.
Manual Samuel er et unikt spill som lykkes svært godt med det aller meste det forsøker å gjøre. Det er utfordrende, nytenkende og underholdende. Dessuten er det akkurat så langt som det trenger å være. Spillet føles friskt og annerledes; det er vanskelig å henvise til andre spill for å forklare hva slags opplevelse du har i vente. Det eneste jeg kan si, er at de føles som en veldig organisk kombinasjon av The Sims, Jones in the Fast Lane, Octodad, Telltales nyeste eventyrspill, tegnefilmserien Rick and Morty, Ubisofts Grow Home og humoren fra noen av de beste spillene fra LucasArts, om det gir mening.
Menneskekroppen er et finstemt instrument som kan gi deg mye glede dersom du er snill med den. Ta vare på den. Slutt aldri å la deg begeistre at alt det morsomme den kan gjøre og nyt det faktum at så mye går helt av seg selv, uten at du trenger å engasjere deg særlige mye i alle prosessene som ligger bak selv de tilsynelatende enkleste funksjoner. Pris deg lykkelig for at du ikke er Manual Samuel.
Manual Samuel er ute til PlayStation 4, Xbox One og Windows.
