Etter en drøy halvtime i Dark Souls II husket jeg hvordan det var å spille Demon’s Souls og Dark Souls for første gang. Det var første gang jeg nesten vred i stykker kontrollen i ukontrollert irritert, så varm toppen var jeg at røyk nesten stod ut øra.
Ikke på grunn av en feil i spillet, men fordi jeg bomma, og ble slått paddeflat av en fiende som ikke burde fått muligheten til å slå meg i det hele tatt. Jeg har ingen andre å skylde på enn meg selv, og det dumme valget jeg tok akkurat der og da.
Det høres kanskje ikke særlig positivt ut, men det er stunder som dette som gjør at jeg elsker disse spillene. Med årene har jeg rundet et tresifret antall timer i både Demon’s Souls og etterkommeren Dark Souls. Spillene har etset seg inn i hjernebarken, og jeg tror aldri jeg kommer til å glemme de korte glimtene med euforiske gleden disse to spillene gav meg. Det å bruke uttrykket elsk/hat er kanskje litt vel klisje, men akkurat her passer det helt perfekt.
Tøff start
Jeg sitter igjen med den samme følelsen etter å ha testet Dark Souls II. I perioder lurer jeg på hvorfor jeg gidder dette, mens jeg fem minutter senere løper og henter samboeren min for å fortelle, med overdrevet mye iver, hvordan jeg tok «bossen» jeg hadde slitt med de seneste to timene.
Tonen i spillet ble satt etter rundt fem minutter for min del. Omtrent så lang tid tok det før jeg døde for første gang, og fikk se hvilken «achievement» jeg fikk for det. «This is Dark Souls» stod det øverst i høyre hjørnet av skjermen. Siden den gang har jeg spilt flere titalls timer, men er langt ifra ferdig. Jeg kommer helt sikkert til å spille om igjen med en annen figur, med en helt annen spillestil. I tillegg til det vil jeg sikkert bygge videre på figuren jeg allerede har, spille med høyere vanskelighetsgrad og teste andre grupperinger man kan bli med i. Det er store mengder med innhold, og ulike måter å tilnærme seg Dark Souls II på.
From Software har skapt et spill helt i tråd med forgjengeren, som tar med seg alt som var bra, legger til litt ekstra, og finpusser det som allerede var en vellykket oppskrift. Og for alle fans som var bekymret for at nummer to skulle bli forenklet: Slapp helt av. Jeg har rundet tre siffer i min dødstallteller, og jeg mistenker at det tallet kommer til å bli mye høyere før jeg legger fra meg spillet for godt.
Den store styrken, og det som virkelig gjør disse spillene minneverdige, er at alle dødsfallene er helt og totalt min egen skyld. Hvis du prøver å rulle unna og bommer, så er det din skyld. Slik var det i både Demon’s Souls og Dark Souls, og det er fortsatt slik i Dark Souls II. Måten du ønsker å tilnærme deg kampsystemet på er helt og holdent opp til deg.
Jeg valgte å spille en kriger med tung rustning, svære våpen og skjold der det trengtes. Bygd for å tåle og gi mye skade, men veldig lite mobil. Etterhvert som sjelene ble samlet inn puttet jeg poeng på de egenskapene som bygget opp under stilen jeg hadde valgt. Sjelene er også valuta i universet, i tillegg til å brukes når du øker i erfaringsnivå. Du bruker de til å oppgradere våpen og rustning, og kjøpe gjenstander fra de mange figurene du møter på. Sammenlignet med Dark Souls finnes det flere kjøpmenn og ting du skaffer på denne måten.
Selv om det kan virke som en litt enkel måte å skaffe utstyr på, er det alltid en avveining om man skal gå opp i nivå eller kjøpe en gjenstand. Eller kanskje du skal oppgradere rustningen du allerede bruker, noe som også koster sjeler i tillegg til andre gjenstander.
Øvelse gjør mester
Kampsystemet handler først og fremst om å lære seg angrepsmønstre, avvente fiendene man hele tiden slåss mot, og angripe til rett tid. Bommer du kan selv en helt vanlig fiende drepe deg på noen ganske korte sekunder. Kontrollene sitter veldig bra, du får god respons på alt du vil at figuren skal gjøre. Hvordan utstyr du bruker, og hvilke egenskaper du velger å fokusere på når du går opp i nivå har også stor betydning på hvordan kampene er. En tung rustning gjør at du beveger deg saktere, ruller tregt og svinger våpenet saktere.
En av de tingene du da vil også merke, som er nytt, er at helsen sakte minsker litt hver gang du dør. Til slutt står du der med halve livet ditt, og da kan både vanlige fiender og ikke minst sjefskampene bli riktig så vanskelige.
Du har selvsagt måter å fikse dette på, men ingenting blir forklart med tydelighet. Selv om Dark Souls II gjør en veldig god jobb med å introdusere nye spillere via et nybegynnerområde, er det fortsatt mye i spillet du rett og slett må finne ut selv. Du får obskure hint via gjenstander, eller utydelige advarsler om ulike grupperinger du kan bli med i, uten helt å vite hva som skjer lenger ut i spillet. Ikke forvent at noen holder deg i hånden og sier hva som er den rette veien, her er det helt og holdent opp til deg.
