De fleste eventyr begynner med «Det var en gang», og på samme måte begynte mitt spilleventyr med den gangen Call of Duty var på sitt aller beste. Det var nemlig en gang da Call of Duty var nytt og friskt, da andre verdenskrig var blitt kjedelig, og overgangen til vår egen tidsalder var noe av det største som hadde skjedd i skytespillsjangeren på flere år.
Syv år har gått siden Modern Warfare imponerte med Captain Price og «Create-a-class», og Call of Duty har lenge hvilt på den moderne krigføringens laurbær. I fjor sa det imidlertid stopp, og Call of Duty: Ghosts stod igjen som en uinspirert og trøttsom spillopplevelse – vår anmelder påstod til og med at det spøkte for seriens fremtid. Dette innså antagelig også Activision, og i et forsøk på å sprite opp pliktens kall, har de nå tatt skrittet enda lenger inn i fremtiden – en lys og blankpolert fremtid vel og merke.
Team America
Året er 2054, og i rollen som militærutgaven av Troy Baker hopper man ut i krig og faenskap med begge beina først. Vår helts egentlige navn er Jack Mitchell, og etter et hektisk og etablerende åpningsoppdrag i hjertet av Sør-Korea, sitter vi igjen med en død bestevenn, en arm for lite, og Kevin Spacey på nakken. Så går det som det må, og med robothånd og ny sjef skal man redde verden fra den påfølgende ondskapen.
Det som følger er som forventet en hel haug med godt varierte oppdrag, spredd omkring i verden. Turen tar oss fra iskalde breer til postmoderne ørkenbyer, og i ånden til Team America røsker man til i de løse trådene som måtte finnes.
Som Call of Duty-historier flest er handlingen både klisjepreget og forutsigbar, med plottvister som kan skimtes langt i det fjerne og militærlingo som for det meste fremstår som vissvass for oss vanlige dødelig. Vi har sett mye av dette før, og bortsett fra de bokstavelige, vil ingen bomber gå av i løpet av historiens gang.
Ved eventyrets hjerte står en spennende fortelling.
Ved eventyrets hjerte står det likevel en spennende fortelling, og takket være en håndfull likandes figurer, merker jeg at jeg blir mer grepet av Advanced Warfare enn mange av de seneste utgavene av Call of Duty. Dette er figurer som stråler i sin digitale drakt: Ansiktsbevegelser og kroppsanimasjoner sitter som støpt, og det hele underbygges av stemmeskuespill som stort sett treffer de riktige tonene.
I sjefsstolen sitter kanskje «motion capture»-utgaven av Kevin Spacey, men det er flere gode skuespillere med på rollelisten, og disse haler på mange måter i land det som ellers kunne kokt bort som nok en overdådig actionfest.
Avansert krystallkule
Ikke for det, Advanced Warfare er både overdådig og actionpreget til tusen, med latterlig storslagne sekvenser og eksplosjoner herfra til evigheten. Det hele knyttes derimot tett opp mot avansert fremtidsteknologi, og når vi først får kikke på Activision og Sledgehammer Games’ krystallkule, er deres fremtidsvisjon like deler troverdig og interessant.
I de teknologiske birollene finner vi svevende motorsykler, magnetiske klatrehansker og lyddempende ladninger, som i praksis skrur av all lyd i en diger radius, og alle disse elementene implementeres med stor bravur i løpet av historiens gang. Hovedrollen er på sin side lovet bort til den metalliske exo-drakten man har på seg til enhver tid – det er med denne man kan utføre de mye omtalte dobbelthoppene og sidesprangene.
Som et skytespill ala 2014 er det selvfølgelig helt naturlig at Call of Duty ikke vil være noe dårligere enn sjangerfrender som Titanfall og Sunset Overdrive, men det må de nok likevel belage seg på å være. For selv om bevegelsesmønsteret i Advanced Warfare bidrar til en litt friere tilnærming til postmoderne skuddvekslinger, er funksjonene lite annet enn halvhjertede forsøk på å holde følge med konkurrentene.
Her kan man hverken løpe langs vegger eller slenge seg i strømledninger, og man blir liksom aldri klok på hvor langt man faktisk kan hoppe til enhver tid. Spillet gir deg heller ingen spesielt gode grunner til å ta luftakrobatikken i bruk på tvers av enspillerdelen, da de dumme datastyrte fiendene takles best på gamlemåten.
