For et par år siden tilbrakte samboeren og jeg en langhelg i Paris. Jeg forelsket meg totalt i byen, språket og kulturen.
Når jeg i ettertid så de første skjermbilder og videoklipp fra Contrast, kilte det litt ekstra i spillehjertet mitt. Paris dannet bakteppe for noe som så bra og annerledes ut. Variasjonen mellom to- og tredimensjonalt virket som en spennende måte å gå løs på plattformsjangeren på.
I tillegg til dette var det en herlig stemning i spillet. Den film noir-inspirerte settingen, sammen med deilig musikk og den visuelle stilen, trigget spillelysten.
Etter å ha spilt meg gjennom hele spillet, har jeg ikke noe annet valg enn å ty til en uungåelig klisje: Contrast er fylt med kontraster.
Ulydig unge
Du starter på rommet til den unge jenta Didi. Det er henne hele historien handler om. Du styrer imidlertid ikke Didi, men hennes fantasivenn Dawn. Dawn er en langbent, veldreid kvinne som kunne sklidd rett inn på en burlesk dansebule i 1920-tallets Paris.
Dawn kan kun se Didi, alle andre mennesker man møter underveis sees som skygger. Dawn lever et eller annet sted mellom skyggeverden og vår verden, og kan bevege seg mellom de to som hun vil. Mange av utfordringene baserer seg på hvordan man kommer seg fra A til B ved å manipulere elementer både i og utenfor skyggene.
Når Dawn er i skyggene er det som å spille et todimensjonalt plattformspill. Utenfor skyggene kan man manipulere og flytte gjenstander og sikte inn lyskilder slik at skyggene faller akkurat slik man trenger for å komme seg videre.
Didi sniker seg raskt ut av soverommet, for så å fyke ned til bula der moren hennes opptrer. Der ser hun faren sin, som ble kastet på dør for en stund siden. Han har lagt store planer for å komme tilbake til familien. Nå skal de fungere, og han er full av lovnader om at det skal bli annerledes denne gangen. Ikke uten hjelp av Didi og Dawn, skal det fort vise seg.
Lite variasjon
Historien er helt grei. Didi er en søt, bestemt og målbevist ung pike som gjør det hun må for å samle familien igjen. Da er det opp til deg som Dawn å sørge for at den lille jenta får det hun vil. De ulike områdene du må komme deg gjennom er i og for seg varierte, selv om handlingene man gjør er sørgelig repeterende.
Contrast handler om lys og skygge. Ved å skinne lys den rette veien, og flytte en gjenstand eller to kommer du deg opp i andre etasje, der døren står oppe. De få plattformområdene er altfor korte og lite utfordrende. I starten er det spennende, og man lærer et par nye ting som kan krydre utfordringene litt.
Etter dette virker det som om utvikleren har satt inn autopiloten, og glemt litt hva de har å leke seg med. Gåtene handler etter hvert mer og mer om å bare flytte en kjedelig kasse over på et trykkpunkt, for så å hoppe gjennom en kort skyggedans, før neste eske skal flyttes og plasseres. Det er altfor enkelt, de samme løsningene finnes på alle de ulike områdene, og det finnes nesten ikke variasjon.
Et hederlig unntak er en seanse i et sirkusområde, der du må spille prinsessen i et skyggespill. Her er spillet på sitt mest humoristiske, og det man gjør kan minne veldig om Limbo.
Åpent og spennende
I tillegg til dette finnes det altfor mange korte sekvenser der du bare løper fra et sted til et annet, fra den ene videosekvensen til den andre. Noen tar fem sekunder, andre tar kanskje tjue, men du gjør absolutt ingenting. Dette gir både historien og spillet en veldig oppstykket følelse, og det er lite flyt.
Grafikken og settingen er god, og noe av det beste utviklerne har gjort er å lage området man befinner seg i åpent. Mellom flere av «brettene» kan man fritt bevege seg rundt. Det er imidlertid svært lite å ta seg til utenom akkurat der historien vil ha deg til neste sekvens, men jeg koste meg med å rusle rundt og kikke.
Teknisk sett er ikke Contrast et mesterverk. Det hadde helt klart vært mulig å finpusse på mye grafisk, men de får til stemningen og film noir-stilen veldig bra. Musikken er meget god, og blant de største plusstegnene i margen.
Konklusjon
Contrast ble en kort og kjedelig opplevelse. Historien er hverken original eller spesielt god, med den lille jenta Didi som et lyspunkt. Den føles uferdig, og det er mange aspekter ved Dawn og hennes skyggeverden som kunne vært spennende å utforske, spesielt med tanke på bomben man blir servert tre sekunder før spillet slutter.
Stemningen og musikk er det ingenting å utsette på, heller ikke på plassene man beveger seg igjennom. Paris fra 20-tallet ser flott ut, og det er mange morsomme og spennende bygninger å se på. Det hadde vært herlig å kunne utforske alt mye mer, spesielt med lyssettingen og hvordan lys og skygge blir utnyttet i spillet.
Utfordringene, de ulike plattformstedene er altfor korte og lette. Med unntak av et par steder klødde jeg meg sjelden i hodet for å finne en vei videre. Potensialet til hoppingen og vekslingen inn og ut av skyggen føles uforløst, og mange av de senere plattformpartiene blåser man gjennom uten å tenke. Flytting av bokser er kjedelig når man kunne gjort mye annet for å variere og utfordre spillerne.
Contrast har små lysglimt her og der, men befinner seg i det store og hele i skyggen.
