Da Hearthstone: Heroes of Warcraft ble annonsert i mars i fjor var det få som ante hvor stort spillet faktisk skulle komme til å bli. Selv var jeg ingen fan av hverken kortspill eller Warcraft-universet, så med et fnys lot jeg Blizzards samlekorteskapade fare inn det ene øret, og ut det andre.
Godt over et år senere er Hearthstone et av de spillene jeg spiller mest, et av de «free-to-play»-produktene jeg har brukt mest penger på, og det konkurransespillet som vekker flest følelser i meg. Derfor var det uten å nøle at jeg gikk til innkjøp av spillets første store utvidelsespakke tidligere i sommer, Curse of Naxxramas.
Nå har det gått fem uker, med én ny Naxxramas-fløy hver uke, og jeg sitter igjen med 30 nye kort, mange gode minner og en hel del nye taktikker.
MMO-tilknytning
I motsetning til resten av Hearthstone, handler Curse of Naxxramas om deg og dine enslige eventyr i Warcraft-universet. Her skal man nemlig ikke kjempe mot andre spillere, men heller 15 unike og utfordrende sjefsfiender, som alle er knyttet til dødsfestningen Naxxramas. Spillet har tidligere latt deg slåss mot kunstig intelligens, i den korte og helt potente opplæringsmodusen, men det er først med denne utvidelsespakken man får møte nye og spennende figurer som har en fysisk tilknytning til resten av Blizzards fantasiverden.
Turen går til den titulære festningen Naxxramas, en festning som i følge historien svever høyt over himmelen et sted i World of Warcraft. Der fungerer den som et åsted for uendelige raids for aktive MMO-spillere, og på en måte er det nesten slik det fungerer i Hearthstone også. I rollen som en av dine ni sedvanlige helter må man nemlig trenge seg lenger og lenger inn i det flyvende tempelet, og i enden venter sjefen sjøl, Kel’Thuzad.
Veien dit er imidlertid ikke bare, bare, og alt fra heslige Frankenstein-monstre til vandøde riddere vil prøve å kjøre deg i senk. Hver figur man møter har sin egen personlighet, og selv om man ikke rekker å bli kjent med noen av de, har Blizzard likevel gått i dybden da de tegnet og ga stemmer til de ulike fiendene.
Som alt annet i Hearthstone er det lite å si på det kunstneriske, og der den digre edderkoppen Maexxna formelig drypper giftig gugge på kortstokken din, har frostdragen Sapphiron iskalde øyne som stikker dypt i sjelen. Det samme gjelder for de tretti nye kortene, som alle stråler med heftig design og gode lydeffekter.
Død, død og mere død
Viktigere enn det audiovisuelle er derimot hva de ulike kortene faktisk gjør. Allerede før Curse of Naxxramas ble lansert, var Blizzard klare på at død og fordervelse skulle stå i fokus, og det endelige resultatet står definitivt i stil. For ved siden av det småskumle åstedsvalget og de ulike monstrenes tilhørighet til dødsfestningen, har så godt som alle kortene fokus på hva som skjer med skapningene dine når de kreperer.
Alt er litt mer spennende i Hearthstone i disse dager.
Dette er den såkalte «Deathrattle»-funksjonen i praksis, en funksjon som har vært tilstede siden spillets lansering, men ikke i en så stor grad som dette. Ett kort, Deathlord, lar for eksempel motstanderen din kalle på et av monstrene i bunken sin, mens et annet, Nerubian Egg, gir deg en edderkoppaktig kompis å leke med. Et tredje, Zomie Chow, gir fienden din fem helsepoeng tilbake, mens det fjerde, Sludge Belcher, roper på en liten slimklump. Og slik går no dagan i Naxxramas, med 26 ekstra kort.
«Deathrattle» er en spennende spillmekanikk, og flere av kortene står raskt fram som essensielle ingredienser i en vellykket kortstokk. Selv falt jeg øyeblikkelig pladask for jegerklassens Webspinner, et kort som gir deg tilgang på et tilfeldig beist når det dør; Naxxramas’ Mad Scientist, en galning som lar deg hente ut en hemmelighet fra bunken din; samt Kel’Thuzad, som ved siden av å være en boss også dukker opp i kortform.
