Det er ikke ofte jeg anmelder et spill uten å vite noe som helst om det på forhånd. Det skjedde imidlertid med Infested Planet, rett og slett fordi jeg – forvirret som vanlig – trodde jeg sa ja til å anmelde et helt annet spill. Men heldigvis for meg viste Infested Planet seg å være skikkelig herlig.
Horder av fiender
Den mest åpenbare sammenligningen for Infested Planet er filmen Starship Troopers, hvor en gruppe ikke veldig sympatiske mennesker kjempet mot enorme mengder insektaktige romvesener på en fjern klode. Infested Planet har det samme grunnkonseptet: du befinner deg på en fremmed planet hvor menneskene ønsker å slå seg ned, og nå må slåss mot vanvittige mengder insektaktige vesener som allerede holder til på planeten. Du skal ikke spille lenge før du har flere hundre tusen romvesenliv på samvittigheten – hver gang du fullfører et nivå får du opp statistikk over hvor mange romvesener du har drept, og antallet er like sjokkerende hver gang.
Handlingen foregår i lukkede hulesystemer der du starter med en liten base og en håndfull soldater, og målet stort sett er å ødelegge og overta alle fiendens maurtueaktige baser. I starten møter du relativt liten motstand, og det skal ikke så mye til å overta en base eller to. Men jo mer du presser på, jo mer presser fienden tilbake. Og det tar ikke lang tid før du kontinuerlig angripes av uendelige horder med kravlende monstre på flere fronter, og må bruke dine svært begrensede ressurser på å forsvare det territoriet du allerede har fått kloa i samtidig som du desperat forsøker å levere nådestøtet til fienden.
Spillet fungerer som en kombinasjon av sanntidsstrategi og tårnforsvarsspill. Du får aldri styre mer enn ti individuelle soldater samtidig – og sannsynligvis må du klare deg med langt mindre, ettersom ressursene er begrenset. Disse soldatene styrer du som i vanlige sanntidsstrategispill, og du kan dele dem opp i ulike styrker eller styre dem rundt i en eneste stor «blob» slik at du får maksimal slagkraft på ett spesifikt sted. Siden du har så få soldater må du som regel satse på å bygge automatiskerte forsvarstårn for å forsvare basene dine. Dermed kan soldatene konsentrere seg om det offensive.
Begrensede ressurser
Underveis kan du også bygge nye bygninger, som gir deg stadig bedre egenskaper. En bygning gir for eksempel alle basene dine automatiske forsvarskanoner, en annen gir deg tilgang på luftstøtte, og en tredje sørger for at forsterkninger automatisk flys inn når en soldat kreperer i kamp. Det finnes en rekke slike bygninger, og alle gir viktige bonuser du helst ikke vil leve uten. Men å få råd til å bygge alt du vil er en helt annen sak.
Den viktigste ressursen i spillet er byggepoeng, og disse finnes det kun en begrenset mengde av. Du får flere ved å overta fiendens baser eller kasser med ressurser, men mister du en base, mister du også byggepoengene du fikk ved å overta den. Disse byggepoengene brukes til all produksjon i spillet. Enten det er snakk om å rekruttere nye styrker, oppgradere dem, bygge forsvarsverker eller andre bygninger, må alt tas fra samme begrensede pott. Dermed må du hele tiden prioritere hva som er viktigst. De beste oppgraderingene og bygningene er selvsagt grisedyre.
Spillet gjør imidlertid to ting du kommer til å sette stor pris på. For det første er det ikke slik at du mister poengene du har investert i å trene opp en soldat når han dør. I stedet får du en erstatning helt gratis. Om fienden tar knekken på et forsvarstårn eller noe annet du har bygd, får du også tilbake byggepoengene. For det andre kan du når som helst selge alt i spillet – enten det er soldater, oppgraderinger eller bygninger – og få alle byggepoengene tilbake. Om du ikke lenger trenger gamle forsvarsverker er det bare å selge dem, slik at du kan bygge nye der du har behov. Og om situasjonen endres underveis kan du når som helst kaste deg rundt og satse på en helt annen taktikk enn tidligere.
Og situasjonen vil endres. Ikke bare blir fienden mer aggressiv underveis, men de får også ulike mutasjoner. En mutasjon kan spre miner ut over spillmiljøet, en annen kan gi fienden giftspytt som ruster i stykker bygningene dine, og en tredje kan gi dem tilgang på nye og farligere vesener. Ikke bare det, men om fienden klarer å bryte seg gjennom forsvarsverkene dine og du ikke får reagert raskt nok, tar det ikke lang tid før den strategiske situasjonen har endret seg fullstendig og du må samle sammen stumpene og «begynne på nytt» – nå med langt tøffere motstand enn du hadde i starten.
Denne dynamikken gjør Infested Planet veldig moro å spille. Det føles levende i langt større grad enn de aller fleste spill av denne typen, og det utfordrer deg konstant. Gode strategispill skal oppfordre oss til å tenke, og presse oss til å ta vanskelige valg. Det gjør Infested Planet, og den sentrale filosofien bak spillet ser ut til å være «tenk nytt, eller dø». Akkurat det en sjanger som preges av en viss stagnasjon trenger.
