I 2010 skjedde det en splittelse hos spillutvikler Crystal Dynamics. Én del av staben satte seg ned for å begynne arbeidet med det som etter hvert ble en gjenfødelse for Tomb Raider-serien og dens heltinne. Den andre delen av utviklerstaben tok den aristokratiske arkeologen i en helt ny retning og en helt ny vinkel.
Lara Croft and the Guardian of Light var et friskt og actionfylt plattformgåtespill som flyttet kameraet fra bak Laras rygg til et isometrisk fugleperspektiv. Utvikleren valgte også å fortsete historien om frøken Croft framfor å trykke på reset-knappen. I tillegg kunne du for første gang få med deg en venn på eventyret, som åpnet for et intrikat og fordelaktig samarbeid.
Oppfølgeren, The Temple of Osiris, lar ikke mye være uforandret fra originalen, men fortjener likevel å stå ved siden av sin forgjenger som et fullverdig Tomb Raider-spill.
Godt å ha deg tilbake, Lara
Under en ekspedisjon i Egypt klarer Lara og hennes medarkeolog Carter Bell å vekke den sovende egyptiske guden Set. Som seg hør og bør i et action-eventyr er ikke Set ute etter å invitere de to gravrøverne på teselskap, men setter straks i gang med å forsøke å ta over verden. Den eneste som kan stanse ham er Osiris, hvis kropp har blitt delt i biter og spredt i gravkamrene som omringer et eldgammelt tempel. Dermed må Lara, Carter, og de gjenopplivede gudene Horus og Isis, samle Osiris' kroppsdeler og fengsle Set i underverdenen.
Selv om handlingen høres ut som en kopi av den i Castlevania II: Simon's Quest er den faktisk basert på hendelser hentet fra egyptisk mytologi. Kudos til utviklerne for det, i det minste, selv om historien ikke er særlig mye å rope hurra for. Som et påskudd for å hoppe og rulle rundt i egyptiske gravkamre et par timer fungerer det greit.
Jeg merket fort i løpet av spilletiden min at jeg hadde savnet den gamle Lara. Deretter oppdaget jeg at hun egentlig ikke har mye til personlighet, i hvert fall ikke noe som blir utforsket i særlig stor grad. Det er synd, for jeg liker strengt tatt den gamle Lara bedre enn den nye. Hun er kvikk og selvsikker, men fremstår også som litt grådig og selvsentrert, noe som kan forklare hennes enorme formue.
Hopp, sprett, skyt og spreng
Etter det opprinnelige sammenstøtet med Set i Osiris' tempel bærer det ut på skattejakt blandt Egypts sanddyner. Du har ti kroppsdeler å finne i området rundt tempellet, jevnt fordelt på gravkamre som naturlig nok er stappfulle av dødelige feller, innpåslitne skjeletter og biller, og eldgamle mekaniske innretninger som på magisk vis fortsatt fungerer. Disse må forseres gjennom akrobatisk hopping, hurtige skytemanøvre, og én og annen eksplosjon. Ikke særlig ulikt tidligere Tomb Raider-spill, altså.
Det som imidlertid er ulikt er det isometriske fugleperspektivet og stikkeskyterkontrollene. Disse gir deg god kontroll over situasjonene du havner i, med høyresponsiv sikting og bevegelse. Jeg savner derimot litt mer knall i våpnene, som innimellom kan føles litt tamme og sterile.
Lara kommer utstyrt med det meste hun kan trenge på en moderne skattejakt og er selvsagt like smidig og lett til beins som før. Hennes trofaste pistoler er godt plantet utpå den lårkorte shortsen, en entrehake kan brukes til å klatre i vegger, og fjernstyrte bomber kan sprenge opp skjulte skatter. De samme egenskapene finner du også i Carter Bell, hvis eneste ulikhet fra Lara er våpenet han starter spillet med.
Gudene Horus og Isis kommer også utstyrt med bomber, men ingen entrehake. De har i stedet magiske staver som kan brukes til å heve plattformer eller påvirke eksplosive kuler i omgivelsene. De kan også skape et skjold rundt seg selv som de andre kan bruke som plattform for å nå nye høyder.
Et gravkammer til besvær
Generelt sett liker jeg nivåene utviklerne i Crystal Dynamics har snekret sammen. De er korte nok til at du kan ta en enorm jafs av spillet på kun et par timer, men føles samtidig store nok til at det virker som du gjør skikkelig fremgang.
