Cthulhu. Shub-Niggurath. Azathoth, Yog Sothoth. Forfatteren H.P. Lovecraft hadde mange kjære barn, og sjansen er stor for at du har vært borti noen av skapningene hans. Lovecraft har nemlig vært en inspirasjonskilde for svært mange og det finnes nok av spill, bøker, filmer og tegneserier som har røtter i hans noveller om grusomme utenomjordiske vesener som truer med å utrydde menneskeheten.
Frykten for det ukjente
Også brettspillene har prøvd å gjenskape frykten for det ukjente og menneskehetens skjørhet. Først og fremst via det briljante rollespillet Call of Cthulhu, der spillerne spiller arkeologer, bibliotekarer og advokater som forsøker å forhindre jordens undergang. Men også via en rekke brettspill der Mansions of Madness, Elder Sign og Arkham Horror er de mest kjente.
Eldritch Horror er en slags oppfølger til Arkham Horror. Der man i forgjengeren forsøkte å redde menneskeheten ved å utforske byen Arkham skal man i Eldritch Horror reise over hele jordkloden for å stenge portaler, banke monstre og forhindre at en av fire grusomme guder våkner og utrydder alt liv på jorda.
Det flyter av brikker, kort og markører langs rammene til spillbrettet i Eldritch Horror, men bak de mange brikkene skjuler det seg et relativt logisk system som sørger for at spillkartet utvikler seg dynamisk med stadig flere gjøremål for spillerne.
Portaler med slemme monstre
Hver spiller velger seg en etterforsker som de skal sende rundt i verden. Portaler har åpnet seg rundt om på jordkloden og sluppet løs monstre. En zombieinvasjon i San Francisco, for eksempel. Eller noen slimete Deep Ones som har inntatt Tokyos gater.
Spillerne reiser med tog og båt fra sted til sted og forsøker å samle sporbrikker, stenge portaler, bekjempe monstre og løse ulike mysterier. Hver spillomgang avsluttes nemlig med at alle etterforskerne trekker et «encounter»-kort, som beskriver små eventyr og utfordringer. Som regel må etterforskeren klare et eller flere ferdighetskast med terningene for å løse mysteriet og vinne en belønning som kan hjelpe ham senere i spillet.
«Encounter»-kortene er løst på en smart måte. Det finnes egne slike kort for byene på de ulike verdensdelene, med hendelser spesifikke for hver by. Ellers er de delt inn i regioner. Det skaper variasjon og uforutsigbarhet med tanke på hvilke situasjoner man plutselig kan havne i, men dessverre ikke variasjon nok. Etter en håndfull spillomganger begynte jeg å oppleve tidligere hendelser på nytt. Det er selvsagt naturlig ettersom man blir kjent med spillkortene, men mye av spenningen forsvinner rett og slett når man begynner å få oversikt over hva som kan skje i de ulike områdene.
Leiesoldat eller shaman?
Spillerne inntar roller som ulike figurer. Alt fra hardkokte leiesoldater til shamaner med tilgang til magi. Fem hovedferdigheter – kunnskap, styrke, innflytelse, observasjonsevne og viljestyrke – har en tallverdi som tilsvarer antall terninger man kaster om man må bruke ferdigheten. Et terningkast på fem eller seks er en suksess. Jo bedre man er i en ferdighet desto flere terninger får man kaste og desto større sjanse for å klare en ferdighetstest.
Ved å klare ferdighetstestene i ulike «encounter»-kort kan man bli bedre i forskjellige ferdigheter. Man kan også skaffe seg redskaper og hjelpere ved å bruke innflytelsen sin i storbyer. Disse igjen gir ekstra terninger eller andre bonuser.