Fra lett til djevelsk vanskelig
I starten virker imidlertid spillet ganske lett og greit. Du kommer sannsynligvis til å spille gjennom flere nivåer i spillets kampanje før du begynner å bli ordentlig utfordret, og må til å bruke pengene du tjener underveis på å kjøpe inn oppgraderinger. Men mot slutten av kampanjen blir vanskelighetsgraden djevelsk, og du må regne med å starte de tøffeste oppdragene på nytt mange ganger. Fienden får stadig tilgang på nye typer enheter og forsvarsmekanismer, og tvinger deg til å prøve ut alle ressursene du får til disposisjon for å finne strategier som fungerer.
Hvert oppdrag gir deg penger som du kan bruke mellom oppdragene, til å låse opp nye teknologier og kjøpe spesifikke hjelpemidler som brukes én gang. Jeg liker hvordan teknologiene i spillet fungerer – ofte får man en følelse av at nye teknologier er litt for mektige, og tenker at man nå blir ganske ustoppelig, før fienden selvsagt drar deg ned på jorden igjen i neste oppdrag. Så godt som alle teknologiene har sine områder der de briljerer, men de har også svakheter.
Når du for eksempel får mulighet til å utruste soldater med minigun tar det ikke lang tid før fienden begynner å klone soldatene dine, og du plutselig innser at det er ganske kjipt når klonesoldatene selv angriper med samme mynt. Dermed går minigun-soldaten fra å være kongen på slagmarken til å være et verktøy du må bruke med omhu.
Å kjøpe oppgraderinger kan være en dyr affære, men du belønnes med penger også når du taper et oppdrag, samtidig som du kan spille tidligere løste oppdrag om og om igjen. Infested Planets kampanje har tre forskjellige «grener», og to av disse byr på tilfeldig genererte oppdrag i økende vanskelighetsgrad. Siden disse er forskjellige hver gang du spiller dem kan du spille samme oppdrag flere ganger og likevel utfordres på nye måter. Den siste grenen i kampanjen har skreddersydde, historiebaserte oppdrag med svært spesifikke utfordringer, og det er denne grenen som må fullføres for at du skal vinne spillet.
Utenom kampanjen kan du spille frittstående brett eller delta i ukentlige utfordringer på nettet. Spillet har ikke noen form for flerspiller, og det gjør meg absolutt ingen ting – men det kunne vært interessant å se en eller annen form for samarbeidsflerspiller implementert. Varigheten skal jeg i alle fall ikke klage på, for selv om kampanjen virker kort når du cruiser lykkelig uvitende gjennom de tidlige oppdragene tar det mer tid enn du tror å fullføre den.
Konklusjon
Infested Planet er et spennende og unikt sanntidsstrategispill som henter inspirasjon fra både tårnforsvarspill og taktiske klassikere som Cannon Fodder og Syndicate, samtidig som det blander inn sine helt egne og unike elementer. Det er utfordrende, intelligent og vanedannende, og byr på en dynamisk spillopplevelse hvor situasjonen stadig er i endring. I tillegg er hjelpemidlene du får til disposisjon svært godt balanserte – mange av dem virker overlegne når du først stifter bekjentskap med dem, men så slår spillet tilbake og du skjønner at du må bruke hele arsenalet ditt på en smart måte for å lykkes.
En av måtene spillet utfordrer på er å tilby begrensede ressurser – du har alltid lyst til å lage mye mer enn du har mulighet til, og dermed må du prioritere. Men ettersom alt kan selges og refunderes på et blunk, står du alltid fritt til å prøve noe nytt. I stedet for å sitte å se på at feilinvesteringer dømmer deg til en langsom død kan du hive deg rundt og forandre alt. Enkelte av kampanjeoppdragene har et visst preg av hjernetrim over seg, hvor du må «knekke koden» for å lykkes, men stort sett har du mye taktisk frihet og mange alternative måter å løse utfordringene på.
Infested Planet er ikke et kjempeomfattende, og det har visse situasjoner der man føler at man stanger i en vegg og ikke klarer å skjønne hvordan man skal hanskes med fienden på en effektiv måte, men alt i alt er det et herlig lite spill jeg vil anbefale alle skrivebortstrateger å ta en titt på. Noen vil kanskje savne flerspiller, og jeg kan være med på at samarbeidsspill hadde vært interessant, men Infested Planet har aldri noen ambisjon om å ta over livet ditt slik andre spill i sjangeren kan gjøre. Det er et spill du storkoser deg med i en god håndfull timer, og så slipper det deg løs til å nyte noe annet.
Infested Planet selges kun på nettet, både DRM-fritt og via Steam. Det er et egenartet spill, men om du er interessert i noe som kan ligne litt bør du teste Introversions Darwinia og Multiwinia.
