Siden 2009 har det gått nøyaktig ett år mellom hvert nye innslag i Assassin's Creed-serien. Etter å ha besøkt Midt-Østen, Italia og Tyrkia ble trilogien om Desmond Miles avsluttet med historien om Ratonhnhaké;ton – bedre kjent som Connor – under den amerikanske borgerkrigen i Assassin’s Creed III forrige høst.
Jeg har følt på det tidligere, men da rulleteksten trillet over skjermen etter trilogiavslutningen i fjor, begynte jeg å tenke på at serien virket litt oppbrukt, og at verden kunne ha hatt godt av noen år med pause fra de hettekledde snikmorderne. Å spille gjennom Assassin's Creed IV: Black Flag har ikke fått meg til å endre mening.
Samme ryggrad som før
Assassin's Creed IV: Black Flag er Assassin’s Creed på godt og vondt. Det er de samme spillmekanikkene vi etter hvert har blitt veldig godt vant med i løpet av seks år. Man svinger sverd, parerer fiendenes slag, og kommer til slutt til et punkt der slåssingen går på autopilot. Dette fungerer som vanlig helt fint, men på grunn av tidvis klønete kameravinkel er det ikke alltid man får med seg innkommende slag, og man mister da flyten. Black Flag er nok det mest brutale spillet i serien så langt, og jeg må nikke anerkjennende til de visuelt tøffe og voldsomme mordene Edward utfører.
Oppdragene går som vanlig ut på å følge etter en bestemt person, ta livet av en lederskikkelse blant tempelridderne, avlytte samtaler og så videre. Dette grunnkonseptet, som danner ryggraden i spillene, har vært urørt i for mange utgaver nå, og det er etter min mening på tide for serien å utvikle seg litt.
De bebygde områdene i Black Flag er mye bedre utformet enn i forgjengeren, men områdene er alt for små. En by er sjelden mer enn noen få hundre meter bred, og er enten omringet av hav eller fjell som man ikke kan klatre i. I tillegg er det en del løping og klatring ute i jungelområder. Disse områdene er stort sett altfor trange, og får et spill som i stor grad fokuserer på valgfrihet til å framstå i overkant lineært.
Skip o’hoi
Assassin’s Creed III fra i fjor ga spilleren muligheten til å manøvrere et stort skip ute på det åpne hav og utkjempe sjøslag med fiendtlige skip. Her finner vi også fundamentet for årets utgave. I Assassin’s Creed IV: Black Flag tar vi kontrollen over Ratonhnhaké;tons bestefar, piraten Edward Kenway.
Ble du lei av seilingen i The Legend of Zelda: Wind Waker er det nok bare å styre unna Black Flag allerede. Seiling er ikke lenger valgfritt som i forgjengeren, mye tid tilbringes på dekk bak roret på fregatten The Jackdaw.
Skipsmekanikkene er de samme som i Assassin’s Creed III, men siden skipet nå er en nødvendighet og et hjelpemiddel til å fullføre enkelte oppdrag bryr jeg meg mer om The Jackdaw enn det jeg gjorde med Aquili i fjor.
Seilingen er en behagelig og dynamisk opplevelse, og ute på bøljan blå kan det meste skje. Et øyeblikk som særlig har brent seg på netthinnen er første gangen jeg så en knølhval hoppe opp av vannet.
Det finnes en rekke øyer å utforske, skattekister å finne, skip å senke og militære fort å ødelegge. Ute på havet finner man rett som det er strandede seilere på små flåter som man kan plukke opp og gjøre til en del av skipets besetning.
Dessverre er mannskapet veldig upersonlig og jeg skulle ønske mannskapet lignet mer på snikmorderlaugdelen fra de tidligere spillene. Muligheten til å trene opp mannskap og gjøre dem bedre slik at man kunne bekjempe større skip i sjøslag hadde ikke vært å forakte.
Underholdende sideoppdrag
Sjøslagene blir mange, og oppgraderinger av skipet er viktigere enn jeg følte det var i Assassin’s Creed III. Etter hvert er man også avhengig av å ha et mer robust skip for ikke å bli revet i filler av kanonene til de største krigsskipene. Forbedringene er imidlertid dyre, og for første gang i seriens historie må jeg virkelig spare for å få råd til oppgraderinger og utstyr. Dessverre har man ikke muligheten til å øke størrelsen på skipet, noe som gjør at drømmen om å manøvrere et beist av et krigsskip med en drøss kanoner bare forblir en drøm.
Man trenger mer enn bare penger for å bygge på et skip. Materialer som tre og metall er også et must. Disse skaffes ved å beseire fiendtlige skip i sjøslag. Nytt av året er at man kan borde alle skip etter at man har uskadeliggjort dem. Følelsen av å vinne et sjøslag i høy sjø og storm, for så å borde motstanderskipet er et av høydepunktene i dette spillet.
