Blizzard har vært modige med utvidelsespakken Reaper of Souls. Det krever mot å endre så radikalt på et spill som har solgt over 15 millioner siden det ble sluppet. Hele systemet som bestemmer hvilke gjenstander du får er endret og forbedret, og det mye omtalte auksjonshuset er fjernet. De har også endret utforming og hvordan man låser opp de ulike vanskelighetsnivåene. I tilllegg til endringene har de laget ny del til historien, samt en ny klasse kalt «Crusader».
Veldig mye er forandret sammenlignet med originalen, og til det bedre når det gjelder stort sett alt sammen. Jeg likte Diablo III når det kom, og spilte det mye en periode. Det var et solid og bra spill, med noen store svakheter. Etter å ha spilt Reaper of Souls sitter jeg igjen med en meget god følelse, og har latt meg imponere av hvor mange bra forandringer spillutviklerne har gjort.
Mye nytt
Den aller største og beste forbedringen er uten tvil fjerningen av auksjonshuset. Den endringen, sammen med forbedringen av «loot»-systemet, har gjort at fremgang med din figur blir mye mer personlig.
Før denne endringen var man ikke avhengig av å få gjenstandene man trengte selv. Det var nok å skaffe seg nok gull å handle med slik at man fikk kjøpt de aller beste gjenstandene på auksjonshuset. Dermed var det ikke lenger den samme gleden i å få bra gjenstander, fordi man i mange tilfeller fant, eller allerede hadde, bedre gjenstander man hadde kjøpt. Denne endringen har gjort at den intense spenningen som følger når bunker med gjenstander poppe opp på skjermen etter en fiende har falt er mye større enn den var tidligere. Det å få finne en gjenstand som er en stor oppgradering er akkurat så deilig som det burde være i Reaper of Souls. Jubelbrølet stod i taket når barbraen min endelig fikk en oppgradering som erstattet den gamle hammeren min.
Figuren min er utstyrt fra topp til tå i gjenstander han bokstavelig talt har gått gjennom blod og gørr for å få. Utallige fiender, både store og små, er partert slik at han kan gjøre litt mer skade med hammeren, eller tåle en smell til fordi han fikk litt mer helse med den siste hjelmen. Jeg er stolt av alt jeg har greid å oppnå med den svære kjøttklumpen min, og det er ikke fordi jeg har brukt masse penger på å kjøpe meg det beste utstyret.
Døden venter
Spill som Diablo handler i all hovedsak om jakten på utstyr, og det har Blizzard personliggjort med Reaper of Souls. Det at jeg greier å spille på Torment I (det første nivået i den høyeste vanskelighetsgraden) alene uten å ha store problemer, gir en deilig følelse og noe jeg med en viss stolthet kan skryte av.
Reaper of Souls forlenger ikke historien med veldig mange timer. Akt V, den ene og nye historiedelen som følger med utvidelsen, bygger videre på den eksisterende historien. Igjen er det ene og alene opp til deg å redde verden fra total undergang. Den store, stygge slemmingen denne gangen er døden, med navnet Malthael. I den nye akten får vi en ny hjemmebase, besøker ulike miljøer og kjemper mot tusenvis av fiender.
Det kan virke som om Blizzard har lagt inn flere sjefer i områdene man kjemper seg gjennom, samt flere hendelser og minioppdrag underveis. Dette er med å krydre spillopplevelsen litt, og det føles mer dynamisk og variert, til tross for at det eneste man gjør er å ta livet av fiender i større eller mindre grupper.
Min første gjennomspilling av historien tok drøye seks timer, men det var på en høyere vanskelighetsgrad enn nødvendig. Denne tiden kan nok kortes ned betraktelig om man har en topp utstyrt figur og bare blåser gjennom oppdragene man får. I tillegg er jeg en av de som må utforske hver eneste lille krik og krok på hvert eneste sted jeg er, livredd for å gå glipp av noe. For å komme meg fra nivå 60 til 70, som er maks i utvidelsespakken, brukte jeg litt i underkant av 10 timer.
Jakten på utstyret
Det nye innholdet er bra, historien er helt i tråd med det pompøse og teatralske i de tidligere aktene, og områdene er mørke og dystre. Noe av det beste er at de nye sjefene du møter på, i hvert fall noen av de, er ganske vanskelige å slå. Spesielt den siste sjefskampen er en av de bedre som er laget til serien, og gav meg virkelig en utfordring på barbaren min. Han har en rekke angrep som virkelig svir når de treffer, og flere faser som gjør at man må tilpasse seg kampen underveis. Her nytter det ikke å stå å ta imot smell etter smell, da er du død før du vet ordet av det.
Den nye spillmodusen Adventure Mode tar bort litt av det gjentakende når historien er gjennomspilt, og gjør grindingen etter utstyr mer fornøyelig. I stedet for å spille gjennom de samme historiedelene på nytt, er det korte oppdrag med tydelige mål som gjelder i denne modusen. Det er raskt og effektivt, og du blir hele tiden belønnet med gjenstander og erfaringspoeng. Denne modusen passer perfekt til spillet når man har gjort ferdig historien en gang.
Variasjonen i oppdragene man gjør er grei, og muligheten for å stille inn vanskelighetsgrad når og til hva man vil er meget bra. Er Torment for tøff skrur du ned et hakk, får du et par kompiser som gir de gen hjelpende hånd skrur du den bare opp igjen. Dermed slipper man å spille den samme historien, med de samme fiendene, gang etter gang for å låse opp nye vanskelighetsgrader. I tillegg til den oppdragsbaserte delen i denne modusen, samler man opp gjenstander som låser opp såkalte rifts, som gir en enda tøffere utfordring, og enda mer gjenstander å utstyre figuren din med.
I tillegg til alle forandringer har det også kommet en ny klasse med utvidelsespakken. Crusader heter den, og ligner veldig på en typisk paladin man har sett i mange andre spill. Utstyrt med skjold og enhåndsvåpen kan du slynge avgårde magiske angrep før du moser løs med slagvåpenet ditt. Den nye klassen kjennes litt mer defensiv sammenlignet med barbaren, og er bygd for å tåle mange smeller. For meg er dette en ideel figur og klasse å spille hardcore på. I hardcore mister du figuren når du dør, og derfor liker jeg i det minste å tåle noen slag før kampen er tapt.
Jeg husker enda den tomme følelsen som fulgte når min demonjeger, som nådde nivå 54, døde etter et slag fra et monster. Siden den tragiske hendelsen har jeg kun spilt figurer som tåler mye i denne modusen.
Konklusjon
Diablo III: Reaper of Souls er en modig og meget bra utgivelse av Blizzard. Til tross for at originalen fikk en god mottagelse, og solgte enormt bra, har de turt å høre på kritikk de fikk, og har gjort noen radikale endringer i noen grunnelementer i spillet.
Det at det har fjernet auksjonshuset og alt som fulgte med det, er utelukkende positivt. Dermed har de gjort alles figurer mer personlige, og det er mer stolthet bak en godt utstyrt figur. Å komme opp til maks nivå på hardcore er ikke lenger basert på om du har hatt nok gull til å kjøpe det beste utstyret, men at du faktisk har skaffet deg og utstyrt din figur rett. Reisen fra første til siste nivå er din, og din alene. Du kan enda spille med andre, og samarbeide, men til syvende og sist så er det hardt ervervede gjenstander du utstyrer din figur med.
Alt i alt er Diablo III: Reaper of Souls en suveren utvidelsespakke, som gir oss akkurat det Diablo-spillet vi har ønsket oss.
Vil du prøve et annet spill i samme sjanger? Vi kan varmt anbefale Path of Exile.
