For snart to år siden kom PC-versjonen av Dark Souls. Det kritikerroste konsollspillet var i utgangspunktet ikke planlagt til denne plattformen, men det enorme etterspørselen gjorde at From Software ga etter.
Resultatet ble en meget omdiskutert og skuffende versjon for mange PC-spillere. Det kjørte på en lav oppløsning, teksturene og grafikken var ikke optimalisert for plattformen i det hele tatt. Ingen tilpasning ble gjort med tanke på at mange spiller med mus og tastatur. Mange av problemene ble fikset, dels etter hjelp fra moddere og noen oppdateringer fra utviklerne, men faktum er at PC-versjonen av Dark Souls ikke svarte til forventningene mange hadde før det kom.
Når man så fikk vite at Dark Souls II skulle komme på PC, gikk utviklerne og lovet bot og bedring denne gangen. De skulle lage en versjon spillet verdig. Det har de greid med glans.
Evig kjærlighet
Jeg skyr aldri en mulighet til å proklamere min kjærlighet til denne spillserien. Både Demon’s Souls, Dark Souls og Dark Souls II er blant de spillene jeg har spilt mest, og jeg har elsket alle tre. For en drøy måned siden gav jeg Dark Souls II 9 av 10 poeng, og hadde ikke mye å utsette på spillet. Alt i alt var det en fantastisk oppfølger til et av mine absolutte favorittspill.
Jeg har ventet spent på PC-utgaven, og har brukt de siste ukene opp mot lansering til å planlegge min figur. Tidligere har jeg stort sett alltid lent meg mot enten raske, mobile sverdkjempere eller muskelmaskiner med tung rustning og svære våpen. Derfor bestemte jeg meg for å spille en magiker denne gangen, for å se hvordan spillopplevelsen ble med en slik spillestil. Det eneste jeg angrer på nå i ettertid er at jeg aldri har spilt en magiker tidligere.
Selv om magikeren min holder avstand og helst ikke skal opp i fjeset til fiendene er det liten tvil om at Dark Souls II spilles best med håndkontroll. Utviklerne har lagt bedre til rette for bruk av mus og tastatur, men det blir en suboptimal opplevelse. Jeg har en Xbox 360-kontroll koblet til PC-en min, og den fungerer utmerket. Måten kampsystemet i spillet er konstruert passer rett og slett bedre med en kontroll. Det blir mer presist, og man får en mye bedre kontroll over figuren.
Spillutviklerne har perfeksjonert oppskriften de startet på med Demon's Souls. Gjennom de to foregående spillene har de finjustert kampsystemet til noe av det aller beste jeg har opplevd. Min figur gjør det han skal, når jeg vil. Hvis fienden greier å denge meg med den svære hammeren sin, er det fordi jeg har bommet, og ikke fordi det er en eller annen feil med spillet. Og mestringsfølelsen man får når man møter den samme fienden igjen med litt mer kunnskap, og gir juling i stedet for å ta i mot, er uten sammenligning. Det er ikke bare figuren som blir sterkere og utstyret som blir bedre i Dark Souls II. Man blir en bedre spiller etter hvert, og det er en utrolig deilig følelse.
Den hårfine balansen mellom ekstremt vanskelig, men samtidig overkommelig ligger som en rød tråd gjennom hele spillet. Når du tror du kommer til et punkt der spillet blir for lett stenger From Software døra med en ny fiendetype eller en sjefskamp som er helt ulik alle andre du har opplevd så langt. Dark Souls II er større og mer variert i fiendetyper, områder og mengde sammenlignet med forgjengeren.
Ingen Blighttown denne gangen
From Software har ikke begrenset hverken oppdateringsfrekvens eller oppløsning denne gangen. Etter kort tid merker man at spillet flyter bedre på PC sammenlignet med konsoll. Det er en vesentlig forskjell på 30 bilder i sekundet sammenlignet med godt over 60. Animasjonene til både figuren man styrer og fiendene er litt smidigere, og ser litt bedre ut. I tillegg til dette er grafikken vesentlig bedre sammenlignet med konsollversjonen.