Sideoppdragene er på mange måter høydepunktene i Assassin's Creed IV: Black Flag. Når man får hendene på noen harpuner kan man jakte store sjøbeist som knølhval og spekkhoggere i actionfylte og timingkrevende sekvenser. Jeg skal ikke legge skjul på at det er givende når knølhvalen beseirea og den slappe hvalkroppen heises om bord i The Jackdaw. Skinnet og beinet fra byttene kan brukes til å oppgradere utstyret til Edward Kenway.
De aller beste sideoppdragene handler derimot om å utforske gamle skipsvrak på havets bunn. Koralene og de fargerike fiskestimene bidrar til en vakker stemning under overflaten. Her finnes det tapte skattekister, tunneler som leder til skjulte huler og nye skatter. Det er spennende å utforske innsiden av gamle vrak, samtidig som det er stressende når Edward begynner å gå tom for oksygen og haiene rundt deg begynner å bli sultne.
Vaklende historie
De relativt solide spillmekanikkene danner et godt utgangspunkt, men støttes ikke opp av historien. Hendelsene strekker seg over flere år, og har en del vesentlige hull som gjør det vanskelig å forstå hvorfor ting skjer. Som i seriens forrige spill er figurgalleriet i overkant stort, og det er ikke alltid like lett å holde tunga rett i munnen og vite hvor man har de forskjellige figurene. Edward Kenways indre kamp mellom grådighet og handlinger for det felles beste er klisjéfylt, og det tar litt for lang tid å få noe grep om han er en pirat eller tilhører snikmorderlauget.
Som vanlig har utvikleren latt seg inspirere av faktiske hendelser. Relativt kjente sjørøvere som Edward «Blackbeard» Thatch, Benjamin Hornigold og Anne Bonny har alle sine roller i historien, og påvirker den i større eller mindre grad.
Historien sliter også med mislykkede forsøk på svulstige og storslagne høyde- og vendepunkt som ender opp som platte og langt mindre emosjonelle enn det utvikleren trolig håpet på. Historien som foregår i vår tid, utenfor den virtuelle verdenen, har små korte øyeblikk hvor den er litt interessant, men stort sett venter jeg bare på å komme tilbake i Animus-maskinen.
Konservativ flerspiller
Flerspillermodiene i Assassin's Creed har alltid vært annerledes og særegent. Muligheten til å spille med venner og uvenner vender naturligvis tilbake også i år.
Konseptet i «Deathmatch»-modiene går ut på å opptre så nært den kunstige intelligensen som mulig for å ikke bli avslørt, samtidig som man leter etter de andre spillerne blant alle de datastyrte figurene. Flerspillerdelen har stadig blitt udvidet for hvert år som har gått, og modiene fra tidligere er fremdeles med; «Domnation», «Wolfpack» og «Capture the flag».
Årets flerspillernyhet heter «Game Lab», og lar spillerne designe sine egne modi. Rettere sagt redigerer man bare spillereglene i de allerede eksisterende modiene. For eksempel kan man ha en «Deathmatch» hvor en pistol er eneste våpen, sette en poenggrense og fjerne muligheten til å bruke forskjellige egenskaper figurene har. Det skal bli spennende å se om noen klarer å komme opp med et sett med regler som kan gjøre opplevelsen så annerledes at det blir mer enn bare en gimmick.
Sett bort ifra «Game Lab» er det lite som skiller flerspillerdelen fra forgjengeren. «Deathmatch» er fortsatt den morsomste modusen. Følelsen når man finner en annen spiller, for så å komme seg så nærme som mulig uten å bli oppdaget er ilende og spennende. Det omfattende progresjonssystemet er også med videre og gjør det motiverende å fortsette å spille Assassin’s Creed IV: Black Flag på nett etter at sjørøvereventyrene er over.
Konklusjon
Assassin’s Creed IV: Black Flag er nok seriens svakeste spill. Det er omtrent så godt som man kan forvente, men siden det nå har kommet seks spill på seks år begynner konseptet å stagnere. Serien gjorde et kjempesteg fra første til andre utgivelse, men utviklingen av spillene ikke har vært særlig stor siden det. Historien utenfor Animus-maskinen er også den svakeste hittil. Samtidig bygger den opp til en fortsettelse, så kanskje kan den svake begynnelsen tilgis om et par spill.
Spillmekanikkene på land er mer eller mindre identiske med de vi har sett tidligere. De har blitt godt finslipt i løpet av årene og sitter godt, men begrenses av trange områder. Derimot er seileopplevelsen dynamisk og befriende. Man kan seile direkte til neste oppdrag, eller engasjere seg i storslagne sjøslag, skattejakt eller hvaljakt på veien. Dessverre blir det mye likt ute på havet, og den store trangen til å utforske alle hjørner av Karibien er sjelden tilstede.
Flerspillerdelen ligner på den fra i fjor, med de samme modiene og progresjonssystem som vi er vant med fra forgjengeren. Det skal dog bli interessant å se om den nye «Game Lab»-modusen kan bli noe mer enn bare en gimmick.
Ubisoft vet hva de gjør når de lager et Assassin’s Creed-spill. Det er et nokså godt spill i serien, men det er snart på høy tid med en lengre pause for å tenke ut noe nytt.