Som alltid er hvert av de ulike kortene balansert så langt det lar seg gjøre, og Deathlord gjør for eksempel opp for motstanderens gratismonster ved å ha åtte helsepoeng og «Taunt». Med det sagt, er det helt klart flere ubrukelige kort blant de 30, mens andre er der mest for å skape liv og røre.
Og er det én ting denne utvidelsen klarer, så er det nettopp det. Flere av Naxxramas-kortene har allerede blitt fast inventar i mange av bunkene man møter på slagmarken, og alt er litt mer spennende i Hearthstone i disse dager.
Kor e alle helter hen?
Spillet er også flink til å vise deg hvordan de nye kortene kan brukes, blant annet ved å utfordre deg til å bruke ferdiglagde kortstokker mot en av spillets bosser. I tillegg til dette får man også servert en ekstra utfordring i form av spillets «Heroic»-modus. Her har de mange sjefsfiendene blitt oppgradert med enda kraftigere kort, flere helsepoeng og nye krefter, og ofte er dette sinnsykt vanskelig.
Selv har jeg ikke orket å prøve meg på mer enn en håndfull av disse, da det jeg fikk møte ga meg kraftig avsmak. Det er ikke det at jeg ikke liker en utfordring, men dette er ekstremt vanskelig på grunn av hva motstanderne har på hånden, og ikke hvor godt de spiller.
Man skal derfor ha både ferdigheter og flaks for å vinne, i tillegg til å ha eksperimentert med ulike kortstokker tidligere. Sistnevnte er imidlertid enklere sagt enn gjort når Blizzard kun lar deg ha ni ulike sett lagret til enhver tid. Det er fryktelig irriterende å måtte slette kjente og kjære bunker med kort, og det bare for å slå en dustete boss. Premien for å vinne er heller ikke mye å skryte av, og med mindre du er skikkelig lysten på et nytt deksel til kortene dine, kan du lett styre unna.
Det er ingen grunn til å vende tilbake til Naxxramas når man først har beseiret Kel'Thuzad.
Og da er øyeblikkelig utvidelsespakken litt i minste laget. De forskjellige sjefsfiendene holder deg bare underholdt i en liten stund, og det er ingen grunn til å vende tilbake til Naxxramas når man først har beseiret Kel’Thuzad og gjennomført de ni klassebaserte utfordringene. Men da har du jo allerede de 30 nye kortene, og da har kanskje Naxxramas gjort sitt likevel?
Konklusjon
Hearthstone: Curse of Naxxramas er en hyggelig, liten utvidelsespakke som gjør det populære kortspillet fra Blizzard litt mer uforutsigbart og litt mer spennende. De 30 nye kortene står øyeblikkelig i sentrum, og disse er satt sammen med eleganse, kløktighet og, passende nok, fokus på død og fordervelse.
Dødsfunksjonen er spennende i og for seg selv, og de kortene som blir introdusert her briljerer med flere muligheter for interessante kombinasjoner og komplekse taktikker. Flere av de nye spillkortene er også gode nok til å brukes i en seriøs bunke, og selv om enkelte kort ikke er like brukbare i praksis, er samtlige i det minste fine å se på.
Designet som preger utvidelsen er nemlig upåklagelig, og alt fra sjefsfiendenes profilbilder til de mange nye monstrene er skissert og satt sammen med den samme finessen som preger resten av Hearthstone.
I motsetning til hovedspillet er det derimot liten eller ingen gjenspillingsverdi her: Når man har fått tak i samtlige kort er det liten grunn til å vende tilbake, og den bisart vanskelige «Heroic»-modusen hjelper ikke på utvidelsens levetid, med mindre man liker selvpinsel.
For at jeg skulle anbefalt Curse of Naxxramas enda sterkere skulle jeg gjerne sett at Blizzard la til en ny helt, samt muligheten til å lagre mer enn ni ulike kortstokker, når de først var i gang. Dette til tross, Curse of Naxxramas er en finfin førstereise for Blizzards nyeste storsatsing, og hvis du har en forkjærlighet for grunnspillet er det ingen grunn til å nøle. Kel’Thuzad venter.
Er du lysten på andre taktiske spill med fantastiske undertoner kan vi anbefale to vidt forskjellige alternativer, nemlig The Banner Saga og Pokémon X og Y.
