Det er mange ting jeg ser etter i et godt bilspill, og ved siden av barske biler og stor fart, er høyoktan action noe av det viktigste jeg kan tenke meg. Spill som forsøker å simulere en vaskekte kjøretur med moderne superbiler kan være vel og bra det også, men personlig blir det litt for kjedelig med baneløp og manuell giring over lenger tid.
Dette er grunnen til at jeg foretrekker Need for Speed over Gran Turismo, og Burnout over Forza Motorsport, men nå også grunnen til at Forza Horizon 2 er et av de beste bilspillene på lenge.
Bensin i blodet
For der Forza Motorsport 5 er et nokså standard bilspill, med fokus på flotte omgivelser og lekre biler pakket inn i små og klaustrofobiske gavepakker, er Forza Horzion 2 et åpent og fritt bileventyr. Sør-Europa er banen du får til rådighet, og på tvers av en digital utgave av Sør-Frankrike og Nord-Italia, står man så godt som fritt til å takle den titulære Horizon-festivalen som man selv vil.
Som i originalspillet markerer festivalen møtet mellom en rekke festkåte og bilglade ungdommer, og du får rollen som en anonym jypling med voks i håret og bensin i blodet. Ferden gjennom universet begynner man som en avslappet kar, men underveis må man gjøre sitt beste for å skille seg ut ved å vinne løp og stadig mer intense mesterskap.
Hva historie angår er det bortimot ingenting å ta av her, men det er nok også til det beste. Sjelden har vel et bilspill kommet unna med en god historie, og alt som egentlig trengs er et spennende grunnlag. Og det har Forza Horizon 2. Settingen er øyeblikkelig interessant, takket være de mange fargerike og vakre omgivelsene man får pløye seg gjennom, mens bilene man får leke seg med er tilsvarende kule.
Settingen er øyeblikkelig interessant, takket være de mange fargerike og vakre omgivelsene man får pløye seg gjennom.
Ved siden av den franske rivieraen og italienske vingårder, lærer man også et par nøkkelfigurer å kjenne: Tidlig i spillet møter man nemlig de tre «personene» man noensinne kommer til å møte i Forza Horizon 2, og ved siden av din britiske følgesvenn, Ben, samt en snerten mekanikerdame, har man også den innebygde GPS-en ANNA. Sistnevnte er kanskje den mest interessante av de tre, ikke fordi hun har så mye fornuftig å si, men på grunn av det hun kan gjøre for deg, via Kinect.
Stemmestyring er nemlig en ganske interessant del av opplevelsen, og ved å rope «Anna» så godt man kan med sin norsk-amerikanske aksent, kan man få henne til å peke deg i riktig retning, anbefale hva man skal gjøre videre, og generelt veilede deg gjennom spillet. Det fungerer stort sett ganske bra, selv om Kinects klumsethet gjør prosessen upålitelig – det føles likevel bedre enn å manuelt måtte gå inn i kartet og lete seg fram til neste destinasjon.
Aldri kjedelig
Verdenen er nokså stor, til tross for at den ikke har mye å stille opp med mot et par andre i sjangeren, deriblant det kommende The Crew. Med cirka syv-åtte minutter fra ende til ende, og det i en rask bil, er det likevel stort nok for sitt bruk. Man føler aldri at man går tom for plass, og det er alltid ting å gjøre.
Hva disse tingene er, kommer helt an på nøyaktig hvor man befinner seg, men det er som regel alltid et løp i nærheten, en av Microsofts drivatarer å utfordre, veier å fylle inn på kartet og en rekke andre utfordringer å bryne seg på. Onlinedelen er også en potent måte å møte andre spillere, og etter godt over 15 timer bak de mange rattene, føler jeg fortsatt at jeg bare har sett en brøkdel av det spillet faktisk har å by på. Og med flere hundre billøp å kaste seg ut i, fordelt på forskjellige underklasser, vil jeg neppe gå tom med det første.
Jeg merker likevel at mange av de offisielle løpene resirkuleres på tvers av ulike bilklasser, noe som selvfølgelig er litt skuffende, men dette ødelegger likevel ikke moroa betraktelig.
For er det én ting Forza Horizon 2 er, så er det morsomt å spille. De mange biltypene føles forskjellig fra hverandre, men det er likevel en grunnleggende miks av kontroll og samtidig total mangel på kontroll som går igjen. Spillet blander den arkadeaktige og sporadiske bilkjøringen fra spill som Burnout Paradise og Need for Speed: Most Wanted, med den klassiske Forza-følelsen, og resultatet er en hårfin balansegang mellom realisme og absurditet.
Realismen kommer fra hvordan man håndterer de ulike bilene på veien, med konstante rattbevegelser, frykt for at bakenden skal skli ut og det faktum at man faktisk må bremse fra tid til annen.
