Anmeldelse

Borderlands: The Pre-Sequel

Mer Borderlands, men lite nytt

Nå får vi vite hvordan det klikket for Handsome Jack.

Handsome Jack er en ondskapsfull jævel. I Borderlands 2 herjet han rundt med innbyggerne på Pandora, og var alt annet enn blid og hyggelig. Utover i spillet vokste han til å bli en figur jeg elsket å hate.

I Borderlands: Pre-Sequel får vi se hva som skjedde i tiden før galskapen virker satte klørne i Jack, og gjenoppleve hendelsene som førte til alt man opplevde i Borderlands 2.

Disse kommer du til å møte mange av.

One small step

Handlingen i spillet er satt til perioden mellom Borderlands og Borderlands 2. Denne gangen befinner vi oss imidlertid på månen Elpis, ikke nede på planeten Pandora. I likhet med de to foregående titlene i serien har man også denne gangen fire ulike figurer man kan spille som. De som har spilt de to forgjengerne vil sikkert kjenne igjen figurene, som alle har vært en del av historien tidligere.

Jeg valgte å spille som Athena, en tøff kvinne med utstyrt med et kult skjold. I tillegg til henne kan du velge å spille som cowboyaktige Nisha, tøffingen med roboter, Wilhelm, eller Claptrap, den uhyre pratsomme roboten fra Borderlands 2. Alle defire heltene har sine egne egenskaper, som gjør at spillestilen varierer utifra hvem du velger.

Athena har som sagt et skjold som beskytter deg. Men det er mye kulere enn som så. I tillegg til at kulene ikke treffer deg absorberer skjoldet all innkommende skade, og når timeren når null slynger damen skjoldet på en eller flere fiender og gjør masse skade. På mange måter er hun en kvinnelig versjon av Captain America, og hvem kan vel ikke like det?

I tillegg til sine spesifikke angrep har alle figurene tre talenttrær som gir spesialisering innenfor ulike ting. Her kan du velge deg ut ulike talenter og egenskaper som øker figurens skade med våpen, ulike elementer eller at man tåler mer skade. Det er et veldig åpent system som virkelig lar det være opp til spilleren å finne sin egen spillestil. I starten valgte jeg å øke skade med våpen, samt å forbedre styrken til skjoldet. Senere i spillet endret jeg slik at jeg gjorde mer skade med ulike elementvåpen, samt tålte mer juling fra fiendene.

Solnedgang på månen.

Stadig nye belønninger

Ved å følge historien og plukke opp de mange sideoppdragene du finner underveis går du ganske raskt opp i nivå ettersom du spiller. Utviklerne har funnet en god balanse i følelsen av å oppnå noe når du når neste nivå og lengden det tar å komme seg dit. Det er akkurat passe lang tid mellom hver belønning.

Oppdragene er også mange og passe varierte, men jeg synes fiendene man kjemper mot til tider kan oppleves som litt vel ensformige og kjedelige. Gjennom en drøyt 20 timer lang historie er det først og fremst sjefskampene som imponerer, med god variasjon og akkurat passe utfordrende til at det verkener for vanskelig eller altfor lett.

Min kjære Athena.

Dialogen og historien som presenteres underveis er typisk Borderlands, med en god porsjon humor og vanvidd. Hvis du ikke likte tonen i de to foregående spillene er sjansen ganske liten for at du plutselig vil elske historien i Pre-Sequel. Et problem spillet har er at det til tider kan være litt vel lang reisevei mellom oppdragsgiver og plasser der det skjer noe. Borderlands er kulest når du kan skyte på fiender med de mange gale våpnene du får, og når det går for lang tid mellom hver ildveksling synker underholdningsverdien betraktelig.

Elpis er heller ikke det mest visuelt spennende stedet jeg har besøkt, og da kan de lange transportettappene være i kjedeligste laget. Den lave gravitasjonen kombinert med de lange hoppene man har gjør forseringen av landskapet litt lettere, men det blir i tommeste laget til tider. Dette har i og for seg vært et problem i alle Borderlands-spillene så langt, men synd at ikke utviklerne har greid å minimere denne tiden noe.

Selve skyting er helt i tråd med de tidligere spillene. Den store forandringen er igjen gravitasjonen, som endrer kampmekanikken noe. Du hopper høyere, og flytter deg ganske raskt slik du fort kan komme deg nærme fiendene og smelle ned i bakken slik at du gjør skade. Dette er er en morsom nyvinning. Personlig brukte jeg litt tid på å bli vant til tempoet og det litt flytende bevegelssmønsteret, men når det klikket falt spillet mer på plass.

Bang bang!

Som i de foregående spillene er også Borderlands: Pre-Sequel på sitt aller beste når man spiller sammen med venner. Fire stykker kan samarbeide og spille gjennom hele historien sammen. Det er morsomt å kombinere klasser, og planlegge fordeling av talentpoeng slik at man gjør nytte også i gruppesammenheng, og ikke bare alene. I tillegg finnes det flere sjefskamper underveis i spillet som uten tvil forenkles en del når man er i selskap av gode venner.

Konklusjon

Borderlands: Pre- Sequel er et godt spill som gjør veldig lite nytt. Det bygger videre på grunnlaget til de to foregående spillene, og drar i samme slengen med seg mange av de samme svakhetene. Historien vi blir fortalt er humoristisk og god, og det er morsomt å se hvordan Handsome Jack ble den psykopaten vi kjenner han som fra Borderlands 2.

De fire nye klassene er varierte og gode. De tilbyr fire ulike spillestiler, og jeg vil anbefale å teste ut alle fire litt før du tar det endelige valget og spiller mye med en av de. Talentrærne er varierte og innbyr til eksperimintering og lar hver enkelt finne sin egen stil. Enn så lenge er det litt ubalanse i noen av talentene, slik at visse valg er veldig mye sterkere enn andre.

Svakheten i Pre-Sequel er at det føles ikke nytt, men mer som et litt langt ekstrainnhold til Borderlands 2. Det greier ikke skille seg nok fra tidligere spill til at det føles spesielt nytt eller nyskapende. Det er mer av Borderlands, på godt og vondt. Jeg ble veldig mett på universet, våpenene og humoren mot slutten av Pre-Sequel, og kommer neppe til å legge like mye timer i dette spillet som Bordelands 2. Det er rett og slett for lite nytt som lokker meg til å investere mer tid.

Er du en av de som digget de tidligere spillene i serien, så kommer du mest sannsynlig også til å like dette spillet. Det følger oppskriften til punkt og prikke, har forandret litt på noe, mens det i all hovedsak er mye av det samme.

Er du på jakt etter andre actionfylte spill så kan kanskje skumle The Evil Within være noe for deg, eller kanskje du vil gjemme deg for fæle romvesen i Alien Isolation.

7
/10
Borderlands: The Pre-Sequel
Bygger på grunnlaget til de foregående spillene, og drar samtidig med seg svakhetene.

Siste fra forsiden