Iyanna var 77 år gammel da jeg først la merke til henne. Hun hadde vært med å bygge opp kolonien siden de første spadetakene ble tatt, og på dette tidspunktet hadde hun nylig mistet mannen sin, Antino. Hun sørget fortsatt. Det var ikke før etter at jeg hadde sparket henne ut på gaten – midt i et kraftig regnskyll – at jeg egentlig tenkte over hva jeg hadde gjort. Det harde livet i Banished hadde forvandlet meg til et monster.
Grunnen til at jeg sparket en gammel dame på gaten var som følger: Det kom en gruppe flyktninger til den vesle byen vår, og ba om å få slå seg ned. Jeg har vondt for å si nei til folk, spesielt når de er arbeidsføre og jeg har et stort behov for nettopp arbeidere.
Problemet er bare at jeg ikke hadde husly til dem alle. En familie på tre, med et lite barn, ble hjemløse. Og samtidig satt gamle enkefru Iyanna helt alene i et stort hus. Jeg beordret at huset hennes skulle rives, og tvang henne dermed til å flytte ut, men i stedet for å rive det omgjorde jeg umiddelbart beslutningen, og krysset fingrene. Det ble en suksess; barnefamilien flyttet inn, og fikk dermed plass til å utvikle seg videre. Iyanna havnet på gaten.
Historien fikk heldigvis en lykkelig utgang, på en måte. 81 år gamle Lawrench mistet nemlig konen sin kort etter, og Iyanna flyttet inn hos ham. Der fikk de noen forhåpentligvis ikke helt ulykkelige år sammen, før han døde og hun ble enke for andre gang. Denne gangen fikk hun bli boende.
Mange små historier
Strategispillet Banished har mange slike små historier. Det har også noen større, slik som historien om den gangen kulden kom så alt for tidlig og byen din overlevde vinteren med et nødskrik. Eller kanskje den ikke gjorde det. Kanskje byen din frøs ihjel. Det er i så fall en historie du husker en stund, selv om den ikke er en del av noen fastsatt, skriptet kampanje.
Banished har nemlig ikke noen historiebasert kampanje. Du leder en gruppe mennesker som har blitt forvist fra hjemlandet sitt. Hvorfor er irrelevant. Det eneste som teller er at tiden går fort, og snart kommer vinteren. Å overleve den blir prioritet nummer én. Utover det finnes det ingen mål i spillet. Du spiller til kolonien din utryddes, eller til du går lei. Heldigvis er det ikke så store sjanser for at du går lei med det første.
Jeg har i min tidligere dekning av Banished her på Gamer.no kalt spillet et bybyggerspill, men nå er jeg ikke lenger sikker på betegnelsen. Begrepet gir feil forventninger. På overflaten ser Banished ut som en middelalderversjon av SimCity, men måten det fungerer på er helt annerledes – og spiller du det som du ville spilt SimCity tar det ikke lang tid før alle dør og du må starte på nytt. Banished er i langt større grad et overlevelsesspill; du bygger fordi du må ha tak over hodet, og du utvider fordi du trenger det. I sentrum er det stadige behovet for mat, ressurser og plass til nye generasjoner.
Jobbsjonglering
Det å spille Banished består stort sett av to forskjellige ting. Du planlegger hvor ulike nye bygninger skal plasseres, og du velger hvor mange folk som skal jobbe i de ulike yrkene – og hvor de eventuelt skal jobbe. Bygninger bygger seg ikke selv, så skal noe lages må du ha byggmestere. Du må også ha ressursene de trenger – tømmer, stein og av og til også jern – og dermed også folk som kan samle inn disse ressursene. Alle disse må igjen ha mat, husvære og brensel og klær slik at de ikke fryser ihjel om vinteren. De må også ha verktøy for å kunne utføre jobbene sine.