En oppgradering til besvær
Man kan også tilpasse bilene i relativt stor grad, slik at alt fra understell til dekkstørrelse kan ordnes etter ønske. Selve oppgraderingssystemet er ryddig nok, men også i overkant monotont i lengden – det er ikke i garasjen jeg ønsker å tilbringe tiden min, og selv om samtlige oppgraderinger gjør mye for å forbedre bilenes kjøreevne, er det ingenting som tiltaler meg ved selve prosessen.
Tuning-delen av spillet er også for komplisert for min del, og jeg holder meg heller langt unna de infløkte menyene, enn å risikere å ødelegge en god bil.
Om jeg skulle være så uheldig å tune en bil i stykker, har jeg likevel fremdeles nok å velge blant, og med godt over 200 modeller på utstilling er det ingenting å si på utvalget. Her har man det meste bilverdenen kan by på, fra de barskeste sportsbiler til de tregeste offroad-kjøretøy. Selv falt jeg pladask for en rålekker Aston Martin Vanquish, den gammelmodige Oldsmobile 442 og BMW Z4, men dette er bare en liten fraksjon av det man kan velge mellom.
Så forskjellige typer som Lotus Eleven, Jeep Wrangler, Lamborghini Murciélago og Nissan Skyline står på menyen, og for alle som har en forkjærlighet for biler, finnes det neppe et bedre sted å være. Ikke bare er det en fryd å kjøre de fleste bilene, men lyd og og utseendet er også stort sett fantastisk. Forza Horizon 2 stiller nemlig med et fabelaktig grafisk preg, og alt fra blankpolerte kjøretøy og vakker natur, til dynamisk vær og endring av tid på døgnet, bidrar til å gjøre dette til et av de peneste bilspillene noensinne.
Det at spillet lar deg kjøre utenfor allfarvei er en positiv ting, som jeg gjerne skulle sett utviklerne håndtere enda bedre.
Ta skrittet helt ut
På den andre siden av spekteret kommer spillets absurditet først til syne idet man raser nedover motorveier i flere hundre kilometer i timer, mens man i det neste hopper himmelhøyt over enger og vinranker i hjertet av Sør-Frankrike. Det at spillet lar deg, og tidvis også oppfordrer til, å kjøre utenfor allfarvei er en positiv ting, som jeg gjerne skulle sett utviklerne håndtere enda bedre.
Det er nemlig lite som er like deilig som å gi bånn gass i en Mercedes Benz på tvers av en diger kornåker, med bombastisk klassisk musikk på radioen, solnedgangen i bakspeilet og førsteplassen i lomma. Samtidig er det få ting som er like frustrerende som å følge opp denne zenaktige tilstanden med et durabelig krasj.
For enten det er et av universets førtitusen trær, en av de mange synlige og usynlige barrierene som omkranser forskjellige områder, eller bare en liten mur man rett og slett ikke kan kjøre forbi, er det altfor mange ting som setter stopper for kjøringen. Og jeg skjønner at disse elementene er til stede for å skape et troverdig univers, men når for eksempel trærne er så godt som overalt man tar seg, må jeg sette spørsmålstegn ved om dette ikke kunne fungert annerledes.
Spillet har jo allerede tatt et skritt vekk fra fullstendig realisme, så hvorfor ikke la meg kjøre ned disse veisperringene? Hvorfor skape noe som effektivt ødelegger opplevelsen?
Konklusjon
Jeg liker Forza Horizon 2, jeg liker det veldig godt. Det er et spennende bilspill, som med en vakker åpen verden, et variert utvalg biler, samt en solid blanding av arkadeaktige sjangertrekk og det som gjør Forza til Forza, står fram som en bunnsolid opplevelse. Det er alltid noe å finne, gjøre eller kjøre, og når jeg etter 15 timer fremdeles føler at jeg kun har sett en brøkdel av det spillet har å by på, sier vel det egentlig sitt.
Verdenen er ikke kjempestor, men akkurat stor nok for et spill av dette kaliberet. Mer enn noe annet ligger størrelsen i det utviklerne har gjort med universet, og det er en sann fryd å kunne kjøre som man vil, stort sett hvor man vil.
Det er likevel et par skår i gleden, og når jeg sier «stort sett hvor man vil», er det dessverre fordi flere barrierer står i veien for total frihet. Det at Sør-Europa ikke er satt sammen av én diger slette skjønner jeg helt og holdent, og variasjon i landskapet er egentlig bare et pluss, men det er de ulike veisperringene som krydrer disse slettene, og bokstavelig talt setter kjepper i hjulene mine, som plager meg mest.
Ellers er det en langtekkelig og kjedelig prosess å skulle finjustere de ulike bilene, men dette hindrer likevel ikke Forza Horizon 2 fra å være et knallsterkt bilspill, og meget mulig et paradis for bilelskerne der ute.
Ser du etter andre spennende bilspill med en åpen verden, kan vi trygt anbefale Burnout Paradise og Need for Speed: Most Wanted. Hvis baneløp er mer din sak, har vi også gitt Mario Kart 8 gode skussmål.
