Det å skulle anmelde Traveller’s Tales’ ferskeste LEGO-spill er en oppgave man ikke nødvendigvis tar lett på, for selv om spillene er barnlige og sjarmerende av natur, er det ingen lek å finne på noe nytt å skrive om de danske byggeklossene. Det er nemlig ikke rent få grener av popkulturen som har rukket å bli spillmatisert av LEGO-klosser opp gjennom årene, og på tvers av samtlige utgivelser er det mange, mange likhetstrekk.
Nå bærer turen nok en gang Midgard, når de britiske spillutviklerne forsøker å sjarmere barn i alle aldre i senk med sin versjon av de aktuelle Hobbit-filmene.
Over fjell og under fjell
Som en ren adaptasjon av Peter Jacksons filmer fungerer dette meget bra, og det lettfordøyelige plottet fra de to første Hobbit-filmene gjør seg godt i LEGO-drakt. Dette er i utgangspunktet en drakt som egentlig ikke tar noe som helst seriøst, men her blir Tolkiens fortelling formidlet på en solid måte. Det er tullete, ja, men med stemmeskuespill hentet fra filmene og nivåer som gjør sitt beste for å representere det som allerede har blitt vist på kinoskjermer verden over, har spillet et autentisk svung over seg.
Humoren står som vanlig i høysetet, og alt fra giraffer på besøk i Bilbos underjordiske hobbithull til tomsete tusser som leier lanke med den kortvokste hovedpersonen etter et slag i skallen, er fritt vilt. Det er sjarmerende som få og tidvis latterlig morsomt, selv om jeg gjerne skulle sett enda flere vitser.
Spillet ser uansett meget vakkert ut på PlayStation 4, og nok en gang får vi sprade rundt i en vidåpen versjon av Midgard. Med dette i bakhodet kan man altså krysse store deler av Tolkiens univers uten å støte borti tunge lasteskjermer, og om du skulle ønske det er det ingenting som hindrer i å spasere fra Kløvendal til Dol Guldur i ett strekk. Spilluniverset er på ingen måte like stort som det «virkelige» Midgard ville vært, men størrelsen er langt ifra ubetydelig.
Der enkelte aktiviteter er småforvirrende og klønete, fremstår andre rett og slett bare som fyllstoff.
Det er også mye å ta seg til på reisen, og midt blant de seksten hovedoppdragene, som gjengir ikoniske scener fra filmene, er det drøssevis med sideoppdrag å utføre, lumske hemmeligheter å oppdage og givende smågrotter å utforske. Tradisjonen tro må man låse opp nye figurer, spesialangrep og ekstragjenstander for å se alt spillet har å by på, noe som betyr at du fort kan tilbringe lang, lang tid i denne utgaven av Midgard.
Til tider blir det likevel litt kjedelig, og der enkelte aktiviteter er småforvirrende og klønete, fremstår andre rett og slett bare som fyllstoff. Kartet er det også vanskelig å bli klok på, men selve spillverdenen er uansett sydd sammen med stil og eleganse, og det føles nesten komplett. Dessverre bare nesten.
Et forventet selskap
Det er nemlig ett gedigent feilskjær i denne spillpakken, og det er det faktum at det mangler en fortelling. Peter Jackson hadde i utgangspunktet tenkt at Hobbiten skulle deles opp i to filmer, men i siste liten fant han ut at det ville ta sømme seg bedre å gjøre Tolkiens enslige bok om til hele tre kinoeventyr. Dette har tydelig tatt spillutviklerne på senga, og istedenfor å holde seg på matta fram til den tredje filmens kinopremière, så de seg nødt til å lansere et «uferdig» spill. Og dette er synd, for spillet i seg selv og de systemene som er implementert her føles langt ifra uferdige.
LEGO: The Hobbit spilles mye på samme måte som de foregående byggeklosspillene, hvor man hopper inn i rollen som et rollegalleri av kjente og ukjente figurer fra det aktuelle universet. Mange av de har unike egenskaper, som for eksempel alvene som kan hoppe høyere enn alle andre, Bofur som kan bruke hakka til å grave opp edelstener, og Bilbo som kan ta på seg den ene ringen for å leke med skrømtklosser.
Balansen mellom de ulike figurene er god, og man ser seg ofte nødt til å sjonglere med fire eller flere hovedpersoner for å ta seg forbi en utfordring. Spillet bryner sjelden hjernen din, men det brer seg likevel en god følelse gjennom kroppen hver gang man drar til seg en kasse som Dori, forer opp Bombur for å bruke ham som en trampoline eller bare hamrer i stykker en dør som Dwalin. LEGO-klossene har som vanlig en herlig fysikk over seg, og det kjennes virkelig som om man river ned, bygger opp og leker med fysiske LEGO-biter.
LEGO: The Hobbit prøver seg på et par nye mekanikker, deriblant et merkelig innsamlingssystem, samt et delvis interessant partnersystem som lar to dverger samarbeide i kamp, men det slår aldri helt an. Dette skyldes delvis at kampene i seg selv er fryktelig irriterende, med mange fiender, få helsepoeng og småslurvete styring. Verst av alt er det faktum at det er så utrolig mange bruduljer man må karre seg gjennom, fra tussete trollkonger til åndsfraværende åndemanere, og man går fort lei.
Konklusjon
LEGO: The Hobbit er et godt LEGO-eventyr, som har tonnevis av sjarme, humor og fargerike figurer. Spillbarheten er som vanlig god, og de mange ulike egenskapene danner bakteppet for interessante gåter og fysiske sammenstøt med LEGO-klosser. Spillet gjør også en god jobb med å presentere Peter Jacksons utgave av Tolkiens historie, og det at hver dverg har mer særegenhet her enn i selve filmene står det respekt av.
Det er derfor synd at dette kunne vært så mye, mye bedre, hadde Traveller’s Tales bare holdt seg i skinnet i et halvt år til. Slik det står nå er opplevelsen god, men det føles ukomplett, og det er vanskelig å møte Bilbos to LEGO-eventyr uten å savne det tredje og siste. Den åpne spillverdenen kunne med glede inneholdt åtte nye hovedoppdrag, og noe av fyllstoffet og de irriterende kampene kunne lett byttet plass med hva utviklerne enn måtte ha holdt av til det avgjørende Hobbit-spillet.