I tillegg blir folk gamle og dør. Det betyr at du må sikre at de får barn for å holde kolonien i live, og det er her behovet for stadig utvidelse kommer inn. Unge voksne må nemlig ha egne boliger for å selv få barn. Om du ikke sikrer en gradvis strøm av nye boliger ender du opp med forgubbing av befolkningen. Men barn er nye munner som må mettes, uten at de jobber for maten. Og nye bygninger betyr nye ovner som brenner den dyrebare veden din. Det er med andre ord vanskelig å løse én utfordring uten å samtidig skape nye utfordringer.
Plassmangel byr også på dilemmaer. For at innbyggerne dine skal arbeide effektivt er det viktig at de har kort vei mellom hjemmet og arbeidsplassen, og at de har lett tilgang på så mange forskjellige typer mat som mulig. Men jegere, tømmerhoggere, sankere og urtesamlere er avhengige av å jobbe i skog og mark, altså langt utenfor sentrum – og bygger du boliger, lagerbygninger og alt det andre de trenger i nærheten av arbeidsplassene deres ødelegger du samtidig produksjonsgrunnlaget. Åkerlapper tar også mye plass, og husdyrhold er spesielt plasskrevende. Samtidig må du forholde deg til terrenget – fjell, innsjøer og elver kompliserer utvidelsen.
Krevende spill
Alt dette gjør Banished til et spill som krever mye tenking og planlegging, men som også byr på mye tilfredsstillelse når du opplever at ting faller på plass. Spenning får du også mer enn nok av, ettersom du stadig får nye utfordringer og dilemmaer. Du blir nemlig aldri helt komfortabel i dette spillet. Det hjelper ikke å bygge opp en velfungerende kjerne, fordi alt du gjør videre påvirker balansen i det du har skapt og du må konstant kjempe med begrensede ressurser.
Det er kanskje her spillet skiller seg mest fra SimCity – hvis du har bygd en by som fungerer godt i Maxis' populære bybygger, handler det å utvide stort sett bare om å vente til du får nok penger til å ta neste steg. Det skjer nærmest av seg selv, og de eneste dilemmaene du må ta hensyn til er hva du skal gjøre med den ekstra trafikken og om du trenger et nytt avfallsdeponi. I Banshed kan du lett ta livet av en hel koloni om du utvider uten å tenke deg nøye om.
Likevel skal du ikke tro at dette er et supervanskelig spill som elsker å drepe deg. Det krever bare at du er aktiv hele tiden – at du planlegger, tenker og ikke tror at du på noe som helst tidspunkt kan lene deg tilbake og la byen din gå på autopilot. Dermed holder spillet seg interessant og engasjerende i lang tid.
Banished har ikke krigføring eller andre militære elementer – det nærmeste du kommer krigens ødeleggelser er bybranner og tornadoer, samt epidemier. Kriminalitet finnes heller ikke i spillets verden – kanskje delvis fordi det heller ikke finnes penger. Hvert spillkart har imidlertid ei sentral elv, hvor det av og til dukker opp handelsmenn med båt. Da kan du bytte til deg ting du trenger, slik som nye typer frø og husdyr, eller andre ressurser. Men det går lang tid mellom hver tilreisende handelsmann, og det er langt fra sikkert de har det du vil ha.
Skap din egen verden
En av de store gledene spill som dette tilbyr, er muligheten til å sette ditt preg på spillverdenen. Miljøene genereres av datamaskinen, og selv om du kan dele kart med andre ved hjelp av enkle tallkoder vil ingen andre spillere lage en by som er helt lik din. Som i alt fra Minecraft til Civilization starter du med blanke ark – et jomfruelig naturområde med fjell, daler, vann, bekker og skoger. Gradvis gjør dem til dine egne ved å bygge og utvide byen din, og det er helt opp til deg selv hvordan den skal bli. Ofte kan estetiske hensyn veie like tungt som praktiske. Og underveis er det herlig å bare lene seg tilbake og nyte synet av det livlige skaperverket ditt.