Etter en kortere åpningssekvens der du har et begrenset område å bevege deg i åpner spillet seg. Du har et hovedområde der du kan bruke sjelen du samler til å gå opp i nivå, en smed og en person som selger og fikser rustningen din. Nytt i denne versjonen er også at du kan bruke de mange bålene som plasser du kan teleportere til fra starten av. Du kunne gjøre dette i Dark Souls også, men det var først når du hadde kommet et langt stykke ut i spillet. Det er alltid en befrielse å finne et nytt leirbål å tenne, uansett hvor i verden det er.
Vanskelige sjefer
Fra denne hovedbasen kan du gå mange forskjellige retninger, og jobbe deg fram mot en sjefskamp. Du kan finne mange snarveier som gjør at du etterhvert ikke trenger å gå igjennom det samme hver eneste gang du dør, slik at opplevelsen blir litt mindre repetitiv. Balansen mellom utfordringen det er å gå igjennom en rekke fiender, og det å hoppe over via en snarvei er noe From Software har truffet bra på.
Det finnes mange ulike sjefskamper i spillet, som alle er varierte og utfordrende på hver sin måte. Jeg skal ikke røpe noen av de her, men de varierer i størrelse, hvordan angrep de har, og hva slags område du må kjempe i.
For eksempel møter du en fiende på en båt. Sakte, men sikkert fylles rommet av vann, noe som gjør at du beveger deg saktere og saktere. Dermed er det vanskeligere å hoppe unna angrepene som kommer, noe som tvinger deg til å være aggressiv slik at fienden faller før det er altfor mye vann i rommet.
Dark Souls II har noen virkelige minneverdige sjefskamper, som er akkurat så vanskelig og frustrerende som disse spillene kan være. De krever tålmodighet i bøtter og spann, og utspiller seg på mange måter som et puslespill man må forstå før man har en sjanse til å gå seirende ut. Du må lære angrepene og animasjonene, når du kan angripe og når du må gå i forsvar. Jeg slet veldig på en slik kamp tidlig i spillet, og stanget mot overmakten i nesten to timer før jeg endelig knakk koden. Jeg droppet skjoldet, det hadde uansett ingen nytte i den kampen, og lærte meg når og hvor jeg måtte rulle unna angrepene hans etter mange forsøk. Endelig satt det, fienden falt og klamme hender ble hevet i seiersrusen.
Den intense spenningen som utløser en lettet og deilig følelse av mestring er unik for denne spillserien, og er uten tvil spillets store styrke.
Akkurat den følelsen er det få andre spill har greid å vekke i meg. Den intense spenningen som utløser en lettet og deilig følelse av mestring er unik for denne spillserien, og er uten tvil spillets store styrke. Du føler deg rett og slett som en konge på haugen etter å ha slått overmakten sønder og sammen. Etter alle de timene du jobber deg gjennom de samme fiendene fordi du har dødd, er det de store sjefene som er spillets absolutte høydepunkt. Det å prøve å knekke koden, forstå hvordan man skal slå noe som tilsynelatende er umulig er vanskelig, men samtidig utrolig deilig når man først får det til. Det er denne driven etter å lykkes, for så å se hva som skjer rundt neste sving som er litt av magien i Dark Souls II.
De mange ulike områdene du beveger deg gjennom er mer variert enn forgjengeren var. Det er ikke alltid like mørkt og dystert, men hele verdenen har en uggen følelse av fortvilelse og tomhet uansett hvor du måtte befinne deg. Lyssettingen i spillet er flott, animasjoner på både fiender og din egen figur er flotte. Noen bakgrunner og teksturer er ikke veldig pene, og jeg gleder meg til å se spillet på en PC med enda bedre grafikk. Jeg har imidlertid ikke merket noen nevneverdige fall i ytelse, og det ser ut til at spillet flyter stabilt uansett hva som skjer på skjermen.
Konklusjon
Dette er et av årets mest etterlengtede spill hos meg. De to forgjengerne vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt, som nå må gjøre plass til det nyeste familiemedlemmet i gjengen. Dark Souls II treffer på alle de rette punktene, og har gjort et bra spill enda bedre. From Software har finpusset grunnlaget de har lagt med de to foregående spillene, og har laget et særdeles bra actionspill.
Utvikleren har gjort noen små endringer her og der, uten å endre radikalt på det fans og spillere forventer av et spill med dette navnet. Historien er for eksempel lettere å følge sammenlignet med de to foregående spillene. Den er fortsatt kryptisk og du får vite mindre enn du kanskje vil, men det er litt mer fokus på fortelling denne gangen.
Du kommer til å dø veldig mange ganger i løpet av reisen gjennom Dranglaec, og du kommer til å stå fast uten å vite hvor du skal gå. Tålmodighet og en vilje til å holde ut i de tunge stundene er nødvendig, mest fordi premien som venter deg er desto deiligere. For alle de timene spillet frustrerer med sitt vanskelighetsnivå finnes er gledestoppene desto bedre.
Her er det bare å stålsette seg, krumme nakken, bite sammen tenna og alt annet du kan gjøre for å forberede deg. Dark Souls II gir deg en uforglemmelig reise og er et av årets aller beste spill.
Vil du ha en annerledes actionopplevelse kan kanskje Assassin's Creed IV: Black Flag eller Batman: Arkham Origins noe for deg.
Som i forforgjengeren kan man kjempe mot andre spillere på nett eller samarbeide mot fiender som er vanskelige. Serverne er imidlertid ikke skrudd på enda, derfor er heller ikke nettfunksjonaliteten testet. Teksten i anmeldelsen oppdateres når dette er testet.
