En stadig økende trend er at gamle spill pusses opp og gis ut på nytt. Siste spill ut er Grim Fandango, et eventyrspill LucasArts ga ut i 1998. Spillet var selskapets første 3D-eventyrspill, og skulle vise seg å bli det nest siste før LucasArts ga seg med eventyrspill. Selv om Grim Fandango ble hyllet av både anmeldere og fans, var salgstallene skuffende.
Som mange vet ble Grim Fandango designet av Tim Schafer, som senere grunnla Double Fine Productions. Derfor var det mange fans som jublet i sommer, da Schafer kunngjorde at Double Fine skulle lage en nyutgave av klassikeren.
Jeg tipper at flesteparten som er interessert i Grim Fandango Remastered kjenner godt til settingen, men en liten oppsummering er uansett på sin plass.
Selger i dødsriket
Grim Fandango foregår i livet etter døden, nærmere bestemt en mellomstasjon alle døde sjeler må igjennom før de kan gå inn i det virkelig hinsidige. Dette er en ferd som normalt tar fire år, men mennesker som har levd et godt liv kan ha gjort seg fortjent til en raskere reise. Den raskeste metoden er et ekspresstog som tar fire minutter.
De ansatte i dødsdepartementet tar rollen som mannen med ljåen, og høster nylig avdøde sjeler. Deretter presenteres de døde for reisepakkene som er tilgjengelig. En av de ansatte, Manuel «Manny» Calavera merker at ingen av klientene han mottar kvalifiserer seg til noe som helst. Ikke engang den perfekte og feilfrie Mercedes «Meche» Colomar klarer Manny å utstyre med en gullbillett på ekspresstoget. Dette blir starten på en lang reise igjennom dødsriket, hvor Manny avdekker korrupsjon og konspirasjoner.
Det er selvfølgelig gledelig at denne klassikeren blir tilgjengelig igjen for både gamle og eventuelt nye eventyrspillere. Med undertittelen Remastered, legger den føringer på at det er noe litt mer enn bare originalen tilpasset nyere maskiner. Innenfor oppussede spill finner man et vidt spenn av hvor mye arbeid som er nedlagt. I 2009 ga Revolution Software ut Director's Cut av sitt første Broken Sword-spill. Har fikk vi både nye gåter, områder, og mellomsekvenser, i tillegg til audiovisuelle oppgraderinger.
Litt mer edruelig var det da LucasArts pusset opp Monkey Island, men de hadde ny grafikk, nytt brukergrensesnitt, stemmeskuespill og nyinnspilt musikk. Det må kunne kalles en vellykket oppskrift, spesielt ettersom oppfølgeren ble utgitt året etter. En morsom funksjon var definitivt at du med et tastetrykk kunne bytte mellom original og oppdatert grafikk.
Ikke helrenovering
Grim Fandango Remastered minner mest om sistnevnte. Double Fine har pusset opp 3D-modellene og lar deg ved et tastetrykk skifte mellom 1998-stilen og dagens. I tillegg til at de aldrende polygonene har fått adskillig høyere oppløsning har spillet også fått dynamiske lyskilder og skygger. For ordens skyld: utviklerne har beholdt stilen på alle figurene, og de har fortsatt de samme formene. Det er bare at kantene ikke er så røffe, og teksturene så uskarpe. Så langt er det god grunn til å være fornøyd!
Dessverre er det kun 3D-modellene som har fått denne behandlingen. Double Fine har ikke tatt seg tid til å pusse opp hverken mellomsekvensene eller bakgrunnene; de framstår akkurat slik de gjorde i originalspillet. I de fleste scener er det veldig tydelig hva som er 3D-modeller, og hva som er en del av bakgrunnen. Den er rett og slett uskarp og til tider ser den veldig flat ut. Faktisk ser det mer naturlig ut å benytte originalgrafikken på enkelte scener i spillet.
Originalt ble bakgrunnene skapt ved hjelp av faktiske 3D-modeller som deretter ble tegnet som et «flatt» bilde. På den tiden var ikke prosessorene og grafikkortene kraftige nok til å generere slike flotte og store områder direkte. Jeg støtter Double Fines avgjørelse om å beholde kameravinklene fra originalspillet. Jeg kan derfor også forstå at de ønsket å la bakgrunnene være forhåndstegnede, men synes det er veldig skuffende at de ikke har tatt seg tid til å gjenskape dem. Som et resultat er også spillet fortsatt i 4:3-format. Siden man i dag spiller på widescreen-skjermer betyr det at du enten må leve med et strukket bilde (som jeg ikke anbefaler), eller stolper på hver side av skjermen.
Når det gjelder musikken har derimot Double Fine virkelig slått på stortromma. Det unike lydsporet som strekker seg fra søramerikansk folkemusikk til jazz og storband har blitt nyinnspilt med ekte orkester. For å være ærlig husker jeg ikke musikken som noe svakt ledd i originalen, men jeg kan bekrefte at den utvilsomt høres bra ut i dag.