Når alt kommer til stykket ender exo-draktene mer opp som en ettertanke enn noe annet, selv om det selvfølgelig er en grei måte å ta seg fortere gjennom omgivelsene.
Nei, hovedbestandelen av spillet er og forblir skytingen, og til gjengjeld fungerer dette som forventet godt. Jevn bildeflyt og et små interessant våpenarsenal er dine beste venner i kampen mot fi, folk og fe, og man skyter slemminger for fote. I løpet av den snaut seks timer lange historiedelen klarte jeg å slakte nesten 1000 eklinger, og det taler til spillets variasjon at opplevelsen aldri ble kjedelig.
Det skader heller ikke at spillet ser meget godt ut, og alt fra fiender til omgivelser bærer et preg av ny generasjon og polering, selv om spillets lineære natur ikke akkurat skriker av nymoderne spilldesign. Dette er likevel en byttehandel jeg gjerne tar, spesielt når kampanjen holder så høyt nivå fra start til slutt.
Drapshelikopter på deling
Mange av kvalitetene fra enspillerdelen tar også skrittet ut på det småskumle internettet, og det er nok her de barskeste Call of Duty-fantastene vil finne seg til rette. Det er nemlig ikke for ingenting at denne serien selger så mange eksemplarer hvert eneste år, og det å skyte i stykker gud og hvermann som en del av en daglig renselsesprosess, ofte etter skole og arbeid, er en virksomhet mange sogner til.
Jeg var tidligere en av disse, men etter ti prestisjerangeringer i det første Modern Warfare, og deretter gradvis færre timer brukt på de påfølgende utgivelsene, er det lenge siden jeg virkelig har kost meg med en Call of Duty-basert flerspillerdel. Advanced Warfare klarer dessverre heller ikke å snu denne trenden, selv om mange av ideene som tas i bruk er gode.
Grunnlaget for opplevelsen er som vanlig hver spillers mulighet til å sette sammen sin egen soldat, med ulike våpenkombinasjoner, poengbelønninger og spesielle egenskaper. Som tidligere er dette bare en videreutviklet utgave av de skaperverktøyene man har fått leke seg med i foregående spill, men jeg tør påstå at det fungerer ekstra godt her.
Spesielt interessant er kanskje muligheten til å justere og forbedre de forskjellige «score streaks»-ferdighetene.
Man stiller med tretten poeng til disposisjon, og disse kan man så bruke til hva pokker man vil: Vil du sette sammen en klasse som er kjemperask og stillegående, må du kanskje nøye deg med en kniv som ekstravåpen; ønsker du flere granater i beltet må du nok ofre en eller flere spesialegenskaper; og vil du være ekstra skuddsikker kan du bare glemme å unngå fiendens radardroner. Det er en evig balansegang, og det skal godt gjøres å ikke finne en kombinasjon man ikke liker.
Spesielt interessant er kanskje muligheten til å justere og forbedre de forskjellige «score streaks»-ferdighetene, ferdigheter man låser opp ved å tjene så og så mye poeng uten å dø. Her kan man gjøre mye moro, og blant annet det å la andre spillere sitte på i drapshelikopteret ditt, eller be en kasse om å sprenge hvis noen fra motstanderlaget prøver å åpne den, oppfordrer til eksperimentering.
Klønete kanonball
Og så bærer det ut på nettet, med helspente pumpehagler og privat usynlighetskappe på lur. Hva spillmodi angår kjører Slegdehammer Games et meget streit løp denne gangen, med det man egentlig kan forvente seg og lite nytt. «Team Deathmatch», «Domination» og «Free-for-all» er klassikerne man aldri blir kvitt, mens de tilbakevennende utgavene av «Kill Confirmed», «Search and Destroy» og fjorårsdebutanten «Search and Rescue» alltid er like gøy.
På nyhetsfronten finner man den kanonballinspirerte «Uplink», hvor spillere skal frakte en ball til motstandernes base, og den som bærer ballen må legge fra seg alt av våpen. I teorien er dette en helt grei modus, men den koker dessverre bort i det som egentlig plager alle deler av Advanced Warfares nettdel, nemlig usamarbeidsvillige medspillere.
Det skal nemlig godt gjøres å finne en så klønete gjeng som de spillerne jeg har vekslet blod, svette og kuler med på tvers av de siste par dagene. Her skal det nemlig drepes, konstant, og da bryr flesteparten seg lite om det er «Team Deathmatch» eller «Uplink» det er snakk om.
