Den siste uken har jeg gjort en skuffende oppdagelse om meg selv: Jeg er en dårlig taktiker. Jeg har ikke tall på hvor mange menn som har dødd under min kommando, hvor mange gisler som har blitt skutt før jeg har fått reddet dem eller hvor mange bomber som har gått av før jeg har fått desarmert dem. Men det er ganske mange. Det eneste jeg kan trøste meg med er at enda flere terrorister og banditter har blitt sendt hjem til familiene sine i likposer. På min vakt er det bare én ting som er sikkert: Det blir blodig. Jeg tror jeg må være spesialpolitiets svar på General Douglas Haig.
Taktikk sett ovenfra
Massakren av politi og røvere har foregått i Door Kickers, et taktikkspill der du må lede politiets spesialstyrker i en serie oppdrag. Alt sees ovenfra, og hendelsene utspilles i sanntid. Du kan imidlertid når som helst sette spillet på pause og legge inn overraskende avanserte ordre. Det gjøres veldig enkelt, ved at du velger mennene dine og «tegner inn» hvor du vil de skal bevege seg, hvilken retning de skal peke, og så videre. De kan også be dem gjøre spesifikke ting som å kaste sjokkgranater, men selve skytingen ordner de selv.
Du har stort sett mer enn én person til rådighet, og må selvsagt forsøke å koordinere bevegelsene til styrkene dine slik at de til enhver tid dekker hverandre og alle potensielle angrepsvinkler. Hvert oppdrag er en taktisk nøtt full av utfordringer, og det nytter ikke å memorisere dem. Hvordan fiendene er plassert ut kan nemlig variere fra spill til spill, noe du utvilsomt vil legge merke til når det passer minst. For eksempel ved at en fiende plutselig braser ut av et skap som alltid har vært tomt tidligere, og skyter folkene dine i ryggen.
Det store dørproblemet
Som spillnavnet indikerer dreier overraskende mye av handlingen seg om dører. Lukkede dører er alltid en utfordring, og det å sparke ned en dør og løpe inn i et rom uten mål og mening er ofte ensbetydende med selvmord.
Du kan angripe problemet på flere måter. Det lønner seg for eksempel ofte å bruke et lite mikrokamera til å studere rommet på andre siden, slik at du vet sånn cirka hvor fiendene befinner seg og hvilke av dem du bør fokusere på først. Så kan du for eksempel velge å kaste sjokkgranat samtidig med at døren sparkes inn, eller rett og slett åpne døren med en sprengladning som forhåpentligvis tar ut bandittene som står nærmest. Noen dører må dirkes eller brytes opp, og det skaper selvsagt trøbbel ettersom slikt kan høres av de på andre siden. Spesielt om de står med pistolen rettet mot hodet til et uheldig gissel.
Du kan også legge inn triggere. Det betyr at du kan legge en plan som består av flere ledd, hvor de individuelle soldatene utfører ordrene du har gitt dem i ett ledd før de venter til du gir klarsignal før de fortsetter. Dermed kan du sikre at timingen blir korrekt også i store planer.
Det kan være veldig tilfredsstillende å se kompliserte planer utfolde seg foran øynene dine, men selv foretrekker jeg å ta mer direkte kontroll ved hjelp av pauseknappen og stadig tilpassing av planene underveis. Du får imidlertid en heftig bonus hvis du klarer å løse et oppdrag ved hjelp av én enkelt plan, lagt helt i starten.
Gradvis kompliseres det hele. Du låser opp nye klasser og får poeng som du kan bruke til å endre utrustningen til styrkene dine. I tillegg har spillet enkle rollespillelementer, både ved at de individuelle politimennene dine blir bedre med erfaring og ved at du får «doktrinepoeng» som du kan investere i nye egenskaper for å forbedre styrkene dine generelt. Samtidig, på bakken, blir fiendene stadig bedre utrustet, dørene blir tøffere å bryte seg gjennom, og du må forholde deg til elementer som tidsinnstilte bomber, bevismateriale som må sikres og gisler som blir henrettet om du ikke skynder deg.
Lett å lære
Door Kickers er enkelt å lære, men det gir deg mange taktiske muligheter. Kontrollsystemet er kjapt og intuitivt, og jeg liker det i utgangspunktet godt. Det blir imidlertid litt rotete hvis du prøver å legge inn veldig lange og kompliserte planer. Det kan også være kronglete å gi ordre til to figurer som står veldig tett. Spillet har også noen litt rare begrensninger – du kan stikke inn kamera under dører, men du kan ikke se rundt hjørner med de samme kameraene. Folkene dine kan heller ikke klatre over selv de laveste hindringer, så noen nivåer blir litt mer klaustrofobiske enn de burde. Dette er ikke problemer som betyr så mye i det store og hele – man lærer seg raskt å jobbe rundt dem, men det er samtidig klart at spillet har litt forbedringspotensiale her og der.
Door Kickers føles på mange måter som et hjernetrimspill. Hvert oppdrag er en nøtt som må knekkes, og hver dør er en liten gåte i seg selv. Hvordan skal du komme deg gjennom samtidig som du minimerer risikoen du utsetter deg selv og eventuelle gisler for?
