Det er lenge siden sist jeg lekte meg med den hårete kongen av jungelen. Den gangen satt jeg benket i godstolen med min grønne Game Boy Color, og koste meg med klassikeren Donkey Kong Country. Dette er grunnlaget for den såkalte gjenfødelsen av serien, som vi har sett på Wii og nå Wii U.
Det har nok skjedd noe i årenes løp, for denne nye versjonen er mye vanskeligere enn jeg syns det var den gangen. Enten har alderen gjort at reaksjonsevnen er dårligere, eller så har utviklerne skrudd opp vanskelighetsgraden betraktelig. Flere hundre apekatter måtte dessverre ofres før jeg klarte å fullføre Tropical Freeze, men for en fantastisk følelse det er å ha klart det!
Vikinger på tokt
Som navnet kanskje kan hinte om er det denne gangen vikingrasen Snomads som truer det tropiske øyriket der Donkey Kong og vennene bor. På en eller annen måte klarer de å fryse ned naturen rundt seg, og det er opp til apegjengen å sette en stopper for dette. Ingen banantyver denne gangen, altså.
Spillet foregår på seks ulike øyer, med varierende flora og fauna. Her får vi besøke alt fra tropiske øyparadis til nedfryste fjelltopper, og alt ser pent ut. Wii U er kanskje ikke kjent for den mest imponerende grafikken sammenlignet med sine konkurrenter, men her får maskinen virkelig vise hva den er god for. Miljøene er svært detaljrike, og ser utrolig bra ut i høydefinisjon. Donkey Kong gjør seg virkelig godt i en moderne drakt.
Lydsporet hever det estetisk inntrykket ytterligere. De ulike banene tonesettes av passende musikk, og bidrar til følelsen av flyt mens du spiller. Her digger både lianer, plattformer og fiender musikken, så det er bare å henge med på takta og få den hårete apen til å danse med. Takt og tone er heldigvis ikke noe man må ha for å fullføre spillet, men det kan være til hjelp å føle litt på rytmen.
Prøve og feile
I løpet av de drøye fjorten timene jeg tilbrakte i apenes øyparadis var jeg nødt til å bli vant med følelsen av håpløshet og frustrasjon. Vanskelighetsgraden er definitivt skrudd opp, og i begynnelsen følte jeg meg like kompetent som en apekatt med rulleskøyter. Her blir du ikke holdt i hånda som i andre plattformspill. Du må klare deg selv, og du kommer til å dø. Mange ganger. I begynnelsen virker det brutalt, men etter hvert lærer du apen å kjenne.
Donkey Kong er nemlig ikke like lett og ledig som sin konkurrent Mario. Han har tyngde, og det krever mer å manøvrere den store karen rundt. Riktig timing og god reaksjonsevne er essensielt for å kunne komme seg gjennom en del av de vanskeligere brettene. Siden du er tung og stor kan plattformer plutselig kollapse under deg og lianer kan løsne mens du henger i de. Likevel er det ikke alltid mulig å forutse hva som kommer til å skje, og da styrter du i den sikre død.
Av og til måtte jeg bare prøve og feile for å komme meg videre. Noen ganger syns jeg det virket urettferdig, mens andre ganger visste jeg det var min egen feil. Mesteparten av tida var det min egen feil. Likevel vil jeg påpeke at responsen på kontrolleren i vannverdener var håpløs, og at det føltes litt som Teenage Mutant Ninja Turtles på NES. Det kan godt hende det er mine egne evner som kommer til kort her også, men det føltes likevel litt urettferdig vanskelig.
Heldigvis er det ikke bare Donkey Kong som skal redde hjemmet sitt fra nedfrysing. Med seg på laget har han tre venner, nemlig Diddy Kong, Dixie Kong og Cranky Kong. De tre apene kan klatre opp på ryggen til Donkey Kong og gi ham ulike evner. Diddy kan sveve med jetpack, Dixie bruker hestehalen som et helikopter for å hoppe høyere og sveve, mens Cranky bruker stokken når han hopper akkurat som Onkel Skrue i Ducktales. De er alle bra på sin måte, men jeg endte opp med å bruke Dixie hver gang jeg fikk velge. Med evnen til å både hoppe høyere og sveve mener jeg hun gir størst fordeler i de aller fleste vanskelige situasjoner i spillet.
Bananer og bokstaver
Det er ikke nok med å bare komme seg helskinnet gjennom alle brettene, det er også en drøss forskjellige ting som skal plukkes opp og samles på. Hvert brett har fire bokstaver for å stave KONG, puslespillbrikker og massevis av bananer og penger. På hver øy kan du bruke pengene du samler til å kjøpe forskjellige ting som kan hjelpe deg på veien. Skjold minimerer skaden fra fiender, grønne ballonger redder deg fra å falle og røde ballonger gir ekstra liv. Jeg brukte i hovedsak penger på ekstra liv siden en del aper dessverre måtte bøte med livet i løpet av spillet. De andre hjelpemidlene kan være god drahjelp for de som virkelig står fast.
Om man samler alle bokstavene i hvert brett åpner det seg nye bonusbrett. Her er det altså mye å kose seg med i utgangspunktet, men det stopper ikke der. Etter man har fullført spillet åpner det seg enda en type ting som kan samles, som låser opp enda flere bonusbrett. Det er riktignok ganske vanskelig å finne en del av disse samleobjektene, så her er det mange timer med frustrasjon for de som ønsker seg flere brett.
Om dette heller ikke er nok er det også mulig å ta med seg en venn på moroa. I flerspiller styrer den ene spilleren selveste Donkey Kong, mens den andre kan velge mellom en av de tre vennene hans. De fleste brettene er ganske vanskelige i utgangspunktet, så det å legge til en ny spiller på skjermen gjør ting en del mer kaotisk. I tillegg deler du på livene med kameraten din, noe som kan være frustrerende om ikke begge er like gode. Det er moro en stund, men blir fort irriterende og uoversiktlig.
Konklusjon
Retro Studios viste for noen år siden at Donkey Kong hadde kommet tilbake for å bli, og nå som han har inntatt Wii U har dette vist seg enda tydeligere. Her tas det beste fra klassikerne og blandes med nye elementer for å skape et underholdende og bra spill som passer for både hardbarka og nye fans som liker en ordentlig utfordring.
Til tider er det nemlig brutalt vanskelig å manøvrere seg gjennom brettene, men desto mer givende når man endelig kommer seg gjennom. Det at du kan få hjelp av de tre vennene til Donkey Kong er et friskt pust, og ga meg til tider det lille ekstra jeg trengte for å komme meg videre. Kontrollene fungerer ikke alltid optimalt, men heldigvis er det ikke så fremtredende at det ødelegger helhetsinntrykket.
Tropical Freeze byr på variasjon både når det kommer til miljøer og typer brett. Grafikken er vakker, og jeg liker alle de små detaljene som dukker opp i bakgrunnen. At de ulike elementene i brettet digger med til musikken er også både morsomt å se på og nyttig for flyten når man spiller.
Om du er glad i en utfordring og har god tålmodighet vil jeg anbefale deg å gå til innkjøp av dette spillet. Her blir du ikke holdt i hånda, og du må regne med å dø en del ganger før du kommer inn i den gode flyten. Mestringsfølelsen man får når ting endelig faller på plass er til gjengjeld helt ubeskrivelig, og all frustrasjon og irritasjon blir plutselig borte på mystisk vis. Stor gjenspillingsverdi etter man har rundet spillet bidrar også til at dette er en god investering.
Om du elsker gode og vanskelige plattformspill bør du ta en titt på Rayman Legends og Super Mario 3D World.
