Da Legend of Grimrock ble lansert i 2012 klarte det egenhendig å gjenopplive en tilsynelatende glemt variant av rollespillsjangeren. Konseptet fra klassikere som Dungeon Master, Eye of the Beholder og Lands of Lore fikk nytt liv i moderne klær, og viste seg å fortsatt fungere knallgodt. Nå er oppfølgeren her, og den leverer en forbedret opplevelse på nesten alle områder. Legend of Grimrock 2 er større, åpnere og mye mer variert enn det første spillet, og byr på time etter time med herlig moro.
Tilbake til rutearket
For eventuelt nye spillere er det antakeligvis nødvendig å forklare konseptet. Legend of Grimrock 2 er et førstepersons rollespill der du styrer en gruppe på opp til fire eventyrere. Disse fungerer omtrent som en spillbrikke på et spillbrett bygd opp av ruter – ofte formet som en labyrint – og når du flytter dem «hopper» fra de rute til rute. Selv om du fritt kan styre kameraet kan figurene dine kun bevege seg i fem retninger – nord, sør, øst og vest, samt loddrett ned om gulvet skulle finne på å forsvinne under dem. Fiendene har de samme begrensningene, og beveger seg rundt i spillmiljøene i sanntid.
Konseptet er enkelt, men det fungerer altså veldig godt. Dette er ikke et gigantrollespill i stil med Dragon Age eller The Witcher, og det er også ulikt andre «tradisjonelle» rollespill som Wasteland 2 og Divinity: Original Sin. Her får du knapt noen interaksjon med andre figurer, og historien er så godt som ikke-eksisterende. Alt sammen er tuftet på tre spillelementer: Utforsking, kamp og hjernetrim.
Utforskingen er spillets viktigste element. I motsetning til originalen, som foregikk i ei gigantisk men stort sett lineær grotte, finner Legend of Grimrock 2 sted på ei stor øy. Det hele begynner ganske rolig, men det tar ikke lang tid før verden åpner seg opp og du kan gå i mange ulike retninger samtidig.
Spillmiljøene er varierte, med mørke skoger, dystre kirkegårder, gufne sumper og, selvsagt, massevis av ruiner og dype grotter. Felles for dem alle er at de er fulle av hemmeligheter som belønner spillere med tålmodighet og utforskingslyst. For å lykkes er du helt avhengig av å ha øynene med deg, for det som kanskje virker som en knøttliten hule kan lett vise seg å være en massiv, underjordisk ruin som tar flere timer å utforske. Og på bunnen kan det tenkes du finner en gjenstand som er nødvendig for å komme videre et helt annet sted på øya.
Heldigvis har spillet en god autokartfunksjon, hvor du kan sette inn dine egne notater hvor du vil. Dette kan være veldig viktig, for spillmiljøene er fulle av hindringer og gåter, og om du setter deg fast er det veldig greit å ha omfattende notiser som du kan studere for å finne ut hvor du bør fokusere innsatsen. Det er tross alt ikke alltid like lett å huske hvor du passerte en mystisk, sperret dør for fire timer siden. Kartfunksjonen kan du forøvrig skru av om du heller vil bruke penn og papir, slik bestefar gjorde i gamle dager. Å spille uten kart, enten det er selvlagd eller datalagd, kan du bare glemme.
Intrikate gåter
Hjernetrim er spillets andre hovedaspekt. Gåtene i spillet dreier seg ofte om å manipulere trykksensitive plater, flyttbare steinblokker og mystiske energiportaler, men de kan også handle om å bruke riktig objekt på riktig sted eller rett og slett være ekte gåter der du må tolke en eller annen finurlig setning. Gåtene kan være ganske intrikate, men de fleste lar seg løse etter at man har grublet en stund. I de situasjonene der jeg ga etter og sjekket nettet følte jeg meg stort sett ganske dum etterpå, siden jeg strengt tatt burde ha skjønt løsningen selv. Gåtene er ofte svært tilfredsstillende å løse, og de bygger seg gradvis opp i kompleksitet slik at man lærer å tenke på «riktig» måte før de blir virkelig tøffe.
Det er forfriskende med et rollespill der man må bruke hjernen for å lykkes, og gåteløsningen går dessuten hånd i hånd med utforskingen. Det eneste som kan bli litt slitsomt er følelsen av å måtte saumfare grotteveggene etter skjulte knapper. Det blir litt som pikseljakt i gamle eventyrspill, men det finnes heldigvis ofte hint om hvor du bør lete. Hvis en dør ikke lar seg åpne på noe som helst vis, vet du for eksempel at det sannsynligvis er en skjult knapp ett eller annet sted i nærheten. Og hvis grottekartet har et merkelig tomrom et sted, kan det ofte være lurt å lete litt ekstra i nærheten for å forsikre seg om at det ikke skjuler et hemmelig rom. Lyder av monstre bak veggene kan også gi hint om at det er noe muffens et sted.
Beveg deg eller dø
Kamp har også et hjernetrim-preg over seg. Folkene dine arrangeres i en formasjon med to bak og to foran, og det lønner seg selvsagt å ha nærkampspesialister foran. Men gruppen din er sårbar fra alle kanter, og hvis du kjemper mot flere fiender samtidig er det kjempeviktig å unngå å bli omringet. Samtidig kan det også være smart å passe på at du ikke presses inn i en situasjon der du ikke kan rømme, så det å rygge inn i en korridor for å hindre fiendene å angripe fra flere kanter kan også være risikabelt – og helt dødelig om det faktisk dukker opp noen bak gruppen din.