Men spillet har sine svake områder. Den kunstige intelligensen til innbyggerne dine er for eksempel betenkelig. Det er fint at bønder bruker vinteren som generelle arbeidere i stedet for å drive dank, men når våren kommer er det forferdelig irriterende at de somler med å komme tilbake til åkerne. Når avlingen ødelegges fordi kun én av bøndene gidder å delta i plantingen kan det være et genuint problem, og man blir rett og slett sur når man oppdager at de andre holder på med helt irrelevante ting langt unna. Slik som å hugge stein i et steinbrudd – det er jo et helt annet yrke, så hvorfor driver de på med det?
Andre yrkesgrupper, for eksempel byggere, har også det problemet at de plutselig prioriterer ned de reelle arbeidsoppgavene sine til fordel for tilfeldige oppgaver, og til gjengjeld er det litt irriterende når de får somlet seg frem til byggestedet sitt, slår i to spiker og så drar sin kos igjen fordi de ble sultne. Jeg vet ikke hva de bruker mesteparten av tiden sin på, men det er i alle fall ikke å bygge. Måten hus blir fordelt på kan også skape trøbbel, slik jeg var inne på i introduksjonen. Folk er tydeligvis avhengige av å flytte hjemmefra for å få barn, og da er det litt ergerlig at et nybygd hus blir okkupert av en enslig 76-åring når det finnes massevis av «hjemløse» innbyggere i fruktbar alder. Slikt blir det monsterspillere av.
Disse problemene kan nok fikses med litt videreutvikling og balansering, og de er uansett ikke så alvorlige at de ødelegger moroa – med mindre du er svært uheldig, i alle fall. Noen vil nok kritisere Banished for ikke å ha konkrete mål eller oppdrag – og jeg er for så vidt enig i at en kampanje eller andre strukturer som kunne gitt spillingen mening i lengden ville gjort opplevelsen bedre. Akkurat nå ser jeg ikke helt hvorfor jeg skal begynne på nytt når jeg er lei av den byen jeg holder på med. Men samtidig storkoser jeg meg fortsatt, etter å ha brukt snart 30 timer på spillet, så å klage på manglende gjenspillingsverdi fremstår som smålig. Og det er uten å ta prisen i betraktning – spillet koster 120 kroner direkte fra utvikleren, og da får man Steam-kode med på kjøpet.
Konklusjon
Det går alt for lang tid mellom godbitene for de av oss som elsker byggespill. Enmannsprosjektet Banished er ikke uten svakheter – den kunstige intelligensen til innbyggerne kan for eksempel være frustrerende til tider – men samtidig byr det på alt det som gjør denne typen spill så herlige å spille. Det er utfordrende, det er vanedannende og det gir deg stor frihet til å lage akkurat det middelaldersamfunnet du ønsker.
Banished kan være svært utilgivende, og feil straffes hardt. Men med sunn fornuft og kanskje noen tips fra nettet bør det gå greit for de fleste – grensesnittet er lettlært og øvingsdelen er solid. Det er imidlertid viktig at du spiller Banished på riktige premisser. Forventer du SimCity i middelalderen går ting raskt ganske galt, og du blir sannsynligvis skuffet. Dette spillet handler om overlevelse, og fokuserer på innbyggernes grunnleggende behov for mat, husly og varme. Så lenge du gjør det samme, bør du klare deg godt.
Om du er avhengig av spesifikke mål eller kampanjer er ikke Banished noe for deg. Du finner et kart du liker, og så spiller du til kolonien din utryddes eller du blir lei. Så kan du eventuelt begynne på nytt på et annet kart. Andre spill i sjangeren har nok høyere gjenspillingsverdi enn Banished, men om du blir hektet tør jeg garantere at du kommer til å bruke mange herlige timer på å temme spillets nådeløse ødemark.
Om du er ute etter et spill i samme stil kan vi fortsatt anbefale gode, gamle Anno 1404. The Settlers 7 er heller ikke et dumt valg.
