Etter at TV-serien satte George R. R. Martins fantasyunivers på kartet for fire år siden, har Game of Thrones blitt allemannseie i husstander verden over. Nå vet vi liksom alle hvem Jon Snow, Daenerys Targaryen og Tyrion Lannister er, og denne kjennskapen har siden også blitt overført til spillformatet.
Som med de fleste andre slike overføringer har det imidlertid ikke dukket opp noe særlig vettugt på spillfronten hva Game of Thrones angår.
Slik var det i hvert fall fram til eventyrskaperne hos Telltale fikk prøve seg på lisensen rundt disse tider i fjor. Vi kunne den gang slå fast at den aller første episoden var en svært god, men litt treg opplevelse. Dette skulle også vise seg å gjelde for hele den første sesongen av Telltales Game of Thrones, som tidvis imponerer, uten å nødvendigvis være selskapets beste verk.
Familie, plikt, ære
Men det begynner altså bra, med et åpningsavsnitt som på alle mulige måter stadfester dette som en viktig del av TV- og bokseriens univers. Vi blir raskt kjent med og indoktrinert i familien Forrester – en relativt ukjent klan som holder til nord i Westeros, og som da selvfølgelig blir hardt rammet av hendelsene rundt The Red Wedding.
Bare i løpet av de aller første minuttene dør folk for fote overalt rundt deg, og spillversjonen etablerer seg som en nesten like brutal og miserabel fortelling som den vi får servert i TV-ruta. Og selv om dette ikke nødvendigvis scorer plusspoeng i og for seg selv, er det noe ved Telltales fremtoning som virkelig griper om spilleren.
Det begynner med figurene, som er særegent tiltalende – på den måten Telltale alltid har lagd spillfigurer. På tvers av de fire forskjellige Forrester-medlemmene man kontrollerer til enhver tid, er det dermed flere å bli glad i. Selv heiet jeg iherdig på at det skulle gå bra for eldstesønnen Rodrik, som antagelig står for den mest spennende delen av eventyret.
Han holder for det meste til i nærheten av familiens nordlige hjemtrakter, hvor det politiske spillet og dramatikken kanskje står aller sterkest. Her møter vi blant annet eklingen Ramsay Snow, så vel som flere representanter for det hissige nabohuset Whitehill – romantikk, vold og krigserklæringer sitter løst i disse trakter.
Historien er stort sett veldig spennende, og man lærer seg at ting sjelden går helt som planlagt. Forræderi, feilsteg og komplott er faste deler av hverdagen som Herre i nord, og vi som spiller må ta en rekke relaterte valg i løpet av de seks episodene spillet fordeles på.
Hør meg brøle
For dette er fremdeles et sedvanlig eventyrspill fra Telltale, hvor en løs variant av gamle dagers pek-og-klikk blandes med en langt mer filmaktisk spillopplevelse. Tenk noe ala Heavy Rain, hvor man går litt rundt, utforsker omgivelsene, og trykker på knapper når anledningen byr seg. Da skal de – knappene altså – gjerne moses i tillegg, slik at man slipper å se en prematur Game Over-skjerm.
Det er et enkelt opplegg, men fungerer i Telltale-spill, hvor historiene ofte er så gode som de faktisk er.
Man sys også inn i figurenes valg og væremåte, via et hendig dialogsystem som lar deg si og mene stort sett det du vil (innenfor spillets fire vegger). Vil du da være rappkjeftet i møte med Cersei Lannister, eller har du fulgt med nok i bøkene til å vite at det kanskje er lurere å vise takt og tone foran den forhenværende dronningen?
I tillegg til Cersei veves også flere andre viktige figurer fra serien inn i opplevelsen. Noen av disse, som for eksempel den stadig uvitende Jon Snow og den tidligere nevnte Ramsay Snow, finner seg naturlig til rette i handlingens løp. Andres opptredener er på sin side klart preget av å være der mest for syns skyld.
Dette skaper ikke nødvendigvis de beste plottpunkter, og spesielt Forrester-datteren Miras del av opplevelsen, den som foregår i King's Landing, er til tider ganske traurige saker. Her veves visstnok et langsomt og strevsomt politisk nett rundt deg som spiller, men man føler aldri at det som skjer i hovedstaden har noen som helst påvirkning på omverdenen.
Når dette utgjør en betydelig brøkdel av handlingen, er det klart at eventyret falmer noe.
Modig og vakker
De tre andre bestanddelene er imidlertid langt mer engasjerende, og spillet gjør en solid jobb med å balansere disse figurene. Et godt manus kjøres i hop med solide stemmeskuespillere, og brautende actionsekvenser utfyller de interessante, men også litt hule avgjørelsene man må ta i møte med andre figurer.
Litt langsomt går det kanskje til tider, og på samme måte som med det nylig avsluttede Tales from the Borderlands, skulle jeg helst sett en strammere regi.
Rent visuelt er spillet også en litt vanskelig pille å svelge, i hvert fall til å begynne med – den merkelige stilen er liksom vanskelig å bli riktig klok på. Men når man først får opp øynene for det utviklerne har prøvd på, med bakgrunner som er tilnærmet kunstneriske malerier, innser man hvor pent spillet faktisk er.
Da er det fabelaktig spennende å titte over den iskledde veggen i nord; skue ned på sommerhavna i King's Landing; eller bare se hvordan Daenerys har det i teltet sitt utenfor slavebyen Meereen .
Og kanskje er det spesielt Game of Thrones-tilhengeren i meg som synes dette er virkelig interessant. Alt i spillet virker på en måte tilrettelagt for de som allerede har kjennskap til opphavsmaterialet, og for disse er dette helt klart et uvurderlig tilskudd til George R. R. Martins vidunderlige univers – de som ikke føler seg truffet av denne beskrivelsen har kanskje ikke like mye å hente her.
Konklusjon
Game of Thrones begynner bra, og slutter omtrent like godt. Det er bare det imellom som ikke nødvendigvis holder stand hele tiden.
Historien har klar driv og mange spenningsmomenter man må følge med på, men det er deler av fortellingen som rett og slett ikke er like interessante som resten. Spesielt kjedelig blir det kanskje i hovedstaden King's Landing, hvor Mira Forresters valg og handlinger føles relativt meningsløse i møte med innpåslitne figurer fra TV-skjermen. Å tvinge oss i møte med Cersei Lannister er liksom ikke så viktig når det går på bekostning av historiens gang og tempo.
Og tempoet kunne helt klart vært mye bedre. For første gang har Telltale prøvd seg på et eventyr med seks episoder, men jeg hadde heller tatt de vanlige fem avsnittene, hvis det hadde betydd hakket strammere regi.
Ikke for det, eventyret er mer enn spennende nok til tider, og ser man bort fra mesteparten av det som foregår i sør, er dette svært potent historieformidling. Man blir tvunget til å gjøre umulige valg og gjerninger, og tro mot opphavsmaterialet kan handlingen være både grusom og sørgelig om hverandre.
Og som tilhenger av Game of Thrones finner jeg meg mer eller mindre helt til rette i rollen som Forrester-familien – kjennskap til George R. R. Martins univers er nok nødvendig hvis man skal få noe vettugt ut av opplevelsen. Hvis du imidlertid oppfyller dette kravet er du nesten nødt til å se hva opplevelsen har å by på – til nå har ingen spill gjengitt den populære TV- og bokserien bedre enn dette.
Hvis du vil se hva Telltale har gjort tidligere, er nok både The Wolf Among Us og Tales from the Borderlands bedre som selvstendige spillopplevelser.