Teksturene ser bedre ut og detaljer på rustninger og bygninger er forbedret uten at det går utover ytelse i det hele tatt. Her finnes det ingen Blighttown, et område fra originalen som tok livet av en allerede dårlig bildefrekvens og ytelse. De lange lastetidene fra konsollversjonen er også forbedret radikalt. Dermed går det raskere å teleportere mellom de ulike bålplassene, og unødvendig ventetid der man ikke spiller er nesten ikke eksisterende.
I tiden etter at jeg anmeldte konsollversjonen har jeg rukket å se enda mer av det spillet har å by på, og et av de elementene som har fascinert meg mest er historien som fortelles. Jeg skal ikke røpe noe av den her, men fortellerteknikken til From Software er rett og slett fantastisk. De gir små drypp og hint til historien og universet gjennom samtaler med figurer man møter og korte beskrivelser på gjenstander. Man oppdager stadig nye ting som viser litt av historien. Små detaljer man ikke ser første gang blir mer tydelig, og nye ting dukker opp på de mest finurlige plassene.
Det er en veldig smart måte å formidle en historie på. Jeg har virkelig kost meg med å prøve å sy sammen de ulike bitene, gjøre meg opp en mening om hva som egentlig skjer, og diskutere det med andre kamerater som spiller Dark Souls II. Eneren hadde mye av det samme, men denne gangen har jeg virkelig blitt oppslukt i historien.
Konklusjon
Dark Souls II er et av årets aller beste spill. Vanskelighetsgraden er til tider ekstrem, men kampsystemet er så finjustert at det er en fryd å hoppe unna store sverd og fæle fiender. Selv etter langt over 100 timer er jeg fortsatt ikke utlært. Jeg blir fortsatt most av enkle fiender, og det er alltid min egen feil. Kampsystemet er perfekt tilpasset, læringskurven er bratt men aldri urettferdig. Dark Souls II er et spill som hele tiden utfordrer deg som spiller, og det er helt opp til deg hvordan du vil møte den utfordringen.
Utviklerne har ikke gjort noen kompromisser for å få spillet på PC, tvert imot har de forbedret en allerede veldig god konsollversjon. Grafikken er bedre, animasjonene er smidigere og ytelsen er upåklagelig. Spillet fungerer smertefritt selv med de høyeste grafikkinnstillinger, uten tegn til fall i bildefrekvens. Teknisk sett er stort sett alt i spillet forbedret på PC-versjonen.
Etter langt over 100 timer med Dark Souls II er det fortsatt nye ting å oppdage. Det kan være en ny taktikk på en av de mange sjefskampene, en ny våpenkombinasjon som fungerer bra eller et skjult område i spillet. Selv etter snart tre gjennomspillinger er jeg langt ifra ferdig, og jeg gleder meg til neste gang jeg kan sette meg ned, fyre opp spillet og stange hodet mot veggen.
Tålmodigheten blir satt på prøve på en helt unik måte, og det er lange perioder hvor jeg rett og slett hater Dark Souls II. Så kommer det et euforisk lysglimt, en tilfredsstillelse som jeg aldri opplever i andre spill, som gjør at slitet glemmes umiddelbart. Det faktum at jeg har greid å fullføre dette spillet helt uten hjelp, uten å slå opp en eneste ting på nettet, er en bragd jeg bærer med stolthet. De første minuttene etter at siste sjefskamp var avgjort er blant de aller beste spillminnene jeg har gjennom over 20 år med spilling.
Dark Souls II er fantastisk, og PC-versjonen er den aller beste måten å nyte denne opplevelsen på.
Bound By Flame er et annet spill som ser ut til å befinne seg i samme sjanger som Dark Souls II. Vil du ha et litt roligere spill er kanskje Metal Gear Solid V: Ground Zeroes noe å sjekke ut.
