I år 2006 lanserte Petroglyph Games i samarbeid med LucasArts strategispillet Star Wars: Empire at War. Det var en heidundrende sci-fi-opplevelse av et sanntidsstrategispill, med massive romkamper, bakkeslag og et smart kampanjekart. Ikke hadde de spart på kruttet heller; grafikken var av ypperste klasse, og man kunne følge med på kampene gjennom en film-modus når man skulle ønske. Battlefleet Gothic: Armada på sin side foregår i det mørke Warhammer 40K-universet, der imperiet, orker, romalver og kaos-fraksjonen kjemper om dominans.
Hvorfor skriver jeg så mye om et ti år gammelt spill som foregår i et helt annet univers og er laget av et annet studio? Grunnen er at Empire at War og Battlefleet Gothic: Armadas romslag virker svært like. Dykker vi dypere inn i mekanismene til sistnevnte er det definitivt annerledes, men både visuelt og spillermessig er det mye identisk her. Den store forskjellen er dog at der Star Wars gjorde stjernekampene morsomme og intuitive, er Battlefleet Gothic ofte frustrerende og sjansebasert på bakgrunn av en til tider merkelig kunstig intelligens og uforutsigbare manøvreringer.
Skuffende kampanje
Battlefleet Gothic: Armada skilter med en kampanjemodus og flere enkeltslagsmoduser, samt en flerspillerdel som stort sett består av slike trefninger. Kampanjemodusen er nok det du kommer til å klikke deg inn på først, og er også der det meste av spillet foregår. Historien følger en skipskaptein i imperiets flåte, og rikets kamp mot orkene og kaosflåten. Fortellingen byr på flotte animerte filmklipp, men det er lite annet som virkelig trekker deg inn i universet.
Mye av fortellingen blir forklart over et kampanjekart som viser galaksen vi befinner oss i. Dessverre er dette et «kunstig» kart. Du kan nemlig ikke utvikle planetene dine eller lignende, og det er ingen diplomati-mekanismer. Til gjengjeld blir vi tilbudt en slags garasje eller havn, der vi kan oppgradere våre egne skip, og slik lage en flåte som er tilpasset vår spillestil.
Det er dog bare så dypt det blir. Battlefleet Gothic: Armadas kampanjemodus blir derfor redusert til en haug enkeltkamper med fortellerstemme. Resultatet er varierende, men for det meste blir vi møtt med overdramatiske menn. Kanskje er det noe av sjarmen for fansen, men for en som verdsetter et minimum av realisme blir det ofte litt i drøyeste laget.
Romkamper og skipsspesialisering på godt og vondt
Ettersom noen ordentlig strategisk kampanjemodus er fraværende, blir enkeltkampene fort det eneste man gjør. Med mindre du elsker å oppholde deg i havnen og fikse med skipene dine, selvfølgelig. I havnen kan du, ved å bruke opptjent «renown», omdømme, kjøpe nye våpen og ferdigheter til skipene dine, anskaffe nye skip, og oppgradere kapteinene dine. Det er spennende med et slikt verktøy, og foruten om å være en kul måte å bli sterkere på, gjør det at man knytter et slags bånd til skutene i flåten sin.
På andre siden er det, om mulig, litt vel mange ting man kan oppgradere, og hver oppgradering føles ikke ut som faktiske steg i riktig. Ja, du kan oppgradere kanonene dine til å kunne skyte effektivt på lenger avstand, og skjoldene dine kan bli sterkere, men i det lange løp er det ikke alltid like lett å føle forskjell.
Før man går inn i et slag får man opp hvor mange flåtepoeng man kan bruke. Hvert skip krever et visst antall slike poeng, og jo større og bedre skipene er, jo færre kan du ta med. Er du en fan av enorme slag med skip i capital-klassen har jeg derfor relativt dårlige nyheter. På det meste får du nok ikke mer enn tre-fire slike skuter i en kamp. Kanskje hadde det blitt for mye å styre med uansett, men å ha en slik klar restriksjon ødelegger litt for spillets ambisjonsnivå.
