Det har vært gøy å følge den røde tråden i Treyarchs Call of Duty-spill, fra World at War til Black Ops II, og vite at alt foregikk i det samme universet. Black Ops III hopper derimot så langt frem i tid at det fremstår som nesten ugjenkjennelig.
Ingen hoverboards i fremtiden
40 år har gått siden Black Ops II, og verden har ikke blitt triveligere. Voldelige revolusjoner, robot-arméer ute av kontroll, værkatastrofer, og uetiske eksperiment på mennesker bidrar til å legge en demper på stemninga for våre stakkars etterkommere.
Du inntar rollen som en ikke-navngitt hovedperson. Tidlig i handlingen blir du livstruende skadet under et oppdrag som går galt, og CIA gjør deg om til en cyborg. Dine kvestede lemmer blir erstattet med robotiske deler, og hjernen din blir stappet full av elektroniske kretser. Så hopper historien frem noen år. Du og din partner som ligner ganske mye på Bradley Cooper men definitivt ikke er Bradley Cooper, er på sporet av den farlige Special Forces-avhopperen John Taylor og hans team. De er mistenkt for brutale drap på flere CIA-agenter og du må jakte dem ned. Inspirasjonen fra Heart of Darkness skinner tydelig gjennom der du følger i skurkens fotspor og prøver å finne ut hvorfor det klikka for ham.
Go go Gadget
De silkemyke skytekontrollene sitter like bra som de har gjort siden 2007, men som levende sveitsisk lommekniv har du også adgang til masse fancy tilbehør. Du kan for eksempel ta styringen på roboter med tankene dine, få granater til å eksplodere i beltet på intetanende soldater og få droner til å skru seg av og krasje i bakken, og i det hele tatt skape alle mulige typer kaos på slagmarken. Eller hva med å sende ut en sverm av nano-veps fra hendene dine? Fra øyeblikk til øyeblikk er det ganske moro å finne nye måter å kverke både roboter og soldater på.
En ferdighet jeg brukte ofte var å få kamproboter til å selvantenne og eksplodere i en kjedereaksjon bare ved å nonchalant veive med hånda. Jeg fant raskt mine to-tre favoritter og brukte dem gjennom hele kampanjen, noe jeg tipper vil være tilfellet for de aller fleste.
Surrealistisk science fiction
Handlingen i Black Ops III viser tydelig at Treyarch ikke skyr unna å utforske de mørkeste krokene av den menneskelige psyken. Spillet er fylt av ofte groteske, marerittaktige scener som skal illustrere farene med overdreven bruk av hjerneimplantater, og hvordan det kan endre på hva det betyr å være menneske. Det er tvers gjennom dystre saker, og handlingen beveger seg flere ganger inn i skrekkfilm-territorie.
Mørk sci-fi er ikke nødvendigvis noe negativt. Hadde historien vært minneverdig kunne denne dystopiske cyber-settingen fungert bedre, men det ender opp med å være syv ganske forglemmelige timer. Jeg husker knapt noen av rollefigurene og motivasjonene deres er aldri tydelige. Det første Black Ops-spillet klarte å holde interessen min med et interessant rollegalleri og kald krig-paranoia. Fjorårets Advanced Warfare solgte meg også mye bedre på sin fremtidssetting, og brukte mer tid på å utdype universet sitt. Kevin Spacey gjorde en god jobb som farsfigur som viser seg å være ond.
I Black Ops III kastes vi rett inn i en fremtidsdystopi som burde vært etablert mye bedre. Det er vanskelig å få tak på hva som står på spill her. Noen enkeltscener er svært effektive og velregisserte, særlig mot slutten, men jeg savner en nerve og driv i fortellingen. Hele konseptet om hemmelige operasjoner ga også mye mer mening når vi kunne kjenne oss igjen i spillverdenen og relatere til ting. Hvordan skiller disse operasjonene seg fra andre militæroppdrag i 2060? Hva er det som gjør dem til sorte operasjoner? Vi har ikke noe sammenligningsgrunnlag.