Noen ganger er det lett – kast inn en sjokkgranat og løp etter. Andre ganger er det skikkelig vanskelig, med store mengder skurker som peker med tunge våpen både mot døra, spredt rundt i et stort rom – gjerne med gisler. Men kanskje er det en annen vei inn, slik at du kan overraske bandittene fra flere kanter samtidig? Eller et vindu du kan kaste inn en distraherende granat gjennom? Oddsene er nesten alltid mot deg, men med kløkt og planlegging er selv den vanskeligste situasjonen overkommelig.
Følelsen av å spille et hjernetrimspill understrekes av at du etter hvert oppdrag belønnes med opp til tre stjerner. For å få full pott må du ikke bare klare oppdraget innen en ofte knapp tidsfrist, men også sikre at alle offiserene under din kommando får vende hjem til familiene sine i god behold etterpå. Resultatet er litt som i Angry Birds; én stjerne holder ikke. To kan kanskje gå, men aller helst vil du ha tre. Så da er det bare å starte oppdraget på nytt. Og på nytt, og på nytt. Oppdragene er heldigvis korte, og hvis du ikke regner med tiden du bruker på planlegging i pausemodus er de fleste over på under ett minutt.
Slik sett minner Door Kickers også litt om de vanedannende TrackMania-spillene. Hver gang jeg mister noen eller noe annet går skeis, starter jeg oppdraget på nytt – på samme måte som enhver liten feil i TrackMania straffes med et reflekstrykk på omstartknappen. Men det føles aldri som om jeg kaster bort spilletiden min. Hvert mislykkede oppdrag resulterer i ny kunnskap og nye ideer som tar meg ett skritt nærmere suksess. Frustrasjonen holder seg også stort sett unna, ettersom det nesten alltid kun er min egen skyld at ting går galt. Gisselsituasjonene er et lite unntak her – noen ganger virker det litt tilfeldig om jeg rekker å redde et gissel eller ikke.
Mye innhold
Spillet har 78 frittstående oppdrag, og det er de jeg foretrekker å spille. Men det finnes også tre kampanjer. Der er reglene strammere, ettersom du ikke kan gå tilbake til oppdrag du har fullført for å forbedre dem, samtidig som drepte politimenn forsvinner for godt og skader i ett oppdrag tas med til det neste. Kampanjene er ikke låst opp i starten, og jeg vil anbefale at du spiller en god del oppdrag før du begynner på dem, ettersom de er ganske vanskelige. Å miste folk i kampanjen betyr også at de ikke lenger er tilgjengelige i frittstående oppdrag, noe spillet ikke opplyser om før det er for sent. I motsetning til i vanlige enspillerspill er ikke kampanjemodusen hovedfokus i dette spillet – kampanjene byr på ekstra utfordringer for de som føler at de har stålkontroll.
Utover dette har spillet et innebygd redigeringsverktøy som lar deg lage dine egne nivåer, samt muligheten til å laste ned andres. Jeg lekte meg litt i redigeringsverktøyet, og det tok meg ikke mer enn femten minutter fra jeg først startet det opp til jeg hadde et nivå som fungerte.
Systemene er enkle og intuitive, og om du trenger hjelp kan du laste inn eksisterende nivåer for å se hvordan utviklerne har laget dem. Om dette ikke er nok kan du få datamaskinen til å generere nye oppdrag selv – det burde med andre ord være nok å gjøre her, og takket være solid støtte for spillerskapte modifikasjoner blir det stadig mer.
Konklusjon
På tross av mine mangler som taktiker har jeg hatt mye moro med Door Kickers. Det er veldig tilfredsstillende å sette sammen koordinerte angrep på godt forsvarte rom, trykke startknappen og se hvordan styrkene dine utfører jobbene sine som et veloljet angrepsmaskineri. Ofte går det galt første gangen, men hvert tap er en læringsopplevelse, og spillet er aldri direkte urettferdig. Noen ganger er originalplanen god, men trenger litt finpuss, andre ganger må man eksperimentere med andre innfallsvinkler for å lykkes. Men du kan klare hvert oppdrag på første forsøk hvis du er forsiktig og smart. Selv når du har nådd målene dine kan det imidlertid være fristende å spille samme oppdrag på nytt, for å perfeksjonere løsningen og få full pott.
Door Kickers er veldig enkelt å lære, og kontrollsystemet er intuitivt og lett i bruk. Litt krøll blir det riktignok om du skal lage veldig omfattende planer, og selv om spillets belønningssystem oppfordrer til å forsøke å legge én plan helt i starten av et oppdrag, er det vanligvis mye greiere å aktivt bruke pauseknappen for å dynamisk legge planene underveis. Selv om spillet i utgangspunktet er ganske enkelt har det rikelig med taktisk dybde, og utfordringer nok til å sette de fleste på prøve.
Spillet har noen småting som skurrer litt, og jeg er ikke noen kjempestor fan av måten kampanjene fungerer på akkurat nå, men om du er glad i denne typen taktikk er jeg overbevist om at du kommer til å like dette spillet godt. Det har i tillegg massevis av innhold og med høy gjenspillingsverdi, et kjapt og effektivt redigeringsverktøy for egne oppdrag og støtte for modifikasjoner. Selv om du ikke er av den kreative sorten selv, betyr dette at du kan svippe innom Steam Workshop for mye ekstra moro.
For mer kjapp og strømlinjeformet taktikk, riktignok i turbasert form, kan du sjekke Frozen Synapse.