Det er dog mye potensiale i romslagene. Man må bruke store og små skip på taktisk vis for å virkelig finne ut av hva spillet har å by på, og når det fungerer er spillet på sitt aller beste. Ved å ta i bruk ekstra motorkraft kan man utføre noen ekstremt kule unnamanøvre hvis man er i trøbbel, noe som gir kampene en ekstra filmatisk følelse. Å på ordentlig orkevis styrte en krysser inn i fienden og rive flåten deres i to, eller å med imperiets tunge krigsskip fyre av en velplassert salve torpedoer mot motstanderen, får mitt oversukrede blod til å bruse i glede.
Slike hendelser er dog sjeldnere enn det jeg hadde håpet på – spesielt i kampanjen. I kamp etter kamp må vi lide oss igjennom kjedelige eskorte- og beskyttelsesoppdrag. Dette tvinger nok mange til å gå rett for enkeltkampsmodusene, men det er trist at en kampanje som allerede har mangler skal lide ytterligere.
Eksplosive slag og herlig design
Er det noe Battlefleet Gothic: Armada gjør riktig, er det definitivt estetikk og visuelt design. Spillet er nydelig å følge med på. Fra baugsprydet til broen er skipene ekstremt detaljerte, og alle fraksjonene ser og føles unike. Hver fraksjon tilbyr også noe for seg selv: imperiet gir deg tunge, men sterke kryssere. Orkene tilbyr upålitelige, men raske bulldoser-aktige skip, og eldar-fraksjonen kan skilte med en smidig og offensiv flåte, men som dessverre sliter med forsvarsevnen. Slike styrker og svakheter bidrar til å gjøre hver fraksjon enestående. Litt ekstra bittersøtt blir det igjen av at det ikke er noen kampanje der man kunne kultivert disse eksklusive sidene videre.
Bedre blir det av at grafikken er aldeles nydelig. Det er få strategispill som er så visuelt appellerende som Battleship Gothic: Armada. Men igjen er det noe som skal skuffe. Det er ofte vanskelig å følge med på alt som skjer på det relativt store kartet man spiller på, og avstanden man kan zoome ut på er alt for kort. Samtidig er det kronglete å bevege kamera så raskt og smidig som man skulle ønske. Sånn sett blekner aspektene rundt selve kampene i forhold til andre sanntidsspill.
Samtidig som spillet ønsker at du skal fokusere på skipene dine og styre hvert eneste ett, må du også fokusere på kampen i sin helhet. Hvis skipene dine er spredt blir det veldig vanskelig å skulle mikroadministrere dem, men selv om de er relativt samlet blir de ofte kronglete å styre med. Man må blant annet passe på å stille skipene sine i riktig retning før man kan skyter torpedoer, man kan legge ut miner og sende ut egne småskip mot fienden. Dette er bare et mindretall av det man kan gjøre, og i teorien er det spennende med så mange muligheter. Dessverre er det bare ikke realistisk å skulle styre med så mye samtidig og på en og samme tid fokusere på hvert eneste skip mens man holder et øye med den øvrige kampens gang. Det hele ender opp som et vakkert, frustrerende kaos.
Konklusjon
Det er merkelig å si, men Battleship Gothic: Armada er ambisiøst på en lite ambisiøs måte. Spillet byr opp til mektige slag og farefulle taktikker, men lar deg ikke fylle kartet med skip i en total ødeleggelseskamp. Det gir oss stilfulle og filmatiske filmscener, men presser oss til å høre på overdramatiske kapteiner som syter over det minste. Vi får kjempe i rommet med vakre krigsmaskiner og kule effekter, men har ingen mulighet til å ta spillet videre i en kampanje vi selv leder. Sistnevnte er muligens ubetydelige for mange, da det er slagene selv man er ute etter. For meg er det dog synd, om ikke en ulempe, at dette mangler.
Til syvende og sist ender Battleship Gothic: Armada opp med å bli et spill som kunne vært så mye mer. Det kan være morsomt i små doser og hvis alt går som det skal, men når man er avhengig av å sjonglere et så omfattende system mens den kunstige intelligensen manøvrer skipene dine på merkelig måter, glir gleden over i frustrasjon.
Det er trist å si det, men Warhammer 40K-universet har ennå ikke mottatt sin Empire at War. Battleship Gothic er vakkert, men ikke alle kan leve på bare utseende.