Bevegelse er kjempeviktig, og det samme er oversikt over miljøene. Kamp handler like mye om manøvrering som hvem som slår hardest fra seg, og man havner i en slags runddans med monstrene der man prøver å få inn hugg og slag uten å selv bli truffet. Vegger, dører og feller må brukes til din fordel. Å stå stille er nesten alltid en dårlig idé. Frem til du skjønner dette kan spillets kamper være frustrerende, men etterpå blir de veldig spennende og taktisk interessante.
Legend of Grimrock 2 har også fått oppgradert figurutviklingen siden sist, med flere egenskaper, klasser og raser. Du kan velge å lage en gruppe eventyrere fra bunnen av, eller reise ut med en forhåndsdefinert og balansert gjeng. Det lønner seg som vanlig å spesialisere figurene litt. En magiker er lur å ha med, og det samme er en alkymist som kan lage helsedrikker og andre hjelpsomme greier, men utviklingen er såpass åpent at figurene kan få flere roller underveis. I utgangspunktet kan du for eksempel ikke angripe med nærkampvåpen fra bakerste rad i gruppen din, men denne muligheten kan du åpne opp etter hvert.
Blant det nye utstyret finner vi primitive skytevåpen, som er avhengig av ammunisjon. Disse kan være veldig hendige, men ammunisjon er det generelt lite av, så ikke tro at du kan utruste hele gjengen din med musketter. Det samme gjelder egentlig alt av våpen og utstyr – dette er ikke et spill der du plukker opp nye greier hvert andre minutt, og til gjengjeld er det alltid en stor begivenhet når du finner noe nytt og nyttig. Mye av det beste utstyret er godt skjult i hemmelige rom, noe som igjen inviterer til utforsking.
Strengt, men rettferdig
Spillet kan være nokså nådeløst, med tøffe fiender som krever mange forsøk for å overvinne. Figurene dine er sårbare, og havner du først i trøbbel dør de ganske lett. Heldigvis kan de gjenopplives ved hjelp av magiske krystaller som finnes rundt om i miljøene, men det er ikke alltid disse er tilgjengelige. Noen ganger lukkes dørene bak deg, andre ganger er veien til sikkerhet sperret av fiender. Det finnes også drikker og andre greier som kan gjenopplive folk, men disse er svært sjeldne.
Originale Legend of Grimrock var et skikkelig pent spill, men miljøene var ikke akkurat varierte. Det er de i langt større grad nå, og resultatet er et spill som stadig imponerer visuelt. Lys og skygge er fortsatt veldig viktig for stemningen, og når fakkelen din er i ferd med å slukke og mørket presser på fra alle kanter kan det faktisk være litt guffent. Lydeffektene er med på å skape stemning, spesielt når du hører lyder du vet kommer fra sterke monstre men ikke helt vet hvor de befinner seg. Om du så plutselig hører lyden av en hemmelig dør som langsomt åpner seg kan det lett gå kaldt nedover ryggen.
Grensesnittet er i stor grad det samme som sist. Hvis du klarer å venne deg til den rutenett-baserte navigeringen – og det er langt fra så vanskelig som du kanskje tror – er spillet generelt veldig greit å forholde seg til. Legend of Grimrock 2 har hentet de beste tingene fra inspirasjonskildene på åtti- og nittitallet, uten å ta med de knotete kontrollsystemene de ofte slet med. Det eneste jeg ikke liker med grensesnittet er at du ikke kan se og manipulere innholdet i bokser og poser på bakken. Vekt blir nemlig raskt et problem, og du vil nok legge fra deg flere depoter med mat og utstyr man ikke er sikker på om man trenger mer. Det hadde vært greit om man raskt kunne flytte ting fra ryggsekken til lagringsboksene. Spesielt siden hver figur har sin egen separate ryggsekk.
Konklusjon
Legend of Grimrock 2 er et glimrende rollespill. Det er en helt annen type spill enn så godt som alle de andre populære spillene i sjangeren i dag, og minner derfor ikke særlig mye om verken storproduksjoner som Dragon Age eller de mer tradisjonelle rollespillene som har hatt suksess på for eksempel Kickstarter. Det er noe helt eget, samtidig som det bør appellere til alle som liker utforsking, gåter, karakterutvikling og taktisk kamp. Det å ha kost seg med klassikere som Dungeon Master og Eye of the Beholder er overhodet ikke nødvendig for å la seg hekte av dette spillet.
I forhold til sin forgjenger er spillet langt åpnere og langt mer variert, med store og veldesignede miljøer fulle av hemmeligheter og intrikate utfordringer. Stort sett har du flere mulige steder å utforske samtidig, og hvis du når en vegg ett sted er sjansene store for at løsningen finnes et helt annet sted. Enkelte ganger bikker balansen over og det blir nesten litt for åpent, men stort sett har man en viss peiling om hvor man bør fokusere innsatsen. Å gradvis pusle sammen et kart over verden, og løse mysteriene man finner der, er ekstremt tilfredsstillende. Spesielt når man finner en godt skjult hemmelighet, og ser at belønningen faktisk er noe som kommer godt med.
Dette har vært et godt år for rollespill, med flere utgivelser jeg tror vi i fremtiden vil se på som klassikere. Og her har vi én til. Legend of Grimrock 2 er en fryd å spille. Det kan være skikkelig vanskelig til tider, både fordi gåtene setter hjernen på prøve og fordi fienden tvinger taktikeren til å tenke så det knaker, men utfordringene gjør bare at suksessen og de påfølgende belønningene smaker ekstra godt. Jeg er klar over at du kan ha dårlig tid, midt mellom Wasteland 2 og Dragon Age: Inquisition, men dette er et rollespill du absolutt ikke bør gå glipp av.
Liker du dette spillet er originalen fortsatt å anbefale. Inspirasjonskilden Lands of Lore er dessuten til salgs på GOG.
