Midtøsten, Italia og Amerika; Assassin’s Creed-serien har mellomlandet på flere stopp på sin reise jorden rundt. Det finnes likevel et område fansen lenge har ønsket å kunne utforske, nemlig Asia. I plattformspillet Assassin’s Creed Chronicles: China tar serien turen til den østlige delen av verden, og hopper samtidig inn i en todimensjonal verden.
Assassin’s Creed i 2.5D er ikke noe nytt, både Altaïr og Ezio har løpt sidelengs i form av de to Nintendo DS-spillene Assassin’s Creed: Altaïr Chronicles og Assassin’s Creed II: Discovery. Chronicles: China er seriens reinkarnasjon innen plattformsjangeren på nyere konsoller og det første spillet i Chronicles-trilogien, som senere vil ta oss med til både India og Russland.
Protagonisten i spillet er Shao Jun, og ikke overraskende er hun på jakt etter hevn. Alle hennes snikmorderbrødre har nærmest blitt totalt utslettet av tempelridderorganisasjonen Eight Tigers. Hennes mål blir derfor å myrde hvert eneste medlem i gruppen, inkludert lederen Zhang Yong. Ezio Auditore dukker også opp, som mentoren til Shao Jun. Hans gjesteopptreden er et kjært gjensyn for enhver Assassin’s Creed-fan, men han forholder seg forholdsvis anonym i den tynne historien.
Få utfordringer
Noe av det første jeg legger merke til er de nydelige bakgrunnene i spillet. Spillet oser av stemning. Gedigne, tåkelagte fjelltopper blandet med tettpakkete fiskehavner gir en fantastisk følelse av å være tilstede i Kina på 1500-tallet. Lyden er heller ikke verst med sine pene melodier og detaljrike lydeffekter. I mellomsekvensene blir historien fortalt gjennom vakre, tradisjonelle kinesiske oljemalerier. Flere av teksturene i spillet, spesielt karakterene, er dessverre ikke særlig pene. Detaljene uteblir, og det hele ser litt grumsete ut. Jeg skulle gjerne likt og sett oljemalingsteknikken blande seg mer inn i selve gameplayet, for å gi det enda mer særpreg.
Spillet, som for øvrig varer i omtrent fire til fem timer, låner flere ideer fra 2012s favoritt, Mark of the Ninja. Man kan selv velge hvordan man vil gjennomføre et brett – enten i stillhet eller ved å krige seg gjennom. Jeg elsker når plattformspill gir en real utfordring til spilleren, men Chronicles: China er overraskende lett i forhold til sine konkurrenter. Det at Shao Jun kan se vaktenes synsfelt hele tiden gir en følelse av at spillet rekker frem en hjelpende hånd altfor ofte.
Jo mer tid man bruker i skyggene, jo høyere poengsum får man tildelt på slutten av brettet. Ferdighetene dine blir målt underveis via tre nivåer; bronse, sølv og gull. Oppnår man høye tall vil muligheten til å låse opp nye våpen og ferdigheter være betydelig større.
Fra starten av er man blant annet utstyrt med sverd, kniver og fyrverkeri. Lenger uti vil utstyret du har mottatt gjøre flyten på plattformingen mye bedre. Det var flere ganger tidlig i spillet at jeg så løsninger på gåter som ikke var mulig på grunn av det ynkelige sortimentet av redskaper. Da jeg endelig fikk tak i disse, føltes det noen timer for sent. Chronicles: China er ingen lang reise, og det virker som vi bare får skrapt på overflaten. Jeg skulle gjerne sett at det varte noen timer til.
Gå i stillhet
Selv om kampsystemet i hovedserien har variert i kvalitet, har jeg alltid hatt sans for det. Om det er mangfoldet av våpen eller de brutale animasjonene, vet jeg ikke. I Chronicles: China føles det hele litt tungt og tregt, men så lenge man får inn rytmen fort fungerer våpenhandlingen greit nok. Dette er først og fremst et snikespill og derfor anbefales det å unngå nærkamper så ofte som overhodet mulig. Det å snike seg forbi mesteparten av fiendene på et brett føles tusen ganger mer tilfredsstillende enn å måtte slå seg gjennom menneskelig kjøtt hver gang man støter på noen.
Siden Chronicles: China er et 2.5D-plattformspill gir det spilleren anledning til å hoppe fra forgrunnen til bakgrunnen og tilbake. Brettene er få, men store. Spilleren får dermed større frihet på flere forskjellige måter, og tempoet kan settes helt selv. I tillegg til hovedoppdraget finner man flere sideoppdrag, der de fleste går ut på å slippe fri fanger eller å finne skjulte skatter. “Alle veier fører til Rom” sies det, og jeg får litt av den samme følelsen her. Det finnes mange omveier som fører til det endelige målet, så valget er ditt.
Det finnes flere forskjellige typer fiender, noen sterkere og raskere enn andre. I tillegg finner man dyr som hunder og fugler plassert rundt omkring. Disse fungerer som ekstra øyne for fiendene, og det gjelder derfor å snike seg musestille forbi. I situasjoner hvor området er lite, men mengden med fiender er stor, er det viktig å granske området. Her bruker man Eagle Vision-evnen som alltid har vært et fast element i Assassin’s Creed-serien.
Konklusjon
Assassin’s Creed Chronicles: China står igjen som et helt greit forsøk på å fornye Assassin’s Creed-serien. Spillet har de samme gamle mekanikkene som kjennetegner sjangeren – det tar ingen store sjanser. Penger er noe utviklerstudioet mest sannsynlig har fått nok av, så det er en smule skuffende å se hvor lite nyskapende spillet faktisk er. Dette betyr ikke at spillet er rett ut dårlig, tvert imot, men det føles ikke som noe jeg ville brukt pengene mine på hvis prislappen hadde vært det dobbelte.
Jeg sliter med å bry meg om Shao Jun, men jeg blir fascinert av landskapet og stemningen. Jeg liker våpnene, men jeg ønsker enda mer variasjon og flyt. Kontrastene mellom det gode og det dårlige er store, og Chronicles: China er derfor ikke noe mer enn et greit spill totalt sett. Det er rett og slett en lite minneverdig reise.
Heldigvis gjenstår det to kapitler igjen av denne trilogien, og så lenge spillmekanikkene videreutvikles og forbedres er jeg er spent på hva vi får servert til neste gang. Mark of the Ninja er kanskje det aller beste alternativet hvis man ser etter et noenlunde likt spill, men det betyr ikke at man skal fullstendig overse dette spillet, spesielt ikke dem som er fan av serien.
