Bilspill er alltid aktuelt, men det er noe spesielt som skjer med sjangeren rundt lanseringen av en ny konsollgenerasjon. De småkjedelige bilene man har fartet rundt i i et halvt tiår blir plutselig penere; kjørefølelsen blir som regel et lite hakk smidigere; og ny teknologi åpner mange spennende dører og garasjeporter.
Sånn sett var Sony på riktig spor da de planla å utgi DriveClub i samkjør med lanseringen av PlayStation 4, men spillet var rett og slett ikke klart da konsollen rullet ut sent i fjor. Nå har imidlertid et helt år passert, og DriveClub er omsider et faktum – et upersonlig, engasjerende og sosialt faktum.
Nydelig norsk natur
For å forstå hva DriveClub er, trenger man bare å se på navnet. I rollen som en tilfeldig bilfantast kaster man seg nemlig inn i en rekke spenstige og uspenstige biler, før man tar «Drive»-delen på alvor, og kjører litt rundt omkring.
Hele verden er din racingscene, i det minste hvis man regner seks forskjellige land spredt utover som «hele verden». Utvalget av forskjellige åsteder er kanskje noe spinkelt, men dette gjøres opp for med ren variasjon: Ved siden av å få leke seg blant norske fjelltopper, får man nemlig også besøke chilenske ørkener, skotske innsjøer og indiske jungler.
Hvert sted er basert på virkelige omgivelser, uten at jeg nødvendigvis vet hvor autentisk spillets versjon av for eksempel Norges 10. høyeste fjell, Sentraltind, er. Jeg sitter uansett igjen med inntrykket av et dette godt kunne vært ekte steder. Omgivelsene som omkranser de avsperrede løpsbanene er gjengitt med en blanding av nasjonalromantisk natur og essensielle ingredienser i den virkelige verden, som for eksempel en spinkel, snøfylt gangbro, en klump med værbitte hus, og litt attåt.
Spillet ser i hvert fall godt ut, og selv om de vakre væreffektene utviklerne har vist fram i forkant av lansering uteblir, har DriveClub flere hestekrefter under grafikkpanseret.
Det blir derimot litt tamt i lengden, og der for eksempel spill som Forza Horizon 2 kan skilte med fargerike vinranker i Sør-Europa, er det ikke like spennende å putre langs gråtunge asfaltveier i Canada. Utviklerne har riktignok gjort en god jobb med å hente inn realistisk pynt som kan strøs langs veikanten, men DriveClub mangler likevel en del personlighet og sjarme.
Ekte racing
Dette gjelder i samtlige deler av spillet, og til og med de utvalgte bilene man får kjøre er ikke like nydelige og varierte som man kanskje skulle håpe på. Samtidig innser jeg selvfølgelig at Sonys svar på Forza Motorsport sikter seg inn på å være et litt mer realistisk racingprodukt, og det er egentlig helt greit det også.
Som et resultat står selve kjøreopplevelsen i fokus mer enn noe annet, og det er akkurat slik spillet er bygd opp. Man begynner som regel bakerst i feltet, hvorpå man må legge seg opp i rumpa til motstanderne, kutte hjørner så godt det lar seg gjøre, og kjøre forbi når fienden minst aner det. Det føles ofte som et virkelig billøp, og den kunstige intelligensen gjør opplevelsen gradvis vanskeligere.
Det føles ofte som et virkelig billøp.
Denne økningen skjer i samkjør med ens egen progresjon gjennom spillets garasje, og DriveClub har et passende utvalg biler å plukke fra. Det meste passer fint inn i moderne billøp, og alt fra Audi til Pagani har lånt bort likheten sin til spillet – selv ble jeg etter hvert glad i en britisk MINI, en beskjeden Ferrari og min selvsamme favoritt, Aston Martin Vanquish.
Hver bil har noe unikt ved seg, men det å kjøre de føles nokså likt. Riktignok er utvalget delt opp i fem forskjellige fartsklasser, som naturlig lager spredning i feltet, men innenfor hver klasse er forskjellene minimale. Dette gjør det lett å hoppe fram og tilbake mellom ulike typer, men fører også til et manglende særpreg.
Som et spill fra skaperne av den vågale PlayStation 3-serien, Motorstorm, er DriveClub også litt for uggen på gassen til å begynne med. Det tar nemlig tid å venne seg til den litt stive kjørefysikken, og man må etablere et uvant forhold mellom gass og brems. Etter en stund sitter dette, og resultatmessig er det ganske gøy å spille DriveClub.
Stueren sosialisering
Den virkelige moroa kommer derimot fra utenfor billøpene, hvor den andre delen av spillets tittel kommer til sin rett. «Club»-delen av DriveClub peker nemlig på de sosiale aspektene ved spillet, hvor man ved å gå sammen med opptil fem andre spillere kan samarbeide for å bygge opp et rykte som de tøffeste rånerne i nabolaget, eller verden for den saks skyld.
Alt man gjør i løpet av et løp gir nemlig poeng, som ved siden av å gå uavkortet til ditt personlige nivå, også høstes inn av klubben.
Slik får man dobbelt opp med ting å levle opp, og som den evige streberen jeg er, er det lite som engasjerer mer enn en skinnende XP-måler. Når jeg da får to å fokusere på, er det alltid noe å gjøre i DriveClub. For meg handlet derfor mye av spillet om å nå nye nivåer, låse opp flere biler og mestre de utfordringene spillet og andre spillere sendte min vei.
Som en del av den sosiale pakken kan man nemlig utfordre hvem som helst til å slå dine rundetider, sladdepoeng eller det som verre er. Når alle kan utfordre alle, blir det fort inflasjon i systemet, og hver utfordring mister litt betydning, men det er likevel en enkel måte å la spillerne skape sitt eget innhold på.
Den sosiale delen er dermed det som gjør DriveClub unikt i forhold til andre bilspill, og dette er en helt stueren måte å fengsle og holde på spilleren på – det fungerte i hvert fall på meg.
Konklusjon
Det har kanskje tatt et år lenger enn planlagt, men DriveClub har antagelig blitt et bedre spill som et resultat av Sonys utsettelse. Konsollskaperens første eksklusive bilspill på PlayStation 4 har i hvert fall utviklet seg til en spennende og sosial racingopplevelse, hvor erfaringspoeng og klubbsamarbeid nesten er viktigere enn bilene selv.
Utviklerne har klart å lage et system som engasjerer, også til tross for en litt småkjip opptakt i selve bilkjøringen. Fysikken føles nemlig litt uggen, og det tar tid før man klarer å vende seg til når man skal gasse, bremse og forsøksvis sladde.
Dette går seg derimot til, og det som plager DriveClub aller mest er nok heller mangelen på personlighet. Alt fra biler til baner mangler nemlig noe grunnleggende, og det kan til tider være en litt tam og kjedelig affære å farte rundt i spillets mange omgivelser. Da er det alltid greit at man har noe å strekke seg mot, og enten det er et nytt nivå, nye biler eller noe helt annet, er det alltid noe å gjøre i spillet. Og når dette i seg selv er ganske gøy, kan man vel ikke klage så altfor mye.
Har du lyst på flere bilspill hvor andre mennesker kan bidra til å gjøre opplevelsen bedre, anbefales Mario Kart 8 og Burnout Paradise.