Det høres kanskje ut som det er mye å holde styr på, men det hele går overraskende enkelt. Når det er din tur får spillfiguren din lov å gjennomføre to ulike handlinger. For eksempel kan han hvile for å få tilbake helse og så reise en rute på kartet. Står han i en by kan han prøve å bruke sin innflytelse til å få tak i et redskap eller en hjelper og står det en annen spiller på samme rute kan de bytte gjenstander og hjelpere med hverandre. Man kan også kjøpe båt- og togbilletter for å reise lenger enn en rute. I tillegg har enkelte etterforskere spesialferdigheter som bare de har tilgang til.
Spillerne må løse utfordringer eller mysterier
Alt i alt går rundene ganske raskt når alle er fortrolig med hva de kan gjøre. I slutten av hver omgang – når alle spillerne har gjort sine trekk – må samtlige trekke «encounter»-kort og forsøke å løse utfordringene eller mysteriene på disse. Deretter får de slemme gjøre sine trekk ved at stjernebilder flytter seg og aktiverer fryktelige effekter, åpner nye portaler og tilkaller nye monstre. For å vinne spillet må etterforskerne løse tre mysterier knyttet til den aktuelle guden som forsøker å våkne (spillet kommer med fire ulike guder).
Dynamikken er bra, akkurat når spillerne tror de har oversikt og har lagt en skuddsikker plan om hvordan de skal få stengt portalene på brettet og knust ondskapen, dukker det opp nye portaler, nye monstre og nye hindre. I starten føles det overveldende. Det virker som oddsene er mot en og at det er tilnærmet umulig å vinne. Men det løsner etter hvert når man begynner å prioritere riktig og samarbeide skikkelig.
Dette er et samarbeidsspill som krever at alle drar i samme retning om man skal ha noen sjanse til å lykkes.
Og her kommer egentlig mitt største ankepunkt mot Eldritch Horror. Dette er et samarbeidsspill som krever at alle drar i samme retning om man skal ha noen sjanse til å lykkes. Det betyr igjen at om du har en strategisk anlagt spiller rundt bordet kan du vedde på at han ganske kjapt tar kontrollen og begynner å anbefale trekk for alle sammen. Og dermed er det fort gjort å sitte med følelsen av at man sitter og legger en kabal i fellesskap. Ofte har du ikke noe reellt valg når det er din tur, du kan gjøre det som er optimalt for fellesskapet og være med å vinne spillet eller gjøre det du har lyst til og samtidig sørge for at alle taper.
Foretrekker det ekte rollespillet
Joda, det blir en fin fellesskapsfølelse å planlegge strategier i fellesskap og det er deilig å vinne mot spillet, men jeg savner likevel litt mer individualisme og et konkurranseelement mellom spillerne.
«Encounter»-kortene bidrar til å skape fargerike historier for de ulike spillfigurene som gjør spillet langt mer dramatisk enn det egentlig er og det er helt topp. Nervepirrende terningkast som avgjør liv og død florerer. Historiene man leser opp fra kortene lager flotte bilder i hodene på spillerne. Som verktøy for å fortelle og leve seg inn i fantastiske eventyrhistorier fungerer Eldritch Horror flott.
Jeg foretrekker dog det ekte rollespillet om jeg virkelig vil ha minneverdige opplevelser fra H.P. Lovecrafts univers. Etter å ha spilt Call of Cthulhu i 25 år må jeg innrømme at Eldritch Horror-opplevelsene smaker mer hurtigmat enn det gourmetmåltidet jeg er blitt vant til fra rollespillet.
Eldritch Horror er likevel et nokså bra spill laget i ånden til H.P. Lovecraft og stappet med referanser for alle som har en forkjærlighet for det skrudde universet han skapte for snart 100 år siden. Et solid og godt balansert spillsystem sørger for en utfordrende lagspillopplevelse, og de fargerike handlingsbeskrivelsene på «encounter»-kortene genererer mange interessante og minneverdige skjebner for de ulike spillfigurene.
Eldritch Horror passer for 1-8 spillere og det tar mellom 120 og 180 minutter å fullføre en spilløkt. Det finnes ingen digital versjon.
