Der Norge stadig prøver å skape et navn for seg selv innenfor den internasjonale spillbransjen, har flere av våre skandinaviske naboer allerede gjort det stort utenfor Norden. Sverige står bak store titler som Battlefield og Minecraft, Danmark har levert Hitman i en årrekke, og de finske utviklerne i Bugbear Entertainment har pumpet ut bilspill så lenge jeg kan huske.
Et annet spillstudio som også kommer fra Finland, er det indiefikserte og Sony-orienterte HouseMarque. Opp gjennom årene har det lille utviklerstudioet pøst på med nisjetitler, fra de fengende Stardust-spillene, til Outland og hele veien til fjorårets PlayStation 4-eksklusive Resogun. Midt i blant alle disse spillslagerne slapp de også zombieskytespillet Dead Nation. Dette har nå funnet veien til både PlayStation 4 og PlayStation Vita, og vi har satt karakter.
Tenk Ellie, med skjeggstubber
Dead Nation er et stikkebasert, arkadepreget skytespill, hvor man i rollen som en vaskekte monsterslakter må skyte, brenne og slå seg gjennom nok en zombieapokalypse. Spillet starter så smått et år etter at det aktuelle zombieviruset begynte å herje jorden, og på toppen av en boligblokk i en anonym amerikansk storby får man velge mellom en av spillets to hovedpersoner. Den barske barskingen Jack McReady stiller med solbriller og raspete røst, mens spillets kvinnelige alibi, Scarlett Blake, slår fra seg med sitt sølvblonde hår.
Når alt likevel kommer til stykket er valget du tar nesten ubetydelig, da både historien som fortelles og banene man pløyer seg gjennom er stort sett identiske på tvers av de to figurene. De eneste forskjellene er rent kosmetiske, med to unike figurmodeller og fortellerstemmer. Dette er greit nok i seg selv, da handlingen uansett ikke er mye å skryte av: Som en fullvoksen versjon av Ellie fra The Last of Us er du immun mot det dødelige viruset, og på tvers av ti ulike nivåer må man gjøre sitt for å «redde verden».
Det er stort sett veldig trøtte greier, men fortellingen, som formidles via korte, konsise og overfladiske tegnesekvenser, har en viss sjarm. Den tar også akkurat nok plass og oppmerksomhet fra resten av spillpakken.
Fornøyelig våpenarsenal
Resten av Dead Nation handler om slakting av zombier, og hvordan du best går fram for å overleve bølge etter bølge med ravende vandøde. Man settes i gang med en rifle og et par granater, men før det rekker å gå lang tid vokser arsenalet ditt betydelig, med funksjonelle og fasjonable våpen i øst og vest. Maskingevær, pumpehagler, sjokkvåpen og et par andre godsaker plukkes opp langs veien, og alt er lagt til rette for at nettopp din voldsorgie skal bli så fornøyelig som mulig.
Og det er ganske fornøyelig, til tider. Spillet tar deg gjennom flere ulike deler av en urban forstadsby, hvor alt fra det lokale sykehuset til den fjerneste kirkegården skal besøkes. Som forventet i en zombieapokalypse, møter man stadig på vandrende lik, og mengden dødninger vokser stadig, i takt med dine nye våpen og deres oppgraderte egenskaper. Man får også leke seg litt med et par andre mekanikker. Du kan for eksempel manipulere parkerte biler som uler og tiltrekker seg zombier hvis du så mye som ser strengt på de, og ild vil spille en viktig rolle senere i spillet.
Ideene som er her er gode, men det er dessverre for få av de, og når spillet en sjelden gang tilbyr noe helt utenom disse vanlige elementene, forsvinner dette like fort som det dukket opp. Dead Nation er med andre ord preget av et utvalg veldig strenge systemer som rett og slett ikke utvikler seg i løpet av opplevelsen.
Handlingen ses fra oven, og man bruker én spak på kontrolleren til å styre spillets hovedperson, mens den andre beveger siktet rundt i ring. Det er en enkel styremetode, men presisjonen er langt fra god nok, og da spesielt på PlayStation Vita. De små stikkene er glatte og stive, og egner seg rett og slett ikke for finslepne og raske skuddvekslinger. Situasjonen bedrer seg noe når man fester grepet rundt den ellers supersolide DualShock 4, men også på PlayStation 4 er presisjonen aldri god nok, noe som leder meg til å tro at feilen ligger i spillet selv.