Økt frustrasjon
Slik jeg har oppfattet det hører spilleregler og lagarbeid ingensteds hjemme i et moderne Call of Duty-spill, og når hver mann og kvinne legger ut på sine egne Rambo-oppdrag hver bidige gang de vekkes til live, er det fullstendig kaos som råder. Jeg har selvfølgelig sett tendenser til dette tidligere, men det har blitt enda verre i Advanced Warfare, og det er én enkel grunn til dette: Exo-drakten.
I motsetning til i enspillerdelen har robotferdighetene nemlig en velfortjent plass i flerspillersammenheng, og når hver spiller kan krysse de relativt små spillbrettene dobbelt så raskt som tidligere, øker tempoet øyeblikkelig. Økt tempo tilsvarer økt kaos, som igjen fører til mindre orden i de avanserte sysakene.
Det blir rett og slett litt for mye til tider, og det er bare et visst antall ganger jeg kan bli skutt i ryggen, siden eller ansiktet i løpet av en spillrunde på snaue ti minutter, før det koker over. Hvor mye man koser seg med et spills flerspillerdel vil, som alltid, belage seg på hvor suksessfull man er til enhver tid, men når drap og dødsfall sitter så løst og ukontrollert som i Advanced Warfare, føler man sjelden kontroll og ofte frustrasjon.
Det er bare et visst antall ganger jeg kan bli skutt i ryggen før det koker over.
Det er selvfølgelig øyeblikk hvor alt klaffer og man føler både mestring og spillglede, men disse øyeblikkene kommer mye sjeldnere enn det de har gjort tidligere. Heldigvis har utviklerne også inkludert en spilleliste hvor exo-egenskapene er skrudd av, og jeg ser raskt for meg at dette blir stedet jeg tilbringer mesteparten av min resterende tid i Advanced Warfare.
For de som vil ha en mer vennlig flerspilleropplevelse, har spillet også en overlevelsesmodus, hvor man kan gå sammen med opptil tre andre spillere i gjentatte basketak med kunstig intelligens. Når alt kommer til alt er denne samarbeidsdelen en helt grei tidtrøyte i gode venners lag, men den fremstår likevel som noe blodfattig i forhold til Treyarchs nazi-zombier og Infinity Wards romvesen.
Konklusjon
Det at vi får et nytt Call of Duty hvert eneste år har vi nok alle blitt smertelig klar over nå, og som en følge av korte utviklingssykluser kan man ikke alltid stole på at erfarne utviklere klarer å levere gode spillopplevelser. Dette fikk vi et kroneksempel på i fjor, da Infinity Ward leverte det småkjedelige og uinspirerte Call of Duty: Ghosts – frykten var da stor for at serien som helhet var i ferd med å segne om.
Med sitt første soloprosjekt har Sledgehammer Games tatt grep om situasjonen, og resultatet er et bunnsolid Call of Duty-spill, som først og fremst skiller seg ut takket være en ukarakteristisk engasjerende historiedel. Eventyret er klisjepreget, forutsigbart og lineært, men takket være en troverdig fremtidsvisjon og likandes figurer er spillets fortelling likevel en smakfull, sammenhengende og tvers gjennom interessant affære.
Dette er superlativer jeg ikke har kunnet bruke om en Call of Duty-fortelling siden det aller første Black Ops – se for deg en fem-seks timer lang actionthriller med «motion capture»-utgavene av Kevin Spacey og Troy Baker i hovedrollene.
Når man kaster seg ut på nettet følger mange av de teknologiske ideene med, og grunnlaget for flerspilleropplevelsen er definitivt god. Det er enkelt og fornøyelig å eksperimentere med ulike våpenkombinasjoner og «score streaks», og flere av de inkluderte spillmodiene byr på mange gode opplevelser.
Flere av disse vaskes derimot vekk av den nye og oppgraderte bevegeligheten, og økt tempo fører til langt flere drap og dødsfall enn hva godt er. Flerspillerdelen av Advanced Warfare er dermed langt mer kaotisk og frustrerende enn det man er vant til, og overraskende nok er det enspillerdelen som styrer showet i det nyeste Call of Duty.
Vi har ikke lykkes i å ta egne skjermbilder på Xbox One, men de offisielle skjermbildene som vi bruker her er representative for opplevelsen.
