Hitman, Call of Duty, Grand Theft Auto, Assassin’s Creed – listen over spill hvor man bruker store deler av tiden på å drepe og lemleste virtuelle fiender er lang, for ikke å si uendelig. Likevel var det mange, inkludert undertegnede, som rynket brydd på nesen da Hatred gjorde seg kjent i fjor høst.
Vårt aller første innblikk i det polskutviklede skytespillet viste en fordreid og hatefull hovedperson, fullt bestemt på å skade så mange uskyldige mennesker han bare kunne på kortest mulig tid.
Det samme gjelder fremdeles, nå som spillet omsider er lansert – i rollen som ufrivillig massemorder har jeg dermed slitt meg gjennom et latterlig middelmådig og overraskende tafatt spill.
Hvorfor så sinna?
Den tidligere nevnte hovedpersonen er din typiske sinnatagg: Tettbygd, langhåret og meget gretten, med et navn som ikke er viktig og kun ett mål for øye. Nøyaktig hva han er så sint for er det egentlig ikke godt å si, men verden har i hvert fall skylden, og verden skal jaggu meg få betale. Etter en rundtur i mannens kjeller, hvor alt fra komplisert dukking til brutale henrettelser står på timeplanen, bærer det ut døren, inn i et nabolag som aner fred og ingen fare.
Med oss har vi et bredt utvalg våpen, og sett på skrått ovenfra blir oppgaven da å slakte alt og alle vi kommer over. Stort mer er det egentlig ikke som skjer. Underveis introduserer spillet ulike sideoppdrag, som for eksempel muligheten til å sprenge en bensinstasjon eller hamle opp med det lokale jaktlaget dypt inne i skogen, men det er alltid drepingen som står i sentrum.
Spillet er likevel delt opp i syv forskjellige kapitler, kapitler som tar deg med til stadig nye omgivelser på tvers av et typisk amerikansk bylandskap. Veien går fra nabolag til bykjerner, fra togstasjoner til militærbaser. Dette er ikoniske og gjenkjennelige omgivelser, og sideoppdragene som skjuler seg rundt omkring er spennende nok til å holde interessen ved live.
Likevel framstår store deler av spillet som meningsløst, og ikke bare på én måte. Vår mann er riktignok alltid på vei et sted, men personlig klarer jeg ikke helt å bli med på notene – det er vanskelig å føle noen som helst empati for en slik person, og alt han sier, mener og gjør virker nesten parodisk. Snakk om renselse, skytsengler og uprovosert bannskap er vanlig kost, og alt fra manus til stemmeskuespill svikter i alle ledd.
Drepingen står alltid i sentrum.
Som et resultat vet jeg ikke om jeg skal le eller bli provosert, og som regel faller jeg bare et sted i midten, likegyldig til stort sett alt som foregår på skjermen. Ikke for det, volden som gjengis i Hatred er grusom og fæl så det holder, men ikke på en «morsom» måte, slik som i for eksempel Mortal Kombat. Her er det bare sinne og sorg, men det blir liksom litt for dumt, litt for mye av det vonde.
Kjedelig massakre
I motsetning til andre stikkeskytere får man heller ikke poeng eller spesialvåpen når man plaffer løs. I stedet satser de polske nykomlingene fra Destructive Creations på at den rene og skjære volden er mer enn belønning nok. Og det kan den forsåvidt også være, i hvert fall for en liten stund.
Jeg kjenner tidlig på en viss spenning rundt spillets konsept, og det er noen kule ideer i spill. Det at man for eksempel må henrette skadde ofre for å lege sår er en fiffig vri. Skytingen er det heller ikke så mye å utsette på – det er litt upresist, både med mus, tastatur og Xbox-kontroller, men det fungerer helt greit til sitt bruk.
Den kunstige intelligensen er på sin side fryktelig dum, men byr i hvert fall på en god del utfordring underveis. Dette skyldes oftest det absurde antallet fiender som kastes din vei, og selv om det av og til blir litt i meste laget, oppstår det likevel et par kule sekvenser blant kaoset. Én gang hadde jeg for eksempel klart å forskanse meg inne på et hotellrom, og med ingen veier å rømme måtte jeg skyte meg fram gjennom de trange og overfylte korridorene, ut bakveien og til skogs. Nesten slik man ser på TV!
Disse øyeblikkene dukker imidlertid opp altfor sjelden i løpet av de snaue fem timene det tar å fullføre Hatred, og i mellomtiden tar det ikke lang tid før kjedsomheten setter inn. Våpen og fiender, ja, spillet generelt, mangler rett og slett variasjon.
Det grafiske preget er heller ikke spesielt spennende, selv om utviklerne skal ha skryt for å ha valgt en stil som passer godt til tematikken. Det svart/hvite kler hovedpersonen godt, og selv om spillet ikke er direkte pent, ser det i hvert fall ikke så aller verst ut, spesielt når blålys, blod, gørr og eksplosjoner bryter med de livløse omgivelsene.
Konklusjon
Så, er Hatred noe tess i det hele tatt? Det korte svaret er «nei», og når man setter seg bak spakene blir det fort klart hvorfor. For til tross for sitt bleke og mannevonde ansikt utad klarer aldri spillet å skremme eller vekke avsky, slik utviklerne helt klart har hatt ønske om fra første dag. Til det er opplevelsen altfor grunn og kjedelig, med en parodisk hovedperson som det rett og slett er umulig å få noe som helst forhold til.
Skal man le, bli sint eller gråte? Jeg gjør ingen av delene, og det er overraskende hvor tafatt og harmløst spillet virker når man ser det i sin fullstendige form.
Når dette derimot forsvinner, mister spillet også noe av det som i utgangspunktet skulle gjøre det unikt. Volden er som lovet grusom, og det faktum at man skyter uskyldig sivile gjør opplevelsen plutselig langt mer ubehagelig, men det blir for mye tull og overdrivelser til at man kan ta det på alvor.
Igjen står man med et helt middelmådig stikkebasert skytespill. Stilen er særegen, noen av ideene er kule og flere spennende øyeblikk oppstår naturlig underveis, men sett over ett er Hatred ikke mer enn et dårlig spill som har fått altfor mye oppmerksomhet.
Vil du ha mer interessante grusomheter kan både Mortal Kombat X og Grand Theft Auto V gi deg det du vil ha.