Det isometriske fugleperspektivet gjør seg godt for å gi deg et oversiktsbilde over hva som skjer, men det hender at kameraet er litt for distansert. Da blir det vanskelig å se detaljene i omgivelsene dine, og spillfiguren blir bare en liten flekk. Kameravinkelen kan også gjøre plattformhoppingen litt knotete. Det var ikke alltid like lett å bedømme avstanden og graden av presisjon som måtte til for å klarere en bunnløs avgrunn.
For hvert nivå gir spillet deg utfordringer du kan gjennomføre for å låse opp oppgraderinger som ekstra helse, mer ammunisjon, eller magiske smykker som gir deg spesielle egenskaper. Dette kan være alt fra å fullføre nivået innen et gitt tidsrom, drepe et monster på en spesifikk måte, eller samle en bestemt mengde edelstener. Utfordringene gir deg litt mer å gjøre enn bare å løpe rett mot målstreken, i tillegg til å gi The Temple of Osiris forholdsvis høy gjenspillingsverdi.
Best når man er mange
Hvis du begir deg ut på eventyr alene får Lara med seg den magiske staven som ekstrautstyr og gåtene blir forenklet for å imøtekomme én spiller. Ting blir derimot litt vanskeligere og komplisert om du spiller med venner. The Temple of Osiris åpner for at fire personer kan spille gjennom historien samtidig, og det er når man samarbeider at opplevelsen blir best. Spillet føles mer helhetlig, og det virker som om designet av nivåene er laget for at man skal være flere.
Enspiller- og flerspillerdelene er i bunn og grunn det samme eventyret, men noen av gåtene forandres for å imøtekomme flere spillere. Du velger deg en figur, hopper inn i din venns spill, og så er dere i gang. Nye elementer blir lagt til gåtene for at mange skal kunne løse dem sammen. Dette kan være alt fra å gi noen et par skuldre å stå på slik at de kan komme seg opp på en utilgjengelig plattform, til finkoordinering speil for å omdirigere en magisk lysstråle og åpne døren til neste område.
Derfor er det litt synd at figurene ikke differensieres nok. Misforstå meg rett, det er en forskjell der, men den føles veldig liten. Alle kan bruke de samme våpnene, hoppe like høyt og løpe like fort. Det fører til at de små forskjellene mellom dem ikke blir spesielt betydningsfulle. At Lara Croft innimellom bruker eksplosiver for å finne skjulte skatter tviler jeg ikke på, men hvorfor kan Horus og Isis bruke bomber? Eller skyte med hagler? Det blir for rart å se en egyptisk gud meie ned skjelletter med granatkaster selv om det innimellom kan være litt kult også.
I tillegg til fire spillere på samme sofa støtter spillet også at fire spillere kan slå seg sammen på tvers av nettet. Dette anbefales egentlig ikke. Nettspillingen kunne innimellom være litt ustabil, og kommunikasjonen spillerne imellom var, for min del, ganske vanskelig. Ingen ville si noe. Å koordinere fire spillere gjennom ikkeverbal kommunikasjon er ikke spesielt enkelt.
Konklusjon
Lara Croft and the Temple of Osiris varer kanskje ikke kjempelenge, men det er god og enkel moro så lenge det varer. Du kan bli ferdig med det i løpet av åtte timer, hvis du er rask.
Selv om det ikke bærer Tomb Raider-navnet føles det likevel som et fullverdig Tomb Raider-spill. Å kunne ta med seg tre kompiser på eventyret åpner for spennende gåter som krever god kommunikasjon og samarbeid. Hvis du gjør første gjennomspilling solo anbefales det å gå gjennom på nytt med en venn eller to for å utforske det som har blitt forandret.
Det som trekker helhetsopplevelsen litt ned er at det er såpass likt sin forgjenger. Utover muligheten til å dra på eventyr med tre andre spillere er det ikke spesielt mye som virker annerledes fra det foregående spillet. Likevel synes jeg ikke det skal stoppe deg fra å gi Lara Croft and the Temple of Osiris en sjanse.
Er du ute etter lignende eventyr kan vi anbefale The Legend of Grimrock 2, Lara Croft and the Guardian of Light og det nyeste Tomb Raider.
