Det ville være en underdrivelse å si at zombier er i vinden for tida. Telltale har høstet stor hyllest for sine tolkninger av Robert Kirkmans Walking Dead-univers, og flere og flere zombiespill dukker opp på horisonten. Polske Techland fikk mye oppmerksomhet i 2011 for traileren til sitt zombiespill, Dead Island, men spillet leverte kanskje ikke helt den opplevelsen man hadde sett for seg.
Oppfølgeren Dead Island: Riptide fikk også en noe lunken mottakelse, så utgiver Deep Silver har latt tyske Yager ta over utviklingen av oppfølgeren Dead Island 2. I tillegg har de latt svenske Fatshark lage spin-off-spillet Escape Dead Island, som skiller seg veldig fra serien slik vi har blitt kjent med den.
Annerledes
Utgangspunktet for spillet er det samme som de to foregående; man er strandet på en øde paradisøy befestet med zombier i badetøy, men der stopper også likhetene.
Det mest åpenbare som skiller Escape Dead Island fra originalspillet og Riptide, er cel-shade-grafikken og at man styrer hovedfiguren i tredjeperson. Grafisk ligner spillet veldig på Borderlands, med klare farger og tydelige markerte kanter rundt gjenstander.
Escape Dead Island gir deg frihet til å bevege deg rundt i omgivelsene som du vil. Øya ligger vidåpen for dine føtter bare litt ut i historien, men er likevel såpass avsperret at det aldri frister å gå helt i motsatt retning av det oppdragsmarkøren viser for å utforske noe.
I tillegg er Escape Dead Island langt mer historiedrevet enn sine forgjengere. Mens Dead Island og Riptide var mer fokusert rundt action og zombiemosing, er Escape Dead Island et overlevelsesmysterie. Hovedpersonen, Cliff Calo, er sønn av en mediemogul, og har et brennende ønske om å tre ut av skyggen til sin far. Sammen med to venner setter han av gårde for å finne ut av de uforklarlige hendelsene som ryktes å foregå på øy-gruppa Banoi.
Trøbbel i paradis
Etter en liten introduksjonssekvens går Cliff og vennene hans, Linda og Devan, i land på Narapela og de uforklarlige hendelsene starter nesten umiddelbart. Med tegneseriegrafikken har Fatshark gitt seg selv større frihet til å bøye og tukle med virkeligheten. Cliff plages av noen indre demoner og sliter med å skille hva som er virkelig og hva som bare er hans fantasi.
Disse problemene er veldig godt skildret og etter hvert sliter jeg selv med å vite hva jeg skal tro på og ikke, selv etter å ha spilt gjennom hele historien og sett rulleteksten. Spillet evner å tulle med hodet ditt, og det er opp til deg selv å bestemme hva du tror på til slutt. Historien er intens, og bare et par-tre timer av spillet satt jeg med følelsen av at jeg nærmet meg et klimaks, selv om det var fire-fem timer igjen.
I tillegg får man innblikk i et forskningsfirmas arbeid på øya gjennom flere forskjellige samlegjenstander. Forskningsdokumenter og lyddagbøker fra forskere som har forsøkt å finne en kur skaper et bilde av hvordan epidemien har utviklet seg på øya. Det mest interessante å samle er imidlertid postkort fra fortvilte feriegjester, som beskriver vanlige folks opplevelser av marerittsituasjonen på øya. Mange av samlegjenstandene er forholdsvis enkle å finne, men letingen blir fort andreprioritet når det står på som verst med angripende zombier fra alle kanter. Samlegjenstandene er gjerne bare forstyrrende elementer for å få achievments eller trofeer, men har gir de et mer helhetlig bilde av hva som har skjedd på øya, noe i hvert fall jeg finner verdi i.
Selv om spillet fokuserer mye på historien blir det mer enn nok tid til å banke zombier. Kampmekanikkene minner om de vi finner i seriens forgjengere. I nærkamp kan man bruke kjappe og ikke så kraftfulle slag, eller dytte zombiene unna og hente skikkelig kraft med en ordentlig baksving som naturligvis tar litt lenger tid, men er tilsvarende kraftigere.
Slåssingen fungerer veldig bra, og i motsetning til Walking Dead-serien har man her langt større valgfrihet i konfrontasjon med en av de vandøde. Alene er ikke zombiene vanskelig å hamle opp med, men blir de overtall er det imidlertid lurest å legge beina på nakken. Alternativt kan du velge å snike deg forbi eller liste deg innpå han og plante en skrutrekker i tinningen hans så onomatopoetikon sprutes over skjermen i grumsete zombieblod.
Konsentrert
Escape Dead Island er en mye mer konsentrert opplevelse enn sine forgjengere. Der de to foregående spillene forsøkte å være litt for mange ting, er Escape Dead Island langt mer bevisst på hva de t skal være. Rollespillelementene fra Dead Island og Riptide er borte, så du blir ikke lenger forstyrret av at du må snekre sammen et nytt våpen eller plassere ferdighetspoeng. I stedet finner man ferdiglagde våpenoppgraderinger liggende rundt omkring som forbereder deg på møter med stadig sterkere fiender. For eksempel blir brannøksen man finner tidlig i spillet stadig mer brutal og kan brukes til å åpne dører som tidligere var blokkert, ettersom man finner oppgraderingene. I tillegg får man også et par skytevåpen, men ganske så begrenset med ammunisjon. Jeg etterstrebet å bruke nærkampvåpnene, siden det lager minst lyd og er mer barskt enn en pistol.
Cel-shade-grafikken hjelper med å løse identitetskrisen jeg synes seriens to første spill har lidd av. Jeg forstår tanken bak å gjøre et paradis til et helvete infisert av ufyselige vesener, men det har blitt mer komisk enn skummelt med disse stygge zombiene på en paradisøy inntil nå.
Det første Dead Island-spillet hadde for mye frihet til at det var noe særlig guffent. Man kunne bare overse det faktum at zombieapokalypsen var i gang, og kjøre rundt helt upåvirket av alle de vandøde som subbet rundt. Misforstå meg rett, frihet er vel og bra, men det krever en del retningslinjer og rammer som de første Dead Island-spillene har manglet. En sånn frihet funker i GTA siden verden som vi kjenner den der ikke er truet av å gå under.
Escape Dead Island er også fargerikt og lyst, men behandler zombieutbruddet på en mer riktig måte i mine øyne. Man forsøker å komme til bunns i hva som har skjedd, og forhåpentligvis finne en løsning eller kur.
Konklusjon
Det bør ikke være veldig overraskende for noen at Deep Silver ønsket en ny vri på Dead Island-serien, og den svenske utvikleren Fatshark leverer et godt produkt som puster nytt liv i merkevaren.
Til tross for at utgangspunktet er ganske likt som i forgjengerne er utførelsen veldig annerledes og ikke minst mye bedre. Escape Dead Island er en solid opplevelse som engasjerer og vet nøyaktig hva det skal være: et overlevelsesmysterie. Historien er godt skrevet, og jeg lever meg inn i problemene til Cliff og sliter nok nesten like mye med å skille hva som faktisk har hendt fra det som bare er hans fantasi.
Jeg er glad det er mer fokus på historie og en mer lineær opplevelse i stedet for det litt diffuse opplegget vi fikk i seriens første spill. Til tross for noen frustrerende vanskelige scener og øyeblikk, er dette er uten tvil seriens beste spill så langt.
Er du glad i zombiespill, men vil ha enda mer historiedrevet opplevelse bør du sjekke ut Telltales Walking Dead-serie. Er du bare ute etter å mose zombiehoder får du mer enn nok av det i Dead Rising 3.