Flerspiller med klasse(r)
Det positive med årets versjon av flerspillerdelen er hvordan Treyarch har nærmet seg andre klassebaserte spill som Team Fortress 2, og gitt figurene du kan spille tydelige individuelle særpreg. Disse spesialistene inkluderer for eksempel den destruktive «Ruin» som kan hoppe på fiender fra lufta med stor kraft, pil og bue-bæreren «Outrider», eller den tidsreisende «Prophet.» Alle spesialistene har unike evner som kan brukes med jevne mellomrom. Etter hvert som du går opp i nivå kan du låse opp flere og flere av disse klassene, og flere av evnene deres. I tillegg til dette har du også det vanlige oppgraderingssporet med våpen og tilbehør som vi kjenner fra tidligere spill i serien. Spesialistene ser også veldig kule ut, og tilfører variasjon så det ikke bare er en gjeng med anonyme soldater som springer rundt.
Flerspilleren flommer over av moduser, men det er Team Deathmatch jeg helst vender tilbake til. Det sier faktisk mye om hvor solid fundamentet til Call of Duty er når det fremdeles er såpass gøy å spille det ni år etter at Call of Duty 4 kom ut. For det er gøy, selv om ting ikke har utviklet seg veldig mye siden den gang. Treyarch har i det minste henta inspirasjon fra de beste og gjort noen smarte grep for å børste vekk litt av støvet som har samla seg. Dette er hovedattraksjonen for brorparten av spillerne, og jeg tror ikke de vil bli skuffet. Dette kan Treyarch.
Kartene er godt tilrettelagt for den økte mobiliteten du besitter som supersoldat, selv om veggløpinga tar litt tid å bli vant med. Titanfall sin parkour-inspirerte bevegelsesmekanikk var veldig naturlig og intuitiv, mens Black Ops III gir deg en følelse av at du glir på et fastlåst magnetisk spor når du løper på veggene. Til gjengjeld betyr dette at det du faktisk kan sikte og skyte med relativ høy presisjon mens du veggløper, og det er tilfredsstillende når du faktisk treffer noe.
H.P. Lovecraft møter Call of Duty
Jeg har aldri brukt mye tid på Zombies-modusen i tidligere spill, men årets versjon er faktisk ganske sjarmerende. Noir-settingen i Shadows of Evil blander H.P. Lovecraft med 1930-talls noir-filmer og det er absolutt ingenting å utsette på produksjonsverdien her. Musikken til komponist Jack Wall er også herlig og gir assosiasjoner til røykfylte jazzklubber. Av alt som Black Ops III har å by på er det faktisk Zombies jeg har lyst til å spille mer av denne gangen. Det hadde jeg ikke trodd på forhånd.
Her det mye å tenke på samtidig, og det kan fort bli kaotisk når zombier og Chthulhu-aktige monstre kommer i store grupper mot deg. Det kan også være litt vanskelig å finne andre å spille med i matchmaking, så jeg anbefaler at du gjør avtaler med venner. Samarbeid er helt essensielt i Zombies, og du vil få mye mer ut av modusen hvis du spiller med folk du kjenner.
Én ting til: Jeff Goldblum er med som stemmeskuespiller, og låner også ansiktet sitt til nattklubb-magikeren Nero. Alltid et pluss.
Konklusjon
For de av oss som verdsetter gode Call of Duty-kampanjer er årets utgivelse en liten skuffelse. Enspilleren byr riktignok på mange øyeblikk med underholdende action, og det er gøy å leke seg med Bioshock-aktige superkrefter, men historien vi får servert er hverken interessant eller tankevekkende selv om den tydelig har ambisjoner om det. Det hele fremstår ganske selvhøytidelig, og får meg til å verdsette kampanjen fra fjorårets Advanced Warfare enda mer.
Black Ops III reddes derimot av en svært tilfredsstillende flerspillerdel som på vellykket vis klarer å tilføre nye elementer til Call of Duty-formelen. Det er kanskje flere elementer vi har sett før i flere andre storspill, men økt mobilitet og kule spesialistklasser tilfører en god dose personlighet og variasjon til en serie som har trengt det en stund. Jeg lot meg i tillegg sjarmere av retrostilen i Zombies, og kommer til å spille mye av det fremover.
Kanskje neste års Call of Duty klarer å treffe blink på både enspiller og flerspiller, men i år får vi nesten ta til takke med én av delene.