Housemarque begår flere slike feilsteg i alle spillets ledd, fra de altfor små figurene i Vita-utgaven, til den grumsete grafiske stilen og hele veien til et par uefne kameravinkler som hjemsøker opplevelsen fra start til slutt. Dette er unektelig feil og mangler ved spillet, men samtidig bidrar det hele til en slags bisarr følelse av realisme: Man skal jo på sett og vis miste oversikten midt i en bøling med zombier; hadde jeg vært i en slik situasjon hadde jeg helt sikkert bommet på mange av de samme skuddene McReady nettopp sløste bort, og ja, apokalypsen skal være et stygt og møkkete sted.
Jeg ønsker på ingen måte å forsvare spillets svakeste sider, og når «realismen» havner i veien for spillgleden har utviklerne uansett tråkket feil et sted langs veien.
Poeng meg her, poeng meg der
Dette til tross, det er ganske morsomt å slå seg løs i Dead Nations kaotiske verden. Drepingen vil ingen ende ta, og med et arkadeaktig poengsystem som oppfordrer spillere til å knerte så mange dødninger som mulig er det lett å se at dette er de samme utviklerne som også står bak den klassiske Super Stardust-serien, samt nykomlingen Resogun. Poengdobling står i fokus, og spillet sammenligner stadig poengsummer mellom deg, dine venner og vilt fremmede spillere.
Det samme poengjaget som driver de tidligere nevnte spillene griper meg derimot ikke, selv om alt egentlig er lagt til rette for det.
Da kan man istedenfor velge å kaste seg ut i tangoer med venner og fiender via Internett, eller i samme sofa hvis man spiller på PlayStation 4. Det er langt mer underholdende å leke sammen med en kompanjong, selv om banene i seg selv ikke nødvendigvis inspirerer til flere gjennomspillinger.
Samarbeidet strekker seg også til de ekstra modusene som følger med i PlayStation 4-utgaven. En god del ekstrainnhold er nemlig inkludert i den nyeste stuekonsoll-versjonen av Dead Nation. Disse modusene introduserer spillerne for splitter nye og langt mer grafisk interessante omgivelser, hvor man blant annet skal overleve lengst mulig og klamre seg gjennom seks ulike utfordringer.
Dette er gode tillegg til spillet, og da er det synd at Vita-eiere ikke får bli med på leken uten å betale ekstra for tilleggsinnholdet – en merkelig avgjørelse fra Sony og utviklernes side.
Konklusjon
Dead Nation til PlayStation 4 og PlayStation Vita er to helt streite nyutgivelser av den fire år gamle zombiemassakren. Skytingen er lett å forstå seg på og drepingen fornøyelig, med to stikker som dine viktigste verktøy og en rekke våpen til rådighet. Styringen er derimot langt fra presis nok, og man føler aldri at man har kontroll over de to hovedpersonene der man hvileløst karrer seg fra den ene bølingen med dødninger til den neste.
Spillet har mange feil og mangler, som kanskje kan bidra til en mer realistisk opplevelse, men i så fall har realismen kommet på bekostning av moro, en byttehandel som sjelden lønner seg.
PlayStation 4-utgaven av spillet er den klart beste av de to, da grafikken er tydeligere, styringen litt bedre og innholdet mer omfattende. Hvorfor Vita-utgaven tvinger deg til å kjøpe dette ekstrainnholdet ved siden av spillet er jeg jammen ikke sikker på, men den ekstra variasjonen er sårt tiltrengt.
Resultatmessig er det en klar kvalitetsforskjell på de to utgavene, selv om Dead Nation på ingen måte er et dårlig spill i noen form eller fasong. Det er bare ikke et særlig godt et heller, og med mindre man er stor fan av Super Stardust HD kan man trygt styre unna denne apokalypsen, i det minste på PlayStation Vita.
Er du på utkikk etter gode, stikkebaserte arkadespill er Housemarques tidligere forsøk, deriblant Super Stardust HD og Resogun, langt bedre spillopplevelser.