Kommentarspor for fansen
I tillegg har de slengt med et kommentarspor hvor hele 14 medlemmer fra originalteamet snakker om de ulike scenene og settingene Manny befinner seg i. Når det gjelder kommentarspor på film er dette noe jeg glatt hopper over, først og fremst fordi det krever at jeg kjenner filmen fra før, eller går glipp av mye av filmopplevelsen.
I Grim Fandango fungerer det imidlertid mye bedre; et ikon indikerer at her er det noe å lytte på, og en knapp setter i gang pratingen. På den måten går du ikke glipp av noen handling i spillet, og det hele blir helt frivillig. Det er plenty av kommentarer rundt omkring i spillet, de fleste scener har én eller flere tilgjengelig. Den største utfordringen er egentlig å holde styr på hvem du har hørt før, og hvem som er uavspillt.
Innholdet varierer ganske mye. Noen er veldig tekniske, noen er mimring om hvordan de kom fram til en bestemt setting. Det er også noen artige «funfacts». For eksempel da en av stemmeskuespillerne var på audition, visste han at det var et LucasFilm-prosjekt. På den tiden gikk det rykter om at Grim Fandango var et kodenavn for Star Wars: Episode I. Skuffelsen var stor da det viste seg å «bare» være et dataspill.
Om du ikke er veldig interessert i fakta rundt spillet er det ikke veldig viktig å få med seg alle kommentarene. Til tider er de direkte kjedelige, men enkelte av dem er definitivt interessante. Når teamet snakker om hvordan områder og puslespill ble kuttet, kunne jeg enda mer ønske at dette var en «director’s cut» og ikke en enkel «remastered» utgave av Grim Fandango.
Fortsatt et fantastisk spill
Men jeg skal ikke svartmale for mye, det er likevel grunn til å juble. Spillet gjorde et stort inntrykk på meg i 1998, og jeg må si spillet og historien har holdt seg utrolig godt. Jeg rakk aldri å kjede meg mens jeg spilte igjennom spillet, og fortellingen er både unik og spennende. Stilen har et tydelig film noir-preg, som fungerer like godt i dag som den gang.
En ting overrasket meg riktignok: Jeg hadde helt glemt hvordan 90-tallets eventyrspill var så stappfullt med innhold at det virkelig tok tid å komme igjennom det. Jeg regnet med at det skulle være en smal sak å spille igjennom spillet, jeg husket tross alt det aller meste av gåter og historieframgang. Det skulle vise seg å ta over 12 timer ifølge Steam.
Spillet er også litt atypisk for LucasArts-spill. Det er ingen mulighet til å kombinere objekter man har plukket opp. Antallet dingser som Manny kan ta med seg er også begrenset til et overkommelig nivå. Det betyr riktignok ikke at alle gåtene i spillet er enkle å løse. Det er en god variasjon med å gjøre tjenester for andre, knytte sammen informasjon man får på ulike plasser og ofte prøving og feiling. Alle gåtene kan ikke sies å være like logiske, og noen føles som er skapt for at spillet skal ta lengre tid. Nyutgaven kunne med fordel hatt et hintsystem, slik som mange moderne spill har idag.
PC-versjonen har også fått støtte for pek-og-klikk-grensesnitt som må sies å være mer naturlig enn å styre Manny med piltastene. Det er dog merkbart at systemet er lagt på i etterkant. Det er for eksempel ikke mulig å «se på» en dør, for da går pilen gjennom den istedet. Grunnet litt kunstneriske kameravinkler er det også fra tid til annen en smule utforende å bruke musen hele tiden. Jeg byttet over til piltaster i et par scener fordi jeg synes det var mer effektivt.
Konklusjon
Grim Fandango er etter min mening et av de beste eventyrspillene som er laget, grunnet den stemningsfulle musikken, de sjarmerende figurene, den intense historien og det unike utrykket. At spillet blir lansert på nytt til glede for nye og gamle spillere er jeg følgelig veldig begeistret for. Likevel er det skuffende at den oppussede versjonen ikke byr på mer enn den gjør. Arbeidet som er lagt ned er for all del godkjent, men jeg skulle virkelig ønske at Double Fine gjorde enda mer når de først var i gang med renoveringen.
Det er lett å argumentere for at originalen var bra nok som den var, det er jeg enig i. Likevel synes jeg den største skuffelsen er at spillet er i 4:3-format. Helt nye bakgrunner som har fått samme overhaling som 3D-modellene er definitivt det største savnet.
Å sette en karakter på dette er dermed en vanskelig oppgave. Grim Fandango har holdt seg overraskende bra, men oppussingsjobben ser ut til å ha vært preget av et magert budsjett. Grim Fandango Remastered er helt klart et spill jeg setter pris på, men det skyldes vel så mye at originalen var så god som den var.
Double Fine jobber med nok en klassikeroppussing.
Day of the Tentacle er neste oppussingsobjekt »
